Soilwork, Amorphis og Jinjer 16.01.2019

Konsertåret 2019 startet 16. januar.
Dette er billetter jeg kjøpte tidlig og av en grunn; Soilwork.
Amorphis hadde jeg lenge prøvd å sette meg inn i, men greide det ikke helt.
En veldig bra bonus var jo å få se Jinjer. Disse fikk jeg ikke sett sist på Arch Enemy, noe som irriterte meg voldsomt. Det var faktisk en av grunnene til at jeg valgte Arch Enemy over Steel Panther den dagen.
Men muligheten kom gudskjelov igjen! Nå har jeg sett dem to ganger i år, så her tar vi igjen for tapt tid!

Jeg og et par kompiser tok et par øl før konserten. Som vanlig. Jeg spanderte billett på en av dem, mot at jeg fikk låne en sofa og i tillegg fikk jeg middag! For et kupp!
Vi beveget oss til Rockefeller relativt tidlig. Ingen av oss hadde tenkt til å gå glipp av Jinjer. For en av oss var Jinjer hovedgrunnen til at han ble med! Jeg derimot dro for Soilwork. Jeg drar alltid for Soilwork.

Vi henger ifra oss jakke, jeg kjøper meg en genser og så handler vi noen øl.

Roman (Jinjer)

Til Jinjer har jeg klart å komme meg til rundt tredje til fjerde rekke. Vi står og prater med noen random folk før konserten, og venter spent på at Tatiana skal frelse oss med sitt skjønne (dog noe emo) nærvær.
Dem går på scena, og det skal sies jeg har hørt litt for lite på dem. Words of Wisdom, sangen dem åpner med, har jeg lite kjennskap til.
De fleste andre sangene har jeg derimot kjennskap til.
Spesielt Pisces er en helt fantastisk komponert sang.
Denne viser spesielt bra hvor enestående Tatiana er på vokal. Variasjonen og fremføringen er herlig.
Man ser også på publikum at dette er hovedgrunnen til at dem er her.
Dette er virkelig et band man må følge med på videre!
Det eneste en kan ha å utsette på Jinjer, er at dem bare fikk spilt 8 sanger. Alt for lite!

Tatiana for full hals (Jinjer)

Så er det for å handle mer øl, noe sprit og vente på Soilwork.
Soilwork ga ut et nytt album bare noen dager i forveien. Dette har vært på repeat hos meg siden det kom ut. Det har tydelig blitt påvirket av satsingen til både Björn og David sin satsing på The Night Flight Orchestra. Dette trenger ikke være noe negativt, men det ga albumet et litt annet preg.
Albumet har et mer rocka preg, noe som er herlig, men det er ikke helt på nivå med tidligere album.
Det er også første album uten Dirk Verebeuren. Dirk var en gud på trommer, men hans «prodigy» Bastian Thusgaard gjør en fantastisk jobb som ny trommis. Selv om han virker litt feilplassert, som yngste medlem i bandet.

 

Soilwork skuffer sjeldent på scena. Ting virker tight, og dem kan sakene sine. Björn «Speed» Strid synger bra. Jeg vil påstå erfaringen med The Night Flight Orchestra gjør mye av «clean vocals» som han gjør bedre. (Min erfaring med The Night Flight Orchestra kan du lese her)
Det er en bra og blandet setlist. Her får man noe fra både nyere og eldre album.
Dem spiller ikke alt av sine «største hits», men det kan man vel heller ikke forvente. Det at dem ikke har med en eneste sang fra Figure Number 5 er kanskje det som overrasker mest.
I stedet får vi hele to sanger fra A Predator’s Portrait. Her skal det sies at deler av Bastard Chain og Like the Average Stalker låter bedre live her, enn det har gjort på CD.
Bandet som helhet, og da spesielt Bjørn, som eneste originale medlem, har blitt bedre med årene.
Man merker det enda bedre når dem spiller sanger fra Steelbath Suicide.
Vokalene på Spotify føles litt utdaterte, men live låter sanger som Sadistic Lullaby ekstremt bra!
Dessverre ingen sanger fra de to første albumene denne gangen.

Soilwork

Soilwork spiller seg ferdig, og avslutter med Stabbing the Drama til stor jubel fra publikum.
Så er det pissekø, ølkø før en avventer Amorphis.
Denne konserten blir sett fra andre etasje. Ikke et band jeg trenger å stå fremst på. Sliten etter en del mosh-pits i løpet av Soilwork, var det uansett godt å stå ved et bord en stund.

Amorphis har jeg veldig lite kjennskap til. Jeg har prøvd å høre på dem, men aldri helt fått sansen for dem. Jeg har pratet med en del personer i mellom bandene og det virker som dem fleste er her for dem. Så derfor venter en ganske spent på hva dem har å tilby.

Dem starter med en sang jeg faktisk har prøvd å høre på før; The Bee.
Fortsatt ikke noe for meg, men ettersom sangene fortsetter så skjønner jeg hvorfor det er mange som er fan av dem. Det høres brutalt ut, det er fengende og dem får publikum med seg. Ikke like bra som Soilwork føler jeg, men jeg er ganske bias på det området.

Vikingene i Amorphis

Når man ser vokalisten Tomi Joutsen på scena, så får man en del «flaskbacks» til vikingtida. Den grove growlingen og hvordan han presenterer seg på scena, kan man skjønne at vikingene kunne skremme dem fleste.
Alt i alt var det en konsert som fikk meg til å ville høre på mer av Amorphis. Noe jeg har prøvd på i ettertid, men det fenger alikevel ikke helt.
Jeg skal derimot sterkt vurdere å dra på dem igjen, neste gang dem tar en visitt innom Norge!

Resten av kvelden er bare å komme seg tilbake til leiligheta og få lagt seg. Jobb i morgen, selv om jeg begynner lovlig sent.

 

Flere annmeldelser og konserter kommer! 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg