Prophets of Rage 02.07.2018

Jeg kom hjem fra Sverige klokka et på natta. Jeg var i utgangspunktet lovet fri dagen etter, men fikk beskjed om at jeg minst må jobbe noen timer. Jeg trengte ikke være produktiv, bare sørge for at andre var det, samt løse eventuelle konflikter. Veldig lite søvn og akkurat drukket i fem dager gjorde meg akkurat så produktiv som man skulle tro.

Først Tons of Rock, så Höljes og nå Prophets of Rage. Ikke mange muligheter for pust i bakken de siste ukene.
Planen var å jobbe til 10, senest til 11. Så kunne jeg sove en time, dusje, pakke og rekke toget til Oslo.
Halv 12 fikk jeg dratt. Klokken var over 12 da jeg ble ferdig i alle telefoner og annet styr som møtte meg.
Jeg fikk sovet en halvtime, før jeg måtte kaste meg i dusjen. Jeg styrte og klarte å få med meg det meste og kastet meg mot togstasjonen. Bilen ble parkert, jeg fikk tatt en parkeringslapp og stilt meg på stasjonen. Toget ankom helt likt som meg.
Planen var å sove på toget, men flere telefonsamtaler, for så å måtte sitte med dokumentasjon, varebestilling med mer gjorde dette umulig. Jeg tok meg derfor en kopp kaffe, tok to svelger og tømte så, på en veldig lite diskre måte, vodka oppi. Lykketrollet, som skulle med på denne konserten, var allerede på shopping i Oslo med dama og hadde hatt en del pauser for å holde væskebalansen vedlike. Jeg lå etter.

Vel fremme i Oslo begynte turen mot hotellet. Shortsen min hadde ligget i bilen og hadde derfor bare blitt kastet i bagasjen. Jeg gikk derfor igjennom Oslo, i 30 varme, i bukser.
Jeg sjekket inn, tok meg en av de få kalde ølene jeg hadde og satte deretter resten i kjøleskapet.
Dusje før jeg dro kunne jeg ha spart meg for, for jeg trengte en ny dusj.
Jeg satte på Cypress Hill og tok meg en øl til.
Tony ble endelig ferdig med shopping, kom seg til hotellet og ble med å drikkinga.
Etter så mange dager med fyll i det siste, visste jeg at det trengtes sprit for å få til noe. Uten glass tømte jeg ut en del av blandevannet og tømte vodka i boksen. En smart løsning? Nja. Det blandet seg ikke bra, og man er avhengig av å etterfylle for at det ikke skal bli for tamt.
Musikken gikk i Public Enemy, Cypress Hill, Rage Against the Machine, Prophets of Rage og litt Offspring.
Klokken går fort i fra oss og vi haster derfor til konsertlokalet.

Det er ikke noen kø som venter oss, og det er bra. Jeg har et hat for de fleste køer.
Inne i lokalet tar Tony en runde i baren, mens jeg haster på toalettet. Vodka-redbull for å holde oss gående. Sprit har noen fordeler. Nummer 1: Etter flere «festival» uker, kommer man bare til et visst punkt uten veldig, veldig mye øl. Nummer 2: Man slipper å kjenne på at blæra har lyst til å tvinge deg ut av folkemengda. Jeg setter øreproppene i og jeg og Tony beveger oss nedover.

Konserten er på Sentrum Scene. Jeg liker oppsettet sånn passe. Det er sitteplasser på toppen, noe jeg har benyttet meg av for Rival Sons. Man ser og hører konserten bra derifra, men blir fort litt tamt. For Rival Sons var det perfekt. Ikke noe musikk med mosh-pits, mye hopping eller lignende.
For Prophets of Rage er dette uaktuelt. Vi går ned trappene og ender nederst i dem. Det er liten vits i å gjøre seg uvenn med dem fleste i lokalet ved å trenge lengre frem.
KONSERT

Konserten begynner med at DJ Lord går på scena. Kan man kalle det starten på konserten? Man sier ikke at starten på andre konserter er spotify lista dem spiller på forhånd. Litt annerledes er det jo da det er en faktisk DJ som spiller opp før konserten. Jeg kan faktisk ikke huske at dette har skjedd på noen av de konsertene jeg har vært på. Klart, nå er dem fleste konsertene, som jeg teller som konserter, men rockeband. Klovner i Kamp er vel eneste unntaket hittil.
Han spiller en bra blanding av metal, rap og rock. Nirvana, Metallica, mixa inn med låter Public Enemy og Cypress Hill har. Det funker i hvert fall. Publikum blir bare mer og mer med i stemninga han prøver å lage.
Så kommer resten av bandet inn på scena, knyttnevene i været.
Dem begynner med Prophets of Rage, for det er jo tross alt det dem er. Et band laget av missnøyen over at Trump kunne vinne valget i USA. Dette viser Tom Morello ofte. Bak på gitaren hans står det -Fuck Trump. Han snur gitaren ofte for å vise oss akkurat dette, før han senere bytter gitar.
Publikum hopper, synger med og hele bandet er flinke til å få alle med. Foreløpig et av de publikumene jeg har sett som er mest med på konserten og det som skjer på scena.

Prophets of Rage går på scena

Testify er første Rage Against the Machine låta i dag, og blir ikke den siste.
Publikum jubler, synger med og er generelt fulle av energi. Nesten utslitt av den enorme varmen og mangel på luft hopper jeg fortsatt som en gal med til låtene. Testify har ikke vært en av mine favoritter av Rage, men jeg vet om mange som er veldig fan av akkurat denne.
Den blir etterfulgt av Take the Power Back. Som er akkurat det Prophets of Rage faktisk står for.
Jeg er allerede annpusten, utslitt og sliter med å få nok luft nede i folkemengden.

Før dem spiller Hail to the Chief, forteller dem at dem har noe dem MÅ si.
Kort fortalt var det bare -Fuck Trump-. Publikum jubler.
How I Could Just Kill a Man bruker jeg til å prøve å få tak i luft og se om det er noe sted det er mulig å puste bedre. Jeg nekter å bevege meg langt ifra der vi står, så muligheten er begrenset.
Både jeg og Lykketrollet er så svette at det ser ut som vi har sprunget et maraton.
Vi er ikke alene om akkurat det punktet. Alle rundt oss er tydelig svette. Det skal ikke på noe tidspunkt bli kaldere enn 20 grader utendørs, og man merker at ventilasjonsanlegget og luftet i lokalet sliter pågrunn av dette.
How I Could Just Kill a Man er en kul sang, og det virker til at resten av publikum er enig. Folk er fortsatt like aktive og synger med.

Så kommer en montasj av forskjellige sanger av både Public Enemy og Cypress Hill. Det begynner med Dr Greenthumb. «Paging mr Greenthumb», etterfulgt av flere andre klassikere fra banda. Mest reaksjon kom det av -Insane in the Brain-, som fikk hele publikum til å hoppe og synge, og Jump Around.
Alle i nedre del hoppet til Jump Around. Og da mener jeg alle!
Sjeldent har jeg sett så mange personer helt med på en konsert. Tror faktisk ikke jeg har sett det noen gang. Det sto ikke folk som bare ventet på Rage against the Machine låtene, nei her var folk med for alt.
Sjeldent har folk med så blandet musikksmak vært så enig om at både raplåtene og rockelåtene hørte like mye hjemme. Jeg er rett og slett imponert over publikum, og bandet på scena som klarte  få med seg publikum på dette.

Resten av sangene er Rage against the Machine, bortsett fra deres egne Living on the 110.
Jeg var skeptisk til hvordan vokalen kom til å være på Rage against the Machine delen av showet. Jeg var sikker på at jeg kom til å bli skuffet. Der ble jeg motbevist. Dem tok sine deler etter perfeksjon. Dynamikken dem hadde på scena gjorde at alt fungerte perfekt. Lyden var bra og tror du ikke dem sang bra også.
Sleep now in the Fire, Guerrilla Radio, Bullet in the Head. Sanger som fikk det til å bruse over i publikum. Dem som hadde sitteplasser på toppen fikk pent beskjed om å stå for resten av konserten.
Nå kommer det bare slagere sa han, som om dem ikke hadde spilt noe annet hittil.
Etter dem, kom Know Your Enemy. For et liv det er i publikum! Jeg har hatt problemer med å puste i noe som føles som timer allerede. Det svartnet til og med for meg i et halvt sekund på grunn av varmen og luftmangel. Alikevel holdt publikum ut.
Publikum er uten likestykke. Aldri har jeg sett så mye liv. Alle sammen ser ut som dem har sprunget inn i dusjen med alle klær på. Selv om alle sammen liker både Cypress Hill og Public Enemy, er det ikke tvil om at dette er sangene dem er der for å høre.

Bulls on Parade kommer etterpå. Jeg hadde håpet på litt pusterom, men det viste seg å være umulig. Jeg klarte å slenge meg inn i en av moshen som oppsto, i håp om luft. Det var bedre i moshen, og etterpå endte jeg med bare to personer mellom meg og scena. En perfekt plassering.
Freedom ga ikke helt samme mengde liv, og for det var jeg glad.
Så kommer hoved attraksjonen. Sangen alle har ventet på. Killing in the Name.
Det er moshpits, det er hopping, det er synging. Det er mer luft ved scena, noe jeg er glad for. Det gir meg evnen til å synge, være med i mosh og hoppe som en gal!

Man kan nesten se publikum bevege seg

Bandet gir så en encore. Dette har ikke skjedd før sier dem. Dette gjør dem bare for oss!
Om dem er imponert over hvor mye liv lille Norge har gitt i dette lille lokalet, eller om det føler setlisten ble for kort vet jeg ikke. Grunnen er ikke så viktig, det som er viktig er at vi fikk Bombtrack i tillegg!
Publikum ga seg sitt siste. Folk har ikke mye energi igjen, men dem gjør et forsøk.
Så blir det alt for brått slutt og Prophets takker for seg.
Hvert medlem får litt jubel av publikum. Den som fikk mest var så klart Tom Morello. Mannen. Legenden. Grunnen til at folk fattet interesse i bandet.

Dem gikk av scena og ryddingen av scena begynte med en gang. Ikke et eneste plekter ble kastet ut. Heller ikke noen trommestikke. Jaja. Jeg bruker ikke få tak i noen uansett, men det er en liten nedtur at ingen i publikum fikk et plekter av Tom Morello.

Vi stikker tilbake til hotellet. Det er nach på John Dee, men vi er for svette for å gå direkte dit.
Klærne ble hengt på tørk over stoler. Shortsen min var ikke tørr dagen etter engang.
Ny dusjet, parfymert og påkledd var vi klare.
Det var ikke mange på nachet, men det var allsang fra dem som var der. Det ble spilt mye forskjellige rap, RNB, rock og metall. Forfriskende blanding.
Vi bestemte oss så for å gå videre. Cafe Sara har god burger, så det var et naturlig valg.
Da vi kom dit, fikk dessverre Lykketrollet beskjed om at «Du har det ikke bra», dermed fant vi ei kebab sjappe. Da vi var ferdig med å spise var det få steder som hadde oppe. Vi gikk derfor rundt en times tid for å lete, men fant ingenting.
Dermed var det tilbake til hotellet.
Vi tok oss et par øl til, hørte på litt på musikk og pratet om alt som var å snakke om i verden.
Kjedelig avslutning at vi ikke kom oss inn på Cafe Sara, men for en konsert vi fikk oppleve!

 

Tips, kritikk, spørsmål og kommentarer tar gjerne i mot. Ukjent med formateringen på denne sida og endringer jeg gjør av teksten ser ikke alltid ut til å komme frem. Uansett! Offspring kommer senere. Ha ei fortreffelig helg!

Akkurat nå ligger lista på nesten 40 konserter bare i år!

 

Tons of Rock 2018 – Del 2

 

Torsdag og Fredag på Tons of Rock

Jeg har prøvd å redigere skriftstørrelse og lignende for å få det hele mer lesbart. Det har visst ikke fungert. I tillegg kan jeg ikke redigere bort -BOLD- fra det jeg har skrevet i et annet program. Beklager at dette går utover lesbarheten.

Da kom jeg endelig  så langt at jeg har skrevet andre del av Tons of Rock 2018. Teksta er ikke lest igjennom og sjekket etter skrivefeil eller andre feil. Det er mye alkohol inne i bildet, så plutselig kan jeg ha skrevet et band på feil dag uten at jeg har tenkt over det. Er det for frustrerende å lese; ta en øl og prøv igjen. Fortsatt frustrerende? Finn brennevinet. 

TORSDAG

Torsdagen begynte med en tur på apoteket for allergi-medisiner, for så å kjøpe mer gin.
Taxi opp til vogna, så fant jeg resten av gjengen med nylig kjøpt pizza. Jeg satte på kaffe for å lage Irish Coffee til oss, og jeg og Even tok en vente GT mens vi kaffen kokte.
Vi ble overtalt til å ta en tur tidligere opp til scena i dag. Noen vi kjenner på telt-campen maste så mye på oss at vi så oss nødt. SIBIR var dermed første band ute. Konserten var bedre enn forventet, og det hele virket litt som Kvelertak. Ikke helt sjarmen som Kvelertak har, men greit nok at jeg har skrevet dem opp på konsertlista mi over sette konserter.

Etter SIBIR ga vi Imperial State Electric et forsøk. Både jeg og Even fant ut vi likte alkohol bedre, og gikk dermed tilbake til campen.
Det hadde begynt å bli ganske så dårlig vær, og det holdt ikke med bare alkohol til å varme oss. Vi handlet oss regn-ponsjoer, men det var fortsatt kaldt.
Da vi var oppe på scena igjen, ble det dermed ikke mye av Epica vi så på, før vi gikk ned til teltscena istedet.

Her må jeg skryte litt av arrangørene. Jeg vil oppsummere min mening om selve arrangementet, og mine meninger om det over flere år, på slutten, men slenger inn noen kommentarer ellers også.

Det er mengder av boder hvor man får kjøpt øl, og øl kan man drikke hvor man vil på området. Ingen dedikerte øl-soner og det er nesten aldri kø. Kjempe flott!
I tillegg solgte dem på to av bodene litt forskjellige annen øl! Her handlet vi mye. Ikke at vi handlet lite med vanlig pils, men en blond øl, ipa eller noe annet gjør seg innimellom.
Mer enn en type øl og det at man kan gå fritt med øl, selv om arrangementet er for alle aldre, er kjempe bra!

 

Etter to band inne på teltscena, som vi ikke brydde oss om, var det At the Gates for tur. Disse var vi mest på for den ?historiske verdien?.

Man merket tydelig på publikum at regn og kulde hadde satt en demper på stemningen. Dette trakk konserten ned mer enn man skulle ha forventet. Alikevel en helt grei konsert.
Abbath, som var neste band, ga vi faen i.

 

Siden det ikke var noe mer vi skulle se før Alice in Chains, ble tiden brukt ved campingvogna. Vi satte oss inn med naboene våre som kjente meg igjen meg fra Metallica. Dem hadde fortelt, hatt på en varmeovn tidligere på dagen, og så på fotball. Jeg gir faen i fotball, men glad i varme. Øl hadde jeg jo selv, og det gikk i mye shit-snakk i tillegg. Mye moro frem til Alice med andre ord, selv om fotballen skulle forstyrre litt.
 

Alice in Chain er en opplevelse. Treige som vi var, hørte jeg at dem hadde startet med første låt før vi kom over bakken og kunne se scena. Var ikke en av sangene som var essensielle, så ingen stor nedtur.
Neste sang derimot var Them Bones. Igjen gikk jeg bort fra dem jeg var med inn, og befant meg plutselig blant dem fremste. Etter Them Bones kom det 3-4 sanger jeg ikke hadde kjennskap til. Det kan hende jeg sona ut litt for en periode, helt frem til Nutshell kom på.


Man merket også på publikum hvilke sanger de fleste hadde hørt før, og hvilke dem var der før å høre.
Bandet oppførte seg også på scena omtrent som forventet. Her er det ikke et band som legger opp til store mengder energi i hver låt, med hver låt et forsøk på å få publikum til å hoppe enda høyere. Nei, her går det meste i en groove. Ganske sakte til tider, men det er det som er sjarmen.
Man in the Box, Would? og Rooster er jo også sanger man må nevne. Det er noen andre kjente dem spilte også, men dette er mange av sangene jeg kom for å høre.

Kan også nevnes at dette er første konserten jeg har fått tak i et brukt plekter, uten at noen har dyttet det ut av hendene mine rett etterpå. Det tok bare 160 konserter altså.

Annet enn mer alkohol skjedde det ikke så mye mer spennende før W.A.S.P.
Jeg kan ikke skryte på meg å være demmes største fan. Jeg har tre sanger av dem jeg hører litt på, og bare to av dem ble spilt. Det var konserten sine to siste sanger.
Wild Child og I Wanna Be Somebody.
Herlige sanger som skapte liv og mengder av energi i publikum. 

WASP

Etter WASP gikk for å finne nach. Jeg ble sittende med forskjellige folk rundt omrking på campen en stund. Så en fra nabovogna på et nach da klokka nærmet seg 4, og sa han fikk ta en Irish i morgen tidlig hos oss før jeg fant senga. Overraskende begivenhetsfri avslutning på kvelden.
En far og sønn jeg har hatt som tradisjon å hilse på hvert år jeg har vært der nevnte senere at Gåte hadde et fantastisk bra show. Ikke min type musikk, men det virker som jeg kan angre på at jeg ikke dro på det. Jeg fant også ut at jeg helt hadde gått glipp av Witchcraft. Kan man skylde på det dårlige været?

 

FREDAG

Dagen begynte igjen med Irish og polarbrød. Første band i dag er Skambankt, og det er heller ikke noe vi absolutt måtte se.

Naboen jeg inviterte kom over på en Irish, og vi brukte tida på å skravle mye dritt. Det ble blant annet bestemt at skjegget hans var gammel nok til å være far til en som var i vogna. 
Etter det som var en evighet, bestemte vi oss å dra opp til Skambankt. Vi begynte å gå rett før dem begynte å spille.

Dette var første bandet for dagen, og det viste seg at det ikke var noe vi skulle se på i teltstage. Dermed tok vi med ?niste? som vi skulle legge igjen på telt-campen. Det var bare en time i mellom banda vi skulle se, så det var viktig å være forberedt. Uten mat og drikke og alt det derre.
Dermed fikk vi bare med oss halve Skambankt konserten. Like greit, for da fikk jeg bare sangene jeg ikke hadde noe i mot å høre.  Ikke helt mitt type band.

Etter Skambankt var det ned på telt campen for å drikke litt øl, før vi gikk opp til Soulfly.
Soulfly har en sang jeg har si spillelista mi. Der har dem med seg Corey Taylor fra Slipknot som hjelpevokalist. Liten sjanse for at Corey skulle bli med på denne konserten, men det var hovedsangen jeg ville høre.
Dessverre spilte dem bare deler av Jumpdafuckup. Jeg husker sangen veldig godt fra Metaltown 2012, men deler av den er bedre enn ingenting. Resten av sangene var bra, og jeg burde nok ha hørt mer på dem før konserten. Jeg visste uansett at det kom til å bli liv, og det ble det. Det var flere moshpits, og jeg skulle gjerne slengt meg ut om jeg ikke hadde tråkket over på vei opp til konserten.

 

Soulfly

 

 

Ned til campen igjen for å trykke i oss alkohol før Opeth og den store Mikael Åkerfeldt tar scena.
Sist jeg så Opeth var dem oppvarming for Iron Maiden på Ullevi i Gøteborg. Det jeg husker best er humoren han hadde fra scena. Denna gangen var ikke noe unntak.
Sangene demmes er ofte mye hardere og mer heavy live enn dem er på Spotify. Det utrolige med måten han synger på er at det ikke ser ut som han tar i. Andre vokalister når det kommer med dype growls på synes det veldig. Mikael bare gaper og så kommer det ut.
Mot slutten skriker noen i publikum, ?One more song!?
?Vil du ha en sang til?? kommer det fra Mikael
Et overdøvende JAAAA fra publikum.
?Da må dere se oss igjen.?
Så enkelt så greit. Vil du høre mer, dra på flere konserter.

 

Vi hastet ned til campen igjen. Nista vi hadde med oss begynte å bli tom, og vi følte for mer sprit. Vi sprang dermed over til bobil-campen før vi gikk tilbake til telt-campen. Det ble pratet om mye som ikke burde skrives på papir. Mye humor som var svartere enn de fleste bandene som spiller på Tons.

Vi gikk inn igjen for Helloween.
Jeg har hørt en del på Helloween, men det viser seg at sangene jeg liker best, ikke er de sangene alle andre mener er det.
Alikevel fikk jeg høre sanger som I?m Alive, If I could Fly og Eagles Fly Free som jeg har hørt før. Bare If I Could Fly er i spillelista mi av disse.
De to siste sangene hoppet vi over, for heller å få i oss mer øl før de neste konsertene.
Viste seg at vi var ikke eneste som hadde tenkt den tanken. Vi ble dermed sittende med andre kjentfolk og prate om alt mulig. Fortsatt ting som ikke burde skrives ned, i tilfelle noen tar det feil.

Kvelertak

Siste hovedbandet for dagen var Kvelertak. Vi brukte opp det meste som var igjen på cashlesskortene våre. Even skulle drikke litt til, men jeg var sjåføren hjem. Dermed ble min siste øl rett før Kvelertak.
Dette blir fjerde gangen jeg ser Kvelertak i år. Nå vet jeg ikke om det forfølger alt jeg skal på, eller jeg dem, men det har blitt mange ganger. Først spilte dem på Sebs på Hamar. Omtrent foran 100 personer, mens dem akkurat hadde spilt for flere titusen med Metallica. Så var dem oppvarming for Metallica pluss at dem spilte på Trondheim Rocks.
Jeg og Even kom oss langt frem på høyre side. Her ble jeg stående til første mosh, hvor jeg takket adjø til Even og slang meg inn.
Forkjølelsen var bedre og jeg var full nok til at mosh hørtes moro ut.
I moshen møtte jeg på kjentfolk. Derifra ble jeg slengt ut av moshen og endte med bare to personer foran meg og scena.

Rett til venstre for meg, så jeg også en faren og sønnen jeg har kontakt med hvert år jeg er på Tons.
Første Wall of Death kom til 1985. Ikke akkurat det jeg vil kalle en Wall of Death sang, men alikevel.
Jeg ble med i noen andre mosher også, men det sliter fort ut en stakkar.

Erlend Hjelvik, vokalisten, ligner på noen måter på Jesus. Kanskje ikke, men det så sånn ut da han gikk over publikum. Jesus gikk på vannet, Erlend gikk på publikum.
Han gikk tilbake til scena igjen, men gjorde dette flere ganger i løpet av konserten.
Så plutselig får vi beskjed om å dele oss. Nå kommer en planlagt Wall of Death. Jeg slenger meg med.
Ender på magisk-vis tilbake på plassen jeg hadde på forhånd en gang til. Jesus, jeg mener Erlend, gikk ut på publikum igjen. Han stilte seg et stykke ut i publikum for å synge. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig falt publikum rundt han. Jeg regner med det var noen som mistet grepet. Dermed lå han plutselig midt i en sirkel, med minst 50 personer liggende rundt seg. Det minnet veldig om en kornsirkel. Ikke at det stoppet Erlend fra å synge. Han fortsatte i samme humør.

 

En fallende Erlend

Så brått var konserten over, og jeg hadde fått tak i en trommestikke. På 160 konserter har jeg ikke fått tak i noe før året Tons. Nå har jeg plutselig to plektere fra Alice og en brukt trommestikke fra Kvelertak.
Jeg møter opp igjen med Even, og går på Black Debbath. Sangene var OK, men vitsene mot publikum var fantastiske. Dem hadde quiz hvor ingen svaralternativer egentlig ga helt mening, men veldig humoristisk.

 

Jeg ble så med nabovogna på et langt nachspiel. Bare for at jeg begynte å føle meg edru etter flere timer uten alkohol, betydde ikke det at jeg ikke kunne feste!
Jeg tok med meg høyttaleren inn til dem, og det ble derfor jeg som styrte musikken. For vært musikkønske, spilte jeg en eller to låter selv.

På den måten introduserte jeg dem til band som Soilwork, Avatar, Night Flight Orchestra, Black Berry Smoke, samt at jeg spilte demmes ønsker. Jeg spilte også Ghost, i tilfelle dem ikke hadde konvertert enda.
Her fikk jeg for første gang se noen som var dårligere til å ta hint enn meg.
Dem snakket, så hverandre dypt i øynene, hun lente seg inn for et skyss, og?.
Han la øret til som om hun hvisket noe.
Noen minutter senere skjedde det samme igjen. Da tittet han opp på henne etterpå og uttalte: ?Jeg hører ikke hva du hvisker jeg!?
Det var ekstremt komisk, men han var helt naiv.
Hun prøvde hardt for å få han med tilbake til vogna hennes, men uten hell. Til slutt gikk ut, og da hun var nesten ute av døra skrek han: ?Vent!?
Hun snudde seg, og du kunne se håpet i øynene hennes.
?Du glemte ølen din!?

Så var alt håp knust.

Jeg la meg da dem til slutt kastet ut alle for at dem skulle legge seg. Fikk høre jeg var en del av kveldens høydepunkt, der hvor jeg satt med historiene mine og musikken min midt i rommet. Jeg fortalte dem at dem burde se meg fullere en gang. Mye mer underholdende.

Med det takket jeg for meg og tok kvelden.

 

Oppsummering av arrangeringen av Tons of Rock

 

Campen: Jeg har vært på Tons of Rock tre år på rad nå. Første året var campen helt alright arrangert. Vi kom sent, og kanskje var det det som gjorde det?

Året etter var det verre. Alle vogner over 6 meter (Eller noe annet latterlig kort), MED DRAGER, teltes som busser. Det viste seg derimot at det gjorde man ikke alikevel. Så det var da 300 kroner ekstra uten grunn. Det var biler som var parkert ulovlig som gjorde at køen ble veldig lang. Da jeg kom opp til innkjøringen til campen, hvor man bytter til seg bånd, sa jeg at jeg hadde billett som buss. Da fikk jeg beskjed om å kjøre ned igjen. Der nede fikk jeg beskjed om at ?HA! Denna lille vogna der er da ikke stor nok til det?.
Ikke det som står på sidene til Tons of Rock. Jeg har også sendt spørsmål til dem om dette og andre ting, men det er UMULIG å få svar av dem. Dette var ikke bedre i år. Dem svarer nesten aldri på spørsmål på facebook eller noen av mail adressene demmes. Det er faktisk helt latterlig dårlig.

Det var mye bedre i år, men ingen av dem som slapp inn vogner kunne reglene. Vi ble plassert vilkårlig, noe som gjorde at dem som kom senere måtte rygge 50 meter istedet for å kjøre rett inn. Folk parkerte med drageren innover, noe vi fikk avbrutt. Ikke noen informasjon fra dem som drev der. Samme med parkering av biler foran dragere. Ikke lov.
Skal man da altså regne med at det er deltagere som vet dette og ordner opp, eller at dem som eier bilen eller vogna er edru nok i løpet av dagen etter for å løse dette?
Jeg så folk kjøre beruset for å flytte biler i ettertid! IKKE OK!

 

Festivalområdet: Det er mye bra her. Inngangen kunne vært raskere. Spesielt foran dem største bandene burde det vært flere folk som tok i mot. Ellers gikk det smertefritt.
Inne på området var det bra med matutvalg, selv om det var varierende hvor mye mat man fikk for pengene. Man fikk mer om man gikk ned til Esso for å si det sånn.
Det var lite med ølkø, selv om all øl kø er irriterende. Ikke var det lang kø for å måtte på do heller. Ikke hvis man er gutt ihvertfall,
I tillegg var det mer enn bare vanlig øl å velge i! Dette er en stort pluss. Spesielt da det ikke er priser på 180 kroner halvliteren for en IPA sånn som på Trondheim Rock.

På bobil-campen kan omtrent alt bli bedre,mens festivalen gjør det aller meste ekstremt bra!

Dem må lære å svare på spørsmål. Dette er faktisk det største problemet med det hele, og jeg skjønner at folk blir oppgitt. Nesten alle spørsmål blir besvart, fordi noen “slet med det samme i fjor” og dermed selv hadde brukt langtid på å finne ut akkurat dette. Ekstremt dårlig.

 

#metall #metal #rock #rockekonsert #metallkonsert #metalkonsert #konsert #konserter #kvelertak #aliceinchains #wasp #soulfly #helloween #øl #fylla #tonsofrock #festival #festivallivet #camping #campinglivet #fylleflørt #annmeldelse #dritings #nachspiel #halden #fredrikstenfestning #opeth #konsertfrelst

Tons of Rock 2018 – Del 1

Planen var at jeg skulle lage en lengre oppsummering av hver dag på Tons og legge dette ut i løpet av uka etter. Problemet var at den uka gikk turen til Höljes i Sverige. Rallycross, og årets største fest. Det blir veldig sporadisk oppdateringer av sånn. Spesielt da jeg har vært på både Offspring og Prophets of Rage i etterkant. Tenkte å gi en samlet oppsummering av de to konsertene senere.
Dermed blir dette bare delt i to. 

 

Tirsdag og Onsdag på Tons of Rock

 

Tons of Rock er en årlig begivenhet. Selvsagt er det camping som gjelder. Da jeg først begynte å dra på festivaler, som var en årlig tur på Metaltown, var det telt som gjaldt. Nå som en er eldre og visere, er det komfort i en campingvogn. Alt koster en del mer, men er verdt det.

 

Vi var to stykker i vogna i år. Det var en tredje som for mange måneder siden fikk tilbudet, men ikke bestemte seg for festivalen før rett før. Dermed endte han i telt. Kjedelig for han, når det tross alt var regn og dårlig vær for stort sett alle dagene.
Planen var jo å skrive et innlegg som oppsummerte hver dag, men siden det har vært mye som har skjedd, så blir hele oppsummert i et innlegg.

 

TIRSDAG

Vi dro nedover på tirsdag. Turen gikk innom systembolaget på veien, hvor det ble handlet alt for mye alkohol for noen sitt beste. Mindre enn tidligere år, men alikevel nok.

En vodka, whiskey og en gin burde jo tross alt holde, samt to brett med øl på hver.
Spoiler alert; vi måtte ha mer gin.
Vi parkerte vogna, rigget oss til og fikk hilst på den første naboen. Han hadde drukket hele veien fra Trondheim. Vi var på første øl.
Oppriggingen av vognene var som alltid kaos. Arrangørene gir ingen noen form for opplæring, og brannreglementer som vi, fra tidligere år, vet må følges ble ikke sagt til noen. Vi nevnte det til dem vi så, før dem rakk å ty til alkoholen, men dette burde jo ikke være vår jobb. Neste vogn som vi snakket til kjente visst igjen meg.
?Jaa, jeg var jo her i fjor?? Neida. Han kjente meg igjen fra Metallica tidligere i år. Jeg satte meg ned med noen tilfeldige på en bar etter konserten, mens resten av følget var på ?Maccern?.
Disse husket meg visst fra da. Sånn er det da jeg er sosial og absolutt skal snakke med alle.
Vi i vogna tok et par GT, noen øl før turen går videre.

 

Vi snakket litt med naboene, og endte med at vi tok følge ned til sentrum for oppvarmingen for Tons of Rock. Her var det noen lokale blues, rock band og lignende som spilte. Helt OK. Mesteparten av tiden ble derimot heller brukt på alkohol. Ikke noe dramatikk, eller spennende som skjedde her.

 

Tilbake til campen snakket vi videre med forskjellige naboer. Vi fikk besøk av andre kjentfolk, det ble mer GT, mer øl.
Vi snakket mer med nabovogna fra Trondheim. Han som hadde drukket hele veien fra Trondheim var fortsatt våken og i farta. Der satt trommisen til et av bandene som skulle spille i Tent-Stage rundt klokka 15 dagen etter. Vi la oss i 3-4 tida. Even, den andre i vogna, var oppe på toalettet i rundt 6 tida. Da satt dem fortsatt og drakk. Så klart måtte vi da få med oss han tromissen i action dagen etter. Drikke sprit til bare noen få timer før konserten må jo være en utfordring.

 

ONSDAG

Onsdag begynte i en litt klam vogn, med en breezer før frokost. Videre spiste vi bare polarbrød. Vi har lært fra tidligere at vi alltid kjøper for mye mat. Planen er at det meste av mat blir kjøpt på bensinstasjonen eller inne på området. En dyrere løsning? Nei ikke når man tenker på at det er det vi endte med uansett tidligere år.
Vi gikk så over på å lage oss litt tonic med gin i. Så noen flere øl. Så klart ble det jo også en Irish Coffee etter frokosten.
Vi hoppet over Girlschool og Føss for heller å få i oss mer alkohol. Ikke noen dårlig plan. Vi så på Whoredome Riff, hvor tromissen tross alt drakk til langt på natt. Han hadde overlevd natta, og vi la ikke merke til noen feil. Nå har ikke vi hørt noe på dem før natten i forveien, så hva som er riktig og feil kan være vanskelig å bedømme.

Første bandet som var et must, var Alestorm.
Alestorm var alt jeg håpte det skulle være. Det begynte med sekkepipe spilt på et keyboard. Sangen Keehauled var først ute. Alestorm er en bra drikkesang og man kunne høre publikum sang med.  The Sunk?n Norwegian, handlet ikke om noen fra Norge i det hele tatt, som han poengterte, men sto fortsatt fast som en av de beste fra konserten.
De to siste sangene satte også publikum i fyr. Drink og Fucked with an Anchor slo ann. Spesielt den siste hvor hele publikum viste fingeren mot scena. En prakt å beholde.
En skikkelig energirik måte å starte festivalen på! Likte spesielt banneren dem hadde som var herlig barnslig.

 

Alestorm på Tons of Rock

Ettersom det ikke var noen flere band før Arch Enemy, gikk turen tilbake til vogna. Vi bestemte oss for en kort blund, som varte i hele 15 minutter, før vi fikk besøk i vogna.
Ettersom vi uansett var forstyrra, så ble det heller flere gin and tonic og øl.

Vi kom frem akkurat da Arch Enemy begynte. Even, som ikke er så ivrig etter å presse seg frem, lot jeg være igjen lengre bak. Jeg beveget meg fremover, og kom meg til en plass rundt 6-8 rekke etter noen sanger.
War Eternal, You Will Know My Name, The Eagles Flies Alone og Nemisis var sangene dem spilte som jeg absolutt ville høre.
Jeg ble stående vedsiden av noen som lignet veldig på han som spiller Bjørn i Vikings. Høyden stemte også. Nå er ikke den skuespilleren norsk, så det var nok bare likheter. Jeg holdt meg utenfor moshpits her. Vært forkjølet ei ukes tid, og tenkte å spare på energien.
Det var et bra show, og Alissa var like pen å beholde som sist gang.

Før Ozzy måtte vi ha oss noe mat. Vi satt derfor utenfor tentstage og spiste pizza under hele Wardruna. Vi fikk høre at showet var episk, men det får være til neste gang. Pizzaen var dessverre ikke episk, men bare OK.

Så til Ozzy! Nå var det tre av oss før Ozzy. Denne gangen var dem villig til å bli med på min jakt fremover i folkemengden. Jeg presset meg ikke fremover, men fant sprekker hvor det er lett å bevege seg imellom. Etter å ha kommet oss til en så bra plassering som vi kunne klare uten å presse, ga vi oss.

Og for en intro. Bark at the Moon etterfulgt av Mr. Crowley. Etter dette presset noen ekstremt irriterende personer seg forbi oss. Dette gjorde at flere rundt oss mistet litt av fokuset på Ozzy. Da vi endelig klarte å få dem til å flytte seg, hørte jeg ?takk gud? og ?endelig? fra flere i nærhten av oss. 
Selv om Ozzy dro frem flere sanger som ikke er av mine personlig favoirtter, gikk det gullkorn på gullkorn fra scena.
Det var mye mer liv i Ozzy denne gangen enn det hadde vært sist, og han gjorde en prakt jobb. Nå synes jeg ikke han var så ille sammen med Black Sabbath heller, men han viste mer energi nå. Gubben er 69 år gammel og har mer energi enn mange i publikum! Og ihvertfall mer energi enn dem fleste i publikum  under Metallica for noen måneder siden. Jeg vet ikke hva folk forventer av en mann i den alderen, men jeg tviler på at jeg er så sprek i den alderen. Det uten dopbruken.
Det er for mange bra sanger til å nevne, og det aller meste var strålende.

The Prince of Darkness på scena

En kan jo heller ikke nevne Ozzy uten å nevne Zach Wylde! En legende i seg selv. En blanding av biker og guitar-jesus sto han der på scena. Han headbanget så man aldri så annet enn håret hans. Jeg hadde lest annmeldelser fra andre konserter, og det mest negative dem fleste klarte å skrive om Ozzy var at Zach spilte for mye guitar. Hvis man ikke finner noe mer negativt enn det, må det jo være fantastisk!
Selv om guitar-soloen hans varte i evigheter, var det fortsatt herlig å se på. Han er en legende, nærmest en gud, og det prøvde han hardt å bevise.
Ozzy klarte ikke engang å vente på oss å skrike ?One more song? på egenhånd, så han startet det hele selv. Paranoid var siste sangen, og en av dem som sto med oss gikk glipp av Black Sabbath. Han var derfor overlykkelig for de Black Sabbath sangene som ble spilt.
Selv var det mange flere sanger jeg gjerne ville ha hørt, men man kan ikke få alt man har lyst på.

Siste band for dagen var Audrey Horne. Sist så jeg dem for omtrent akkurat ei uke siden i Bergen. Konserten fulgte akkurat samme setlist, og det ble brukt omtrent akkurat samme prat i mellom sangene. Alikvel en bra konsert, selv om det ikke var lenge siden jeg så den sist. Annet publikum, annen stemning og fortsatt et bra show.

Etter konserten ble jeg med ei venninne. Kjæresten til hennes vennine knakk beinet rett før Ozzy begynte og var derfor på sykehuset. Han knakk det med å gli ned på gresset. Uflaks ut av en annen verden altså.
Jeg lurte selv på hva jeg ville gjort i en lignende situasjon. Mest trolig mast meg til smertestillende, men nektet å bli med før jeg hadde fått sett Ozzy. Nå vet jeg ikke hans smerte, men jeg liker å tro det er sånn jeg ville ha utspilt det. Mest trolig har jeg for mye tro på meg selv, og hadde sikkert hylt etter både å komme meg på sykehuset og etter smertestillende. 

 

 

#metall #metal #rock #konsert #konserter #festival #tonsofrock #metallkonsert #metalkonsert #rockekonsert #alkohol #øl #fylla #campinglivet #camping #ozzyosbourne #zakkwylde #alestorm #dagsfylla #archenemy #audreyhorne #ginandtonic #ozzy #fredrikstenfestning #konsertfrelst

Metallica 02.05.2018

Det har blitt veldig sporadiske oppdateringer. Jobb og konserter tar mye av tiden, og da går andre ting i andre-rekke.
Nå som Tons of Rock er ferdig, så er planen å gi en oppsummering av hver dag i løpet av de kommende dagene. Ellers er det ikke mer enn ei uke til både Prophets of Rage og Offsprings står på tur. 

Det er alltid noe magisk da Metallica kommer til Norge. Et band som klarer å selge ut Telenor Arena. Dem er det ikke mange av. Spesielt ikke av dem som i tillegg spiller så hard musikk som Metallica faktisk er. Når selveste Kvelertak er oppvarming sa deg seg selv at man måtte dra for å se dem. Samme hvor dårlig konsert-arena Telenor Arena faktisk er.
Metallica selv har blitt gamle med verdighet. Pulblikum derimot hører snart hjemme på gamlehjemmet.

Vi gjorde et stort forsøk på å faktisk få kjøpt billetter til å se Metallica i Sverige. Det viste seg for at Metallica på en fredag og lørdag var alt for populært. FOrhåndssalget ble utsolgt for fort. Vanlig salg ble utsolgt for fort. Så da endte det med plan B; Telenor Arena. Kjent for dårlig lyd og kaos når man skal komme seg ut.

Pakket klar med sprit og øl tok vi turen til Oslo. Det ble tog denne gangen, og siden alt annet var fullt bestemte vi oss for comfort. Vi fant oss noen tomme kaffekopper og helte øl i dem. Drikking på toget incognito style. Tre øl senere var vi i Oslo.
Her møter vi dem andre som skal være med før vi drar på hotellet for noen øl. Med store planer om å drikke både gin, vodka og øl før konserten var baggen fullastet. Vi tok tre-fire øl på hotellet før vi jaktet på mat. I kjent stil ble vi sittende å drikke ute alt for lenge. Tre øl, en burger og en Irish senere var vi på rommet igjen. VI tok derfor to øl til, slang med oss noen øl og gikk for å finne bussen til konserten. Så klart glemte jeg helt av brennevinet. Bare øl denne gangen altså. Det var lang kø for å komme inn og vi hadde forskjellige innganger. Vi delte oss dermed opp og gikk inn. Vi møtes så klart ved ølserveringen. Køståing er slitsomme greier, derfor er det viktig å få i seg nok væske.

Vi står ganske bra plassert for Kvelertak. Det er kanskje 6 folk foran oss, så bedre plassering kan vi ikke forvente. Kvelertak har bra sceneshow og dem spiller bra. Etter å ha sett dem flere ganger dem siste årene sitter sangene bra i hukomelsen. Av headbaning og synging så det desverre ut at jeg og Kiloen var dem eneste som var kjempe gira. Oss med horns-up samtidig som vi trener nakkemusklene, står resten der matt og ser på.
Vi forventet ikke mye fra publikum i dag. Ihvertfall ikke til Kvelertak, men litt energi må dem da kunne gi!

Kvelertak sine sanger gjør det som vanlig bra live. Bruane Brenner, Mjød, 1985, Evig Vandrar, Blodtøst og selvsakt: Kvelertak for å nevne noen. Man kan høre det på spotify versjonene av flere av sangene. Disse er laget for å bli spilt live. For å få med publikum. Dessverre var publikum ganske tamme denne gangen.

Da Kvelertak går noen av oss for å kjøpe øl. Jeg må tisse og leter da febrislk etter toalettet. Det viser seg at det eneste toalettet er på andre siden av arenaen. Ikke bare jeg som har holdt meg nei. Jeg stiller meg som nummer 2343 i toalettkøen og snakker med fremmende for å fordrive tiden. Flere som skal på TOns of Rock senere i år, så det var nok å snakke om.
Da jeg endelig kommer meg ut av toalett-kaoset og tilbake til konsert-kaoset bruker jeg evigheter på å presse meg tilbake til der vi sto. Jeg finner ingen av dem andre, og det er umulig å sende melinger eller ringe inne i konsertlokalet. Muligens er senderen er overbelastet. Jeg finner derfor ikke igjen dem jeg egentlig var med, men blir stående med noen fellesbekjente. Jeg får heller ikke noe mer øl før konserten er ferdig. Sånn er livet.

Metallica går på scena til stor jubel fra publikum.

Her får jeg æren av å høre han som står bak meg sin versjon av Hardwired, Atlas Rise! og Seek and Destroy. Han skal ha for at han kan tekstene og sang det han maktet. Hele publikum burde bestått av folk som han. Dessverre var resten av publikum ganske tamme her også. Lyden fra scena var lav, da spesielt vokalen. Derfor hørte jeg ikke stemmen til Hetfield før Motorbreath.
En sang jeg ikke kan teksta utenatt på, ogheller ikke hjelpe vokalisten som sto bak meg.
Han sang også litt lavere på Santitarium og nesten ikke i det hele tatt på Now That We Are Dead. Det irriterer meg litt at jeg ikke fikk hørt Hetfield på Hardwired og Atlas Rise, men i det minste fikk jeg hørt Now That We Are Dead med hans stemme.

Det nye albumet gjør det bra live, og da spesielt de to åpningslåtene. Jeg hørte ikke noe til vokalen, men trommene og bassen sparket bra.

Metallica gjør flere forsøk på å få med publikum, med varierende hell. Dessverre er det ikke bare Metallica som har blitt gamle. Publikum viser alderen sin mye mer tydelig enn rockestjernene.

Metallica fortsetter med slagere og innslag som dem ikke spiller så ofte. Det er få band som varierer setlista så mye fra konsert til konsert som Metallica, noe som er femenomenalt. Dem har så mange bra sanger å ta av, at det generelt ikke er noe problem.
Etter at bandet har spilt Halo on Fire blir det et innslag av en coverlåt ingen i publikum hadde forventet. Kirk og Rob spiller ?Take og Me? av Aha. Jeg tror vi alle kan være enig at det er bra Hetfield er vokalsiten til vanlig, men det var et morsomt innslag. Publikum viste også sin beste side med skikkelig allsang.

Settet blir avsluttet med One og Master of Puppets. To av sangene mange i publikum har ventet på. Det er bra trykk og publikum ble litt bedre etterhvert de også.
Encore låtene besto av Spit out the Bone, Nothing Else Matters og Enter Sandman.

Alt i alt en bra konsert. Jeg vil gi Metallica en sterk fem, mens pulbikum dessverre får en toer. Det som ødela mye av det magiske med konserten lå ikke på Metallica, men arenaen dem spilte på og publikum. Dårlig lyd, publikum som lever opp til alderen sin med mer.

Vi brukte flere timer på å komme oss ut. Vi klarer å treffe på noen fra Nord-Norge som har slekt i distriktet vi var i fra på bussen og det ble pratet mye -shit- med denne raringen før vi kom oss til hotellet. To av personene som var med oss hadde klart å bli kastet ut av Telenor Arena for å være for fulle. Noe jeg trodde nesten var umulig. Han ene klarte å snike seg inn igjen, mens han andre på stående på utsiden, strømløs.

Vi tok noen øl til på hotellet og prøvde å finne noe uteliv. Det var ikke noen kjempe stemning noe sted egentlig og flere steder kom vi ikke inn pågrunn av at en av oss var litt sliten i øynene.
Derfor gikk turen tilslutt tilbake til hotellet hvor vi spilte Kaptein Sabeltann sanger på fullt volum som et lite nachspiel.

 

#Metallica #Metallica2018 #Metall #Metal #Rock #Konsert #LiveMusikk #fylla #Kvelertak #TelenorArena #Oslo

Apocalyptica i Oslo Konserthus 17.03.18

Det meste jeg hører på av Apocalyptica er de sangene dem har fått mye hat for. Der dem blander inn ?dårlige? vokalister. Enten er vokalistene metal-core-shit eller så er dem ikke-rock-i-det-hele-tatt.
Det at et band som spiller cello får beskjed om at musikken demmes ikke er rock nok er jo ganske underholdende i seg selv.
Metallica albumet demmes, som ble gitt ut da jeg var 3 år gammel, er det flere år siden jeg hørte igjennom sist. Nothing Else Matters er eneste Metallica cover låta jeg har i en spilleliste, og den er ikke fra det første albumet.

Hele konsert opplevelsen var en helt annen enn det jeg var vant til. Konserten var på Oslo konserthus, et lokale jeg aldri har vært i før. Jeg og kameraten min var 
-underdressed- i forhold til dem fleste.
Sjeldent har jeg sett så mange kledd så pent for å høre på rock. Med sjeldent så mener jeg aldri. Før dørene åpnet sto folk å hvisket med hverandre. Ingen høylytte samtaler, ikke noe bråk. Det føltes veldig som å være på biblioteket.
Ikke som forventet i det hele tatt.
Kanskje bra det ble holdt seg til bare øl på vorset i denne omgang.

Første halvdel spiller dem alle sangene fra det første albumet dem ga ut, sånn som det ble spilt inn. Andre halvdel legger dem til trommer og fortsetter med andre metallica låter.

Første sangen er Enter Sandman. Dem klapper i gang publikum, og får sine ?hey, hey, hey, hey? med mer. Hele opplegget er ganske stilig.

Master of Puppets, Harvester of Sorrow, The Unforgiven, Sad but True, Creeping Death, Whereever I May Roam, Welcome Home (Sanitarium) er sangene fra første halvdel.
Det går fra å være veldig rocka, til mer symfoni.
Dem får celloene til å høres ut som alt fra el-gitarer, keyboard til faktisk cello. Hele opplegget er imponerende og mye mer moro, rocka og underholdende enn jeg hadde trodd.

Det var vanskelig å huske tekstene fra sangene, når melodien ble hørt i en så uvant sammenheng.
Metallica har mange elementer som passer overraskende bra inn med cello. Noe jeg tror mange metal-band egentlig har. Metal og klassisk har mye til felles.
The Unforgiven, det meste av Welcome Home (Sanitarium) og mellompartiet i Master of Puppets er prakteksempler fra første halvdel.

I mellom første og andre halvdel er det en pause på 20 minutter.

Konserten begynner igjen med Fade to Black, etterfulgt av For Whom the Bells Tolls, Fight Fire With Fire, Until It Sleeps, Orion, Escape, Battery og Seek And Destroy.
Fight Fire With Fire la dem på en intro som viser hvordan cello skal høres ut, før sangen tar skikkelig av. Battery sin intro er ekstremt kul på cello og det er egentlig resten av sangene også. Trommene gjorde alt litt mer heavy, og det har jeg ikke noe i mot. Noen synes dette er å ødelegge stilen demmes, men jeg er uenig. Det er også demmes musikk, så dem skal da få gjøre den sånn som dem vil.

Det skal sies at jeg ikke kunne huske at Metallica hadde en sang som het Escape. I følge Apocalyptica er sangen ekstremt vanskelig å spille live. Dem kunne tenke seg at det er samme grunnen til at ikke engang Metallica har spilt sangen live. Her er det altså et coverband som spiller Metallica sanger til og med Metallica ikke spiller. Det er litt ekstra kult.
Det å se noen langhåra rockere headbange mens dem spiller cello er noe eget.

Encore sangene demmes var Nothing Else Matters og One.
Kameraten min ble oppgitt over et dansende par under Nothing Else matters som han følte ødela stemningen for hans del. Det ble foreslått å henge dem opp på et lokalt slakteri i nærheten, men fant vel ut at det ikke ble noe bra mat ut av det.
Bortsett fra den mindre irritasjonen, var både Nothing Else Matters og One verdige avslutninger på konserten. Det gikk ikke ut med et vrak, men det skal man vel heller ikke forvente av fire karer som spiller cello.

 

Konsert opplevelsen var helt unik. Det gikk fra headbaning og synge med, på om ikke annet, refrenget, til å bare lene seg tilbake og nyte det. En herlig opplevelse alt i alt.

Resten av kvelden ble brukt på alt for dyre drinker. Siden vi var i et dannet humør gikk praten i språk. Vi møtte to personer som kunne japansk, så noen som var utdannet innenfor noe med tysk å gjøre. Hjem fra byen snakket kameraten min russisk med alle vi møtte, samt med sin far, som ikke kan russisk.. Det er en jente på trikken som fikk en trikktur hun sent vil glemme. Noen fra Polen som vil prate om den dansende norsken, med ei veikjegle på hodet, som pratet gebrokkent russisk.

 

#rock #metal #rockekonsert #metalkonsert #apocalyptica #øl #fylla #metall #oslokonserthus #cello #rockekonsert #headbanging #konsert #metallica #coverband

Sparzanza og Amarnthe på Gregers, 17.12.17

Første gangen jeg hørte om begge disse bandene var i 2011. Begge skulle spille på Metaltown i Gøteborg. Jeg fant mange band det året via Metaltown som jeg har hørt mye på senere.
Sparzanza fikk jeg sett på telt-scena, men Amaranthe spilte på en ennå mindre scene. Her var det lang kø for å komme inn lenge før konserten startet. Jeg fikk dessverre bare sett en av bandene det året.
Sparzanza hadde gitt ut Folie a Cinq det året, med noen av de beste sangene dem har. Temple of the Red Eyed pigs er sangen jeg husker best fra den konserten, mens resten går litt i ett.
Vi snakker om nesten 7 år siden, så jeg håper jeg er tilgitt for det.
Amaranthe har jeg sett på Metaltown 2013, Tons of Rock 2017 og nå igjen på Gregers i Hamar.
Sparzanza har nylig gitt ut et nytt album og det har gått nesten på repeat de siste ukene. vi har også hørt igjennom mye av det eldre igjen, og både jeg og kameraten som skal med skjønner ikke hvorfor dem har gått i glemmeboka hos oss de siste 6 årene.
Amaranthe derimot har tapt seg litt på nyere album. Her er det nok mange forskjellige meninger, men jeg og Kiloen var ihvertfall enig der.

 

Vi tok som vanlig noen øl før konserten, en blanding eller kanskje to, før vi tok taxien ned til sentrum. Kiloen var treg med å drikke opp ølen sin og vi ble stående på utsiden av konsertlokalet noen minutter for å få tømt ned denne. 
Heldigvis for meg! For rett da han er ferdig med ølen går hele Amaranthe forbi oss. Jeg ser først guitaristen, men kobler ikke hvor jeg har sett han før, men han så veldig kjent ut. Da jeg snur meg tilbake passerer Elize rett foran meg. Så jeg trengte meg på og fikk tatt et bilde med Elize. Kiloen små flau, men han kunne ta et bilde.

Elize rett før konserten!

Vi beveger oss så inn i lokalet. Som alltid går vi først til baren. En drink og en øl på hver.
Jeg bestemmer meg for å kjøpe en Sparzanza t-skjorte, siden dem var mye fetere enn Amaranthe sine. Pratsom som jeg alltid er, blir jeg stående å prate med selgeren. Vi har hatt mange gutteturer til Karlstad, og siden Sparzanza er derifra er det lett å finne ting å prate om. Han anbefaler oss å ta turen bortom igjen etter konserten, siden hele bandet vil bli stående en stund ved standen.

Vi takker for tipset, og drar oss inn i folkemengden da konserten starter. Vi blir stående ganske nærme scenen, ølen i hånden og klar for at Sparzanza skal komme på scenen.

Dem begynner med en sang fra det nye albumet. Announcing the End. Sangen som deler tittel med det nye albumet. Vi er i headbanging humør og det får vi muligheten til her. Vi har hørt sangen sikkert 40 ganger siden den kom ut, og vi synger av full hals. Pine Barrens er neste sang. Vi headbanger oss igjennom delene vi ikke kan, og synger med på refrenget. Det samme gjelder på flere andre sanger, men vi kan ihvertfall litt av alt som blir spilt. Vi er godt forberedt. Kiloen har som vanlig lært set setlista utenatt på forhånd.

Sparzanza’

I mellom sanger blir det pratet med publikum, og siden dem er i Hamar, blir så klart hockey nevnt. Stemningen er bra, men jeg er skuffet over mye av resten av publikum. Det er tydelig at dette ikke er bandet dem er her for å se. Dem som står fremst ved gjerdet beveger så vidt litt på hodet sitt.
Follow me, en sang fra Folie a Cinq gir mer allsang. Altså fra meg og kompisen min, som ser ut til å være de eneste som har hørt sangene før.
Vindication, kanskje den beste sangen fra det nyeste albumet sitter som en kule. Det gjør forsåvidt Alone With a Loaded gun som kommer etter, eller noen av de andre sangene.
Sparzanza gjør et fantastisk jobb. Selv om det er noe headbanging blant resten av publikum føler jeg at det ikke er den stemningen Sparzanza fortjener.
Dem avslutter med sin mest kjente sang; Temple of The Red Eyed Pigs. En verdig avslutning av en veldig bra konsert.

Sparzanza er ferdig. Vi stikker til baren. En øl og en drink til. Det er viktig å holde seg hydrert i varmen.

Sørger også for å kvitte oss med oppsamlet væske før vi igjen beveger oss inn mot folkemengden. Prater litt til med selgeren for Sparzanza. For det meste om konserten, som vi mener var helt knall. Det skjer ting på scena igjen, og vi beveger oss lengre inn.

Det er tydelig at publikum er her for Amaranthe. Jubelen før dem i det hele tatt går ut viser dette. Vi kommer oss igjen ganske langt frem. Denne gangen krevde det litt mer jobb. Det er flere som vil lengre frem. Vi er motsatt av resten, og var her for Sparzanza, så vi trenger ikke de beste plassene.
Det starter med Maximize. En sang jeg egentlig ikke kan. Vi headbanger med som vanlig.
Etter enda en sang jeg egentlig ikke kan, kommer Digital World, Dynamite og 1 000 000 lightyears. Mye av grunnen til at jeg vil høre og se Amaranthe i disse sangene.

Elize og Amaranthe

Publikum er mye mer med, og det er upåklagelig show
Under en sang får en i pulbikum lov til å synge med. Da han blir rakt mikrofonen, viser det seg at han faktisk ikke var halvdårlig til å synge. Han får faktisk være med opp på scena! Til fryd for publikum ble han så klart han som ble tatt opp!
Det blir spilt mange av sangene som har gjort dem kjente. Publikum kan de fleste sangene, og det er bra stemning. generelt. Selv om showet er bra, er det tydelig for meg at jeg heller mer mot det eldre dem har. Men det er bra live. Det er ofte det med det meste av musikk fra band jeg ser live. Stemningen hjelper så klart på dette.
Jeg beveget meg litt bort fra scena før det ble encore. Før encore kom Hunger. Sangen som virkelig gjorde dem kjent. Encore ble avsluttet med Nexus. Begge to bra sanger å avslutte med. Det er tross alt mange i publikum som spesielt vil høre akkurat de to sangene.

Etter begge bandene er ferdig blir vi stående å prate med Sparzanza. Jeg får dem til å signere t-skjorta jeg har kjøpt, og så kjøper jeg en plakat så dem får signert den. Vi blir stående å prate ganske lenge. Om konserten demmes, nyeste albumet, hockey, Karlstad og andre konsert opplevelser. En trivelig gjeng. Dem spiller på hjemmeplan i romjula, og hadde jeg hatt tid hadde jeg reist til Karlstad for å se dem.

Dem skal spille i Oslo dagen etter, så dem pakker sammen og gjør seg klar for å finne hotellet. Anmeldelsene av denne konserten sier som meg; dem fortjener å være mer kjent!
Jeg og kameraten min beveger oss videre til Sebs. En metal/rock pub i Hamar.
Etter en stund så møter jeg på bassisten til Amaranthe i toalettkøen. Jeg klarte å kalle han for Malfoy (fra Harry Potter). Resten av kvelden tittet han stygt på meg. Jaja tenkte jeg, det skal jeg overleve.
En god stund senere endte jeg med å sitte i baren med guitaristen i samme band. Vi ble stående å prate i de siste 20 minuttene før stedet stengte. På dette stadiet er jeg seks øl forbi å ha sjans til å huske hva det ble snakket om, men alt i alt en fantastisk bra kveld!

 

Det finnes flere bilder fra kvelden. Beklageligvis er jeg en av dem idiotene som tar alt for mye bilder og i tillegg filmer alt for mye av konserter.

 

#musikk #konsert #sparzanza #amaranthe #hamar #gregers #rock #metal #metall #rockekonsert #metalkonsert #alkohol #fyll #fylla #rockeblogg #metallblogg #metalblogg #rockblogg