Whoredom og Djevel på Blå 22.02.2019

Jeg fikk spørsmål om jeg hadde muligheten til å jobbe noen uker i Oslo. Kost og losji var så klart dekket.
Det var ikke i meg til å si nei til sånne muligheter, så jeg takket så klart ja.
Spesielt var det i tankene mine at jeg kunne bo gratis til to konserter jeg uansett skulle på!
Nemlig Ghost og Slash.
Til Ghost ble det uansett så jeg og noen kompiser booket inn på et eget hotell, men jeg hadde da gratis overnatting til en konsert i hvert fall. I tillegg var det flere andre konserter jeg kunne tenkt meg å dra på, hvis jeg uansett var i Oslo.
Mer om Ghost kan du lese her.

Når jeg da fikk spørsmål om jeg også kunne jobbe helg, var jeg heller ikke vond å be. Skjegget hadde allerede lurt på om jeg ville være med på noen konserter den helga, så det passet jo ypperlig! Dermed forberedte jeg meg på noen slitsomme uker.

 

Sånn har det seg at jeg endte opp med å dra på Djevel og Whoredome Rife. To band jeg har hørt om, men aldri hatt planer om å se live. Men fuck it. Hvorfor ikke?
Man skal da vel utvide horisonten og prøve noe nytt?

Rakk en øl til middagen og en i dusjen etterpå, før jeg sprang (gikk i normalt tempo, men bestemt?) til konserten.

Konserten er på Blå. Et sted jeg aldri før har vært.
Det gjør jo opplevelsen hakket mer interessant.

Jeg kommer meg inn, kjøper meg en øl og finner Skjegget i folkemendga. Jeg hadde gått glipp av en to-tre sanger, men det har liten betydning.

Blå har et veldig industrielt preg over seg. Det er åpne ventilasjonskanaler, mørkt og dystert og hele stedet ser litt shabby ut. Det er ikke hit man drar hvis man vil ha et sted som oser av kvalitet.

Scenen er pyntet med hodeskaller av geiter og andre ting som viser at, joda, det er svartmetall du hører på.
Dessverre finner jeg ikke noen av bildene jeg tok av konserten, så dere får bruke fantasien.

Dommedagskvad – Whoredome Rife sitt første album

 

Jeg skal ikke påstå at jeg forsto mer enn et ord innimellom av sangteksten. Til og med fans av denne type hard, black metal sier dem ofte liker det for feelingen. Stemmen er bare enda et instrument. Det er sjeldent man hører og forstår hva en guitar sier.

Jeg står altså der, helt ute av min komfortsone, og hører på musikk jeg aldri ville satt på i stua. Overraskende nok, så er det ikke så ille.
Jeg har prøvd å se Mayhem før.
Man tuller ofte med at logoen til black metal band ser ut som en kvisthaug.
Mayhem høres ut som en kvisthaug.

Whoredome Rife var derimot ikke så ille. Man kan høre at det er noe stoff i bakgrunnen. Musikerne spiller på lag. Det finnes noe holdfast ved det. Vokalisten (som visst nok er ny. Ikke at noen vet om han synger riktig eller ikke) står lenge på scena med noe som skal forestille et geitehode.
Hvis det var ekte, ville han sendt noen på sykehuset da han pælma det i publikum.
Så mest satanistisk for moro, og ikke blodig alvor altså.

 

Djevel

 

Whoredome blir ferdig. Ny øl, ut for å kjøle oss ned. Blir stående å prate med en iherdig black metal fan om alt mulig. Han har visst hatt med seg ungene sine på Tons of Rock flere år og har vært avbildet med dem i flere magasiner og på dvs facebook sider.
Artig.

Praten blir avbrutt da det ser ut til at Djevel snart skal på scena.
Inn, kjøpe oss en øl til, før vi prøver å komme oss litt frem.
Bandet står i «corpse paint» på scena og prøver å se fryktinngytende ut.
For dere som ikke vet hva corpse-paint er, så maler man ansiktet hvit, med svarte detaljer.
Litt som Kiss, bare at man prøver å se ut som satan, i stedet for powerpuff girls.

Det er mest nordiske, hvite menn i black metal band som bruker det, og godt kan det være.
Hadde dette blitt populært i USA hadde det ikke vært stopp på all praten om rasisme (male seg hvit) og satanisme.
Men kanskje er det akkurat det black metal trenger? Litt blest i media?

Djevel må jeg si ikke var helt som forventet. Ikke at jeg her heller skjønner noe av det dem synger, men det er til tider veldig melodiøst. Faktisk er det flere sanger som minner mer om rock enn metal i visse segmenter. En del hadde en «groove» til seg.

Ikke så ille som fryktet altså.

Et fakta som kanskje vil være overraskende på flere, for det var det for meg, er at det var overraskende mange damer tilstede.
Ofte på rock og metal konserter er det dominerende mange menn.
Her var derimot minst en tredjedel damer! Mest trolig mer enn det også!
Det var tydelig at det i flere tilfeller var karen i forholdet som har blitt med fruen, i tillegg til at det var mange jentepar/grupper som var på egenhånd.
Jeg lærte i hvert fall at jeg ikke burde ikke være så rask til å bedømme demografien som hører på forskjellige band på forhånd.

Konserten er ferdig og det blir en tur på kniven. Vi møter på småbarnsfaren, og blir sittende å prate med han, et ungt par, og ei fra England.
En stund senere drar vi på Aye Aye for å møte andre bekjente av Skjegget.

Planen var å legge seg tidlig, men endte opp med å være på hotellet klokken tre.
Opp på jobb til klokka ti dagen etter.

Ghost i Oslo Katedral (Spektrum) 21.02.2019

Det er noe euforisk med å se Ghost. Liveshowet dem har er ofte fantastisk. Spesielt måten Papa Emeritus (Eller Cardinal Copia som er nå) klarer å snakke med publikum på. En måte som man vet er skrevet og planlagt på forhånd, men som likevel føles genuint ekte.

Ghost i spektrum skuffet ikke nå heller. Showet var fantastisk, lyden var OK.
Jeg har en kamerat som hadde sitteplass, som endte med å gå.
«Jeg så en show som så fantastisk ut, jeg så at andre koste seg. Jeg hørte bare mono lyd og fikk ikke med meg showet jeg så alle andre elsket»

Dette har ikke noe med Ghost å gjøre, men heller hvordan Oslo Spektrum er. Det er langt fra så ille som Telenor Arena (som det skal mye til for at jeg drar til igjen. SPESIELT hvis det er som Metallica med scena i midten.)

Vi hadde på billettene våre inngang 10, men bestemte oss for å gå inn på inngang 5, fordi den var nærmere. Det har meg i ettertid blitt fortalt at det var inngang 10 som var golden circle. Dette irriterer meg enda.

Inne, kjøper vi oss øl, går så inn i folkemengda. Mine kamerater går i motsatt retning av meg. Uten å si noe.
Trivelig. Jeg blir stående å vente helt til intromusikken begynner. På det tidspunktet ringer jeg og får vite at dem for lengst er i publikum, på andre siden av Spektrum. Ingen mulighet for å komme meg dit.
TAKK FOR DEN.

Jeg går inn i folkemengda. ALDRI har jeg sett det så trangt som det er nå. Folk står tett i tett, fra fronten til helt bak. Man kan så vidt bevege armene sine, og man står bakerst!
WTF?
Er det solgt så hinsides flere billetter til Ghost enn til for eksempel Slayer? Hvor er brannforskriftene. Det viser seg at det er golden circle på arrangementet.
Jeg banner og sverter og sier til alle som vil høre etter, hvor stor missnøye golden circle gir meg.
Uten at jeg på dette tidspunktet visste at golden cirlce ikke var noe man betalte ekstra for, men noe man enten fikk med å kjøpe billetter tidlig, eller ved ren flaks. Hvilket alternativ dem opererte med, vet jeg ikke.

Vi hadde med vilje valgt å ikke se Candlemass og heller fokusere på å spise og drikke før konserten.
Candlemass har aldri vært noe som har truffet meg noe særlig. Mange band kan endre dette live, noe sikkert Candlemass kunne gjort om jeg hadde stått i golden circle og sett dem.
Kiloen, som er med på konserten, ble som kjent frelst av å se Ghost live. Før det var det «pingle musikk». «Dårlig, lite fengende og dårlig vokal».
Jeg er sikker på han hadde mange mer kreative strofer å beskrive Ghost på, men Tons of Rock 2016 skiftet den meningen drastisk. Snudde den helt faktisk.
Til nå, står den konserten i 2016 som en av de beste konsertopplevelsene jeg har hatt.
Ikke mange band som kan få til det fra en festivalscene!

Jeg står trangt, ser lite, men Ghost ser uansett ut til å levere. Jeg får flyttet litt på meg, så jeg får sett bedre, men det er ikke sjans til å komme seg mye lengre frem, uten å gjøre meg uvenn med noen tusen personer.

Ghouls akustisk (Ghost)

 

Ghost er et band som gjør seg best som sin egen akt. Dem er OK som oppvarming, men sjeldent mer enn det. Oppvarming på lyse dagen er ikke der hvor satan sin pave gjør seg best.
Det skal være mørkt, det skal være en illevarslende stemning. En forventning. En stemning som gir deg litt gåsehud, uten at du helt kan si hvorfor.
Kirkevinduene som er bakgrunnen i Spektrum gjør en del av det. Det er fascinerende å se på. Mange detaljer som man gjerne vil studere lenge, samtidig som man ikke kan se bort fra scena for lenge om gangen.

Dem aller, aller fleste band sier jeg alltid at er bedre på små, mer intime scener. Dette tror jeg også er sant for band som Metallica, Avenged Sevenfold og andre mega-giganter.
Ghost derimot, er ikke et av disse bandene. Ghost skal være stort, ambisiøst, arrogant og en god del teater og opera.

En av kardinalen sine mange antrekk (Ghost)

 

Jeg kommer meg igjennom første akt uten å helt får den store «wow» følelsen jeg har fått av Ghost før. Dette er nok fordi jeg er langt bak og fordi det virker til å være så fryktelig mye folk.
Alikevel er det en fryd å høre Rats, Ritual, Cirice og flere sanger.

Dette er andre gangen i mitt liv jeg har opplevd at en rockekonsert har to akter.
Den eneste andre konserten som har hatt det er Apocalytpica. Dem spilte derimot i Oslo Konserthus, nesten alle der var kledd i finstasen og dem satte inn et par trommer osv til neste akt.

Til neste akt er jeg derimot lengre fremme. Jeg prøvde å finne en kamerat i mengden (ikke dem jeg dro på konserten med). Det viste seg umulig. Jeg klarte derimot å bli stående i nærheten av en fra samme distrikt, som enten kjente igjen meg eller dialekta, siden han skjønte hvor jeg var fra.

Andre akt begynner med Spirit. En fantastisk intro for å sette stemninga. Etterfulgt av From the Pinnacle to the Pit (som er første sangen jeg likte av Ghost).
Her fortsetter vi med sang på sang med «hits».
Eneste sangen publikum omtrent ikke kan og kjenner igjen etter første tone er Satan Prayer. Uansett en sang som setter stemning og som passer inn med resten.
Jeg vil påstå andre akten topper den første. Kan ha med at jeg har en mye bedre plassering denne gangen.

Dance Macabre, Ghost sin diskosang, elsket og hatet som den er, kommer mot slutten. Etterfulgt av Square Hammer.

Her kommer den lengste praten Cardinal Copia har med publikum.
Han kan enten ta oss alle i ræva, eller vi kan få en sang til.
Dessverre for han var det hardcore rumpesex som folk var interessert i.
Han hadde ikke tid til alt det, samt at det ville bli særdeles pinlig etter en stund.
Derfor avsluttes Ghost på kjent vis med Monstrance Clock!

 

Cardinal Vlad? (Ghost)

 

Ghost skuffet som vanlig ikke. Så lenge dem får være sitt eget band, hovedattraksjonen og stå alene i satan sitt lys, skinner dem med en mørk neonfarge inn i våre svarte hjerter.
For alle som ikke har sett Ghost før, så anbefales det! Det er på mange måter vanskelig å beskrive opplevelsen.

Ellers synes jeg hele golden circle greiene kunne vært fjernet. Spesielt da det gir en så trang opplevelse for dem som ikke hadde det. Hadde jeg hatt det, hadde jeg kanskje ikke tenkt så negativt på det, men jeg har fundamentalt vært imot det på alle konserter jeg har vært på. Om jeg så har hatt det selv eller ikke. En løsning etter når du kjøper billett, i stedet for høyere pris, er en bedre løsning, men ikke noen optimal løsning.

Etterpå var det After-Party på John Dee, etterfulgt av litt shuffleboard på Tilt.
Jobb igjen dagen etter, så ingen store fantestreker denne gangen

 

Rekkefølga på bildene er vilkårlig.

 

Det kommer flere oppdateringer. Håper på en til to i uka. Stay tuned!

Chris Fehn saksøker Slipknot

Hvis man ikke har levd under en stein den siste uka, så har en sikkert fått med seg at Chris Fehn har gått til søksmål mot Slipknot. Mer spesifikt, så har han gått til saksmål mot seks firmaer assosiert med Slipknot, Robert Shore (bandets manager) og hans firma, samt Corey Taylor og Shawn “Clown” Crahan.
Nå har også søksmåldokumentene blitt offentlige. Her kan man lese hva saken går ut på.

Chris Fehn i masken fra The Gray Chapter frem til nå

 

Dokumentet spesifiserer hvem partene i konflikten er og hva Chris Fehn mener problemene er.
Dokumentet er på 15 sider, så det er en del punkter. Han saksøker for tre forskjellige ting.
Brudd på forpliktelsene (Corey og Shawn) har som ansvarlige for bandet sine firmaer, kontraktbrudd og ulovlig berikelse.

Her mener Chris Fehn kort fortalt at Corey og Shawn har hatt flere firmaer som dem ikke har formidlet videre at dem har.
Chris Fehn var av den forståelse av at alle pengene til Slipknot, og som dem utbetalte, gikk via et firma. Det at det var flere firmaer er ikke noe dem hadde vært åpne om.
Han saksøker dem for å se utbetalinger og regnskap til firmaene. Han mener han ikke har fått betalt det han skulle, og vil derfor finne ut hvor mye penger bandet egentlig tjener.

Første dagen det begynte å bli spredd rykter om at Chris Fehn saksøker Slipknot, ble han kastet ut av bandet.
Slipknot skrev en offentlig uttalelse om dette på sin nettside. Denne har i ettertid blitt fjernet.

Slipknot’s focus is on making album #6, and our upcoming shows around the world, our best ever. Chris knows why he is no longer a part of Slipknot. We are disappointed that he chose to point fingers and manufacture claims, rather than doing what was necessary to continue to be a part of Slipknot. We would have preferred he not take the path that he has, but evolution in all things is a necessary part of this life.

Long Live The Knot.

Selv om uttalelsen har blitt fjernet, sier advokaten til Chris Fehn at situasjonen er den samme. Chris Fehn er ikke lengre en del av Slipknot.
Han påpeker også at Chris gjerne vil fortsette å være en del av Slipknot. Hvordan dette kan være mulig etter søksmålet er ikke godt å si.

Han sier også at Chris Fehn fikk vite om disse andre firmaene under forhandlinger angående det nye albumet.
Kan det ha vært uenigheter om fordelingen mellom medlemmer?
Det virker på uttalelser fra tidligere medlemmer, at det er stor variasjon i hvor mye forskjellige medlemmer bidrar til et album.
Det virker som bare et fåtall av dem skriver musikk.
Kanskje er det her uenigheten oppsto. Corey og Shawn ville fordele inntektene mer i henhold til bidrag fra hver enkelt.
Det er også rykter om at Chris Fehn har et høyt forbruk av dop, og at dette begrenser hans vurderingsevne, og evne til å bidra i Slipknot.
Dette er bare rykter og spekulasjoner. Det er umulig å vite hva sannheten er på dette tidspunktet.

 

Corey er ikke en person som holder meningene sine skjult.
Han uttalte seg på twitter en stund etterpå og sa at det var falske anklager.

 

Hva som faktisk er sannheten får man ikke vite før rettsaken starter. Slipknot, og dermed Corey og Shawn, må svare opp anklagelsene innen 20 dager.
Det betyr at vi mest trolig vil få den andre delen av saken om to til tre uker.
Vi får håpe dette ikke påvirker turneen og utgivelsen av det nye Slipknot albumet.

Mastodon og Kvelertak 03.02.2019

Det er mange band jeg har angret på at jeg ikke har dratt på. Insomnium, sist dem spilte på Vulkan, Katatonia da dem spilte på John Dee og ikke minst Mastodon på Sentrum Scene.
Dette fikk jeg gleden av å rette på i starten av februar. Ikke bare det, men så skulle jeg få muligheten til å se Kvelertak uten Erlend!

Lite å skrive om fylla her, ettersom jeg var edru og kjøre hjem etter konserten, men la ikke det være avskrekkende!
Jeg møter noen kjentfolk før konserten og vi tar en matbit, før vi setter oss på Aye Aye.
Her blir vi «overfalt» av Ronny Pøbel, som blir sittende å fortelle historier til oss om alt i mellom himmel og jord.
Skjegget (en av de to som er med), har visst hatt gleden av å møte han på Aye Aye før. Et blomstrende bekjentskap ser det ut til.
Jeg tar meg en øl, bare for å torturere meg selv. Det er ikke noe verre enn å drikke bare en øl, når dem rundt deg drikker en god del. Det vekker bare tørsten og får deg til å få lyst på mer. Spesielt ettersom du vet du ikke kan! En øl, når du vet du kan ta flere hvis du vil, er en helt annen opplevelse enn da man ikke har muligheten.

Spol frem en tid, så er vi inne på konserten. Ei venninne kjøpte ekstra billetten jeg hadde, møttes, sa hei, og så var hun borte. Frekt?
Vi andre beveget oss på egenhånd inn i folkemengda. Hun hadde noen andre med seg på konserten som sikkert var mer interessant.
Vi blir stående litt midt i alt, men det passer meg helt greit. Uten alkohol til å propellere meg fremover kan jeg godt stå litt bak. Et sted uten folk som presser passer da best.

Kvelertak uten Erlend

Jeg har fått høre fra både folk i køen inn til konserten, og av Åsmund og Peter fra Oslo Ess at Kvelertak er tusen (!!) ganger bedre med Ivar på vokal.
Bare å høre dem si det, har meg ikke overbevist.
Derfor ser jeg frem til konserten med en miks av følelser. Forhåpentligvis vil showet overbevise meg, men jeg er skeptisk.

Musikken begynner og bandet går på scena, inkludert Ivar. Allerede her føler en at det er litt forskjell, men det kan bare være forventninger som kommer i veien.
Dem starter med Åpenbaring etterfulgt av Bruane Brenn. Ingen overraskelser der. Man legger fort merke til at det hele virker som et helt annet show enn jeg er vant til. Et helt annet Kvelertak.

Forskjellen på Kvelertak og Kvelertak er måten det føles. Stemmen til Ivar funker. Den er ikke like mørk og dyp, så den setter et annet preg. Dette er ikke noe negativt eller positivt, bare annerledes.
Men følelsen er annerledes. Med Erlend på vokal, føltes Kvelertak brutalt, overdøvende og virket til tider som en ren maktdemonstrasjon. En vokalist, tatt ut av serien Vikings, skriker brutalt til deg på en dialekt som jeg ikke tror vestlendinger helt forstår selv engang.
Der Erlend står virker han som en liten tsunami. En høvding som forventer at man hører etter.

 

Hvordan vi så Ivar mesteparten av konserten (Kvelertak)

Ivar gir ikke den følelsen. Han er en helt annen personlighet på scena.
Her blander vi punk, 80-talls rockere med en litt mer moderne «swag».
Han henger på mikrofon stativet og skriker, danser på scena og stage-diver mer på en konsert enn dem fleste artister gjør på en livstid. Kvelertak spilte 11 sanger. Ivar hoppa fra scena MINST 10 ganger i løpet av de sangene. Imponerende, med tanke på at han ikke begynte med det før sånn sang tre.
Hodetørklet han har på seg, måten han beveger seg på, og stilen hans generelt, viser at han kanskje har studert Axel Rose litt for mye.
Det er så både jeg og Skjegget samtidig begynte å si: «Er det Axel vi ser på scena?».
Det hele ble litt som en parodi. Noe som ikke passer helt inn med resten av inntrykket.
Punk/glamrock preget til Ivar sprer seg og gir samme følelsen som en helthet på bandet.

 

Vil jeg påstå det er 1000 ganger bedre? Nei.
Vil jeg påstå det er dårligere? Nei.  Men det er også vanskelig å si. Konserten ga ikke samme følelsen som da jeg har sett Kvelertak tidligere. Det betyr ikke at 1985, Evig Vandrar, Mjød, med flere ikke var episk! For det var bra! Bare vanskelig å sammenligne showet i sin helhet mot tidligere.
Nå har jeg hatt gleden av å se Kvelertak i mange forskjellige omgivelser. Sebs på Hamar, hvor vi var rundt 100 stk, til Tons of Rock, hvor Erlend gikk utover publikum som Jesus på vannet. Også på skolen så jeg dem for mange år siden, og på mange, mange andre instanser.
Jeg må se dem flere ganger med Ivar for at jeg skal kunne dømme noen vei.
Konserten nå i Oslo, ble det som om Ivar prøvde for hardt. Kanskje ikke så rart, men jeg gleder meg til neste gang jeg skal se dem!

 

Slett ingen dårlig konsert (Kvelertak)

 

Så kommer vi til hovedinnslaget for kvelden. Mastodon. En kamerat så dem i Danmark, på ei mindre scene, noen dager i forveien. Det tror jeg er en mye bedre setting å se dem. Akkurat som dem fleste band.
Mastodon begynner med tre sanger jeg ikke har mye kjennskap til. Ingen av dem er spesielt oppsiktsvekkende og ikke noe jeg vil kalle demmes beste. Jeg føler det er et gjengående tema for hele konserten.
For gamle fans, som elsker demmes gamle, mer «uraffinerte» lyd, var det sikkert gull verdt. Dem spilte flere sanger fra Laviathan enn fra det nyeste, som i seg selv er litt spesielt.
Det er også litt av en overgang fra å ha sett Kvelertak til å se Mastodon. Mastodon står mer stille på scena. Dem fokuserer mer på å spille rett, gjøre jobben sin og ikke kaste seg i publikum eller springe rundt som halvgale vestlendinger. Dette har nok mer med alderen å gjøre, enn det at dem ikke er vestlendinger.

 

Ikke fullt så mye liv på scena som med Kvelertak (Mastodon)

Musikken er tøff, bakgrunnen dem bruker er til tider hypnotiserende og dem spiller bra.
Showet er bare noe som hadde passet seg en god del bedre på for eksempel Sentrum Scene eller Rockefeller.
Mot slutten av showet tar dem med seg Scott Kelly på vokal.
Troy har sagt han sliter med stemmen, men det er ikke derfor han er med. Han har vært med på hele tureneen så langt, fra hva jeg kan se.
Scott Kelly gjør dem grove, mørke vokalene veldig, veldig bra. Overraskende bra i forhold til hva man forventer av en gjestevokalist.

 

Scott Kelly som gjestevokalist (Mastodon)

Min største nedtur fra konserten er, som nevnt, nok sangvalgene. Dem har mange sanger og jeg forstår at sangene som er valgt er rettet mer mot dem som har vært fans fra starten. Alikevel føles det ut som dem hopper over nesten alle demmes populære sanger. Noen annmeldere skylder på at Troy er syk for sangvalgene, men man ser på setlist.fm at dette ikke er grunnen.
Show Yourself fra nyeste albumet mangler, samt populære sanger som Oblivion, Curl of the Burl, High Road og The Motherload.

Uansett en bra konsert, selv om visse deler ble for langtekkelig. Sykdom fra Troy, litt lite energi fra scena totalt sett og en mangel av noen av demmes største hits er det som trakk ned.

Ellers får jeg avslutte med de samme Brann sa til publikum etter konserten:
«Herregud dere er nydelige! Jeg trodde folk i Danmark var pene å se på, men jeg ser jo nå at alle pene dansker må ha flyttet til Oslo!»

Når noen fra Frankrike (?) tar over spotifyen din

Plutselig, når jeg sitter og aner fred og ingen fare, blir musikken min borte fra høyttalerne.
Merkelig, tenkte jeg og nøt stillheten i et minutt.
Etter et minutt hadde jeg nok, og musikken måtte tilbake!

Jeg går inn på Spotify, og legger merke til at det blir spilt noe fransk musikk.
På en enhet som ikke er min…

Veldig ukjent sang

 

Uvedkommende på min spotify?
Som hører på musikk jeg (og dem fleste andre, ser det ut til) ikke har hørt om?
Uhørt!
I tillegg la jeg merke til at han laget en spilleliste med sanger!
Hva gjør man i sånne situasjoner?

Logge ut?
Nei.
Nei,mitt første instinkt er å være behjelpelig og finne noe ordentlig musikk som han kan høre på!

Vedkommende virket ikke veldig imponert og byttet tilbake i løpet av sekunder.
Jeg satte den derfor på igjen.
Vedkommende tok igjen å bytta til noe fransk ræl.

Jeg tok hintet. Han var ikke noen Luxus Leverpostei fan. Greit. Greit. Jeg får finne noe annet han kanskje liker.

Kanskje han liker en sang som er litt mer pop?

Det viser seg at han ikke liker Lily Allen heller. Det er jo en så oppløftende sang, så det synes jeg var snodig.
Okey. Vi prøver en ny taktikk.
Hva med The Who? Hvem liker vel ikke litt Who innimellom.
Men hvilken sang skal jeg velge?

JO. DENNE tenker jeg

 

 

Han virker fortsatt ikke imponert.
Nå har han begynt å starte sangene på dataen eller mobilen min når jeg setter dem på.
Frekt.
Jeg ser på min egen telefon at jeg kan starte musikken hos han også.
Ikke nok med det, men han har lagt inn TVen sin også!
Herlig! Da kan vi spille musikk for hele familien!

 

Som den Gentlemanen jeg er tenkte jeg at kanskje hele familien vil høre på The Who?
Han var utrolig kjapp med å bytte tilbake til sin egen telefon.
Kanskje han likte the Who likevel?
Men neida. Igjen satte han på musikken hos meg.
Ny taktikk.

 

Hva om han bare er ute etter å blande litt kulturelle uttrykk?
Få en smak av Norge?
Jeg hadde løsningen!

 

Litt ordentlig norsk musikk! Vise han hva Norge er kjent for!
Heller ikke dette så ut til å falle i smak, og han sendte sangen tilbake til meg.

Frekt.

Kanskje det er andre i huset som er mer glad i skikkelig norsk metall?
Jeg setter derfor på musikken på TVen “Sejour”, hva enn det nå betyr.

Igjen var han kjempe rask med å bytte tilbake til sin egen telefon. “YES!” tenkte jeg! Nå har han fått litt sansen alikevel!

Men nei, han ga den igjen tilbake til meg, så jeg sendte den til han igjen.
Denne fektingen foregikk en liten stund, før han til slutt fjernet telefonen sin. Logget ut.
Jaja, tenkte jeg. Sånn kan det gå.

Men jeg syntes litt synd på denne familien. Hva om dem ikke har råd til spoitfy? Hva om den virkelig trenger litt musikk i livet!?
Så i et sjeldent øyeblikk av omtanke, nestekjærlighet og skyldfølelse, satte jeg på litt musikk for familien.

Jeg satte meg derfor på kne foran datamaskinen:
“Oh store Google, du som er på internett! Hvilken sang kan jeg sette på, for denne stakkars franske familien?”

Google, i sin vishet ga meg dette forslaget. Jeg har til glede å høre sangen selv, men den kom med sterke anbefalinger.
Den fikk faktisk gå i et helt minutt, før den ble satt på pause. Jeg starten den så klart opp igjen for dem.
Dette gjorde jeg et par ganger til, før jeg plutselig ikke kunne velge TVen blant mine enheter lengre.

 

Kanskje kom dem over arv fra en onkel i Amerika. Kanskje en prins fra Kongo hadde noen millioner for mye.
Jeg vet ikke, men jeg er glad på demmes vegne. Endelig fikk dem råd til sin egen spotify.
Jeg skiftet derfor passordet på min egen spotify og logget ut alle påloggede enheter.

Soilwork, Amorphis og Jinjer 16.01.2019

Konsertåret 2019 startet 16. januar.
Dette er billetter jeg kjøpte tidlig og av en grunn; Soilwork.
Amorphis hadde jeg lenge prøvd å sette meg inn i, men greide det ikke helt.
En veldig bra bonus var jo å få se Jinjer. Disse fikk jeg ikke sett sist på Arch Enemy, noe som irriterte meg voldsomt. Det var faktisk en av grunnene til at jeg valgte Arch Enemy over Steel Panther den dagen.
Men muligheten kom gudskjelov igjen! Nå har jeg sett dem to ganger i år, så her tar vi igjen for tapt tid!

Jeg og et par kompiser tok et par øl før konserten. Som vanlig. Jeg spanderte billett på en av dem, mot at jeg fikk låne en sofa og i tillegg fikk jeg middag! For et kupp!
Vi beveget oss til Rockefeller relativt tidlig. Ingen av oss hadde tenkt til å gå glipp av Jinjer. For en av oss var Jinjer hovedgrunnen til at han ble med! Jeg derimot dro for Soilwork. Jeg drar alltid for Soilwork.

Vi henger ifra oss jakke, jeg kjøper meg en genser og så handler vi noen øl.

Roman (Jinjer)

Til Jinjer har jeg klart å komme meg til rundt tredje til fjerde rekke. Vi står og prater med noen random folk før konserten, og venter spent på at Tatiana skal frelse oss med sitt skjønne (dog noe emo) nærvær.
Dem går på scena, og det skal sies jeg har hørt litt for lite på dem. Words of Wisdom, sangen dem åpner med, har jeg lite kjennskap til.
De fleste andre sangene har jeg derimot kjennskap til.
Spesielt Pisces er en helt fantastisk komponert sang.
Denne viser spesielt bra hvor enestående Tatiana er på vokal. Variasjonen og fremføringen er herlig.
Man ser også på publikum at dette er hovedgrunnen til at dem er her.
Dette er virkelig et band man må følge med på videre!
Det eneste en kan ha å utsette på Jinjer, er at dem bare fikk spilt 8 sanger. Alt for lite!

Tatiana for full hals (Jinjer)

Så er det for å handle mer øl, noe sprit og vente på Soilwork.
Soilwork ga ut et nytt album bare noen dager i forveien. Dette har vært på repeat hos meg siden det kom ut. Det har tydelig blitt påvirket av satsingen til både Björn og David sin satsing på The Night Flight Orchestra. Dette trenger ikke være noe negativt, men det ga albumet et litt annet preg.
Albumet har et mer rocka preg, noe som er herlig, men det er ikke helt på nivå med tidligere album.
Det er også første album uten Dirk Verebeuren. Dirk var en gud på trommer, men hans «prodigy» Bastian Thusgaard gjør en fantastisk jobb som ny trommis. Selv om han virker litt feilplassert, som yngste medlem i bandet.

 

Soilwork skuffer sjeldent på scena. Ting virker tight, og dem kan sakene sine. Björn «Speed» Strid synger bra. Jeg vil påstå erfaringen med The Night Flight Orchestra gjør mye av «clean vocals» som han gjør bedre. (Min erfaring med The Night Flight Orchestra kan du lese her)
Det er en bra og blandet setlist. Her får man noe fra både nyere og eldre album.
Dem spiller ikke alt av sine «største hits», men det kan man vel heller ikke forvente. Det at dem ikke har med en eneste sang fra Figure Number 5 er kanskje det som overrasker mest.
I stedet får vi hele to sanger fra A Predator’s Portrait. Her skal det sies at deler av Bastard Chain og Like the Average Stalker låter bedre live her, enn det har gjort på CD.
Bandet som helhet, og da spesielt Bjørn, som eneste originale medlem, har blitt bedre med årene.
Man merker det enda bedre når dem spiller sanger fra Steelbath Suicide.
Vokalene på Spotify føles litt utdaterte, men live låter sanger som Sadistic Lullaby ekstremt bra!
Dessverre ingen sanger fra de to første albumene denne gangen.

Soilwork

Soilwork spiller seg ferdig, og avslutter med Stabbing the Drama til stor jubel fra publikum.
Så er det pissekø, ølkø før en avventer Amorphis.
Denne konserten blir sett fra andre etasje. Ikke et band jeg trenger å stå fremst på. Sliten etter en del mosh-pits i løpet av Soilwork, var det uansett godt å stå ved et bord en stund.

Amorphis har jeg veldig lite kjennskap til. Jeg har prøvd å høre på dem, men aldri helt fått sansen for dem. Jeg har pratet med en del personer i mellom bandene og det virker som dem fleste er her for dem. Så derfor venter en ganske spent på hva dem har å tilby.

Dem starter med en sang jeg faktisk har prøvd å høre på før; The Bee.
Fortsatt ikke noe for meg, men ettersom sangene fortsetter så skjønner jeg hvorfor det er mange som er fan av dem. Det høres brutalt ut, det er fengende og dem får publikum med seg. Ikke like bra som Soilwork føler jeg, men jeg er ganske bias på det området.

Vikingene i Amorphis

Når man ser vokalisten Tomi Joutsen på scena, så får man en del «flaskbacks» til vikingtida. Den grove growlingen og hvordan han presenterer seg på scena, kan man skjønne at vikingene kunne skremme dem fleste.
Alt i alt var det en konsert som fikk meg til å ville høre på mer av Amorphis. Noe jeg har prøvd på i ettertid, men det fenger alikevel ikke helt.
Jeg skal derimot sterkt vurdere å dra på dem igjen, neste gang dem tar en visitt innom Norge!

Resten av kvelden er bare å komme seg tilbake til leiligheta og få lagt seg. Jobb i morgen, selv om jeg begynner lovlig sent.

 

Flere annmeldelser og konserter kommer! 

The Night Flight Orchestra går i studio for å lage nytt album!

The Night Flight Orchestra er igjen i studio for å lage et nytt album! 

The Night Flight Orchestra har akkurat fullført sin første ordentlige turne.
Her snakker vi om musikere som har funnet tid i mellom turneene til sine “hoved-band” til å ikke bare gi ut 4 solide album, men også dra på turne med bandet!
Bortsett fra et bilde som viser Björn “Speed” Strid og resten av gjengen foran dataen og mixebordet er det foreløbig lite info om albumet.
Det eneste som er sikkert er at dette blir et høykvalitetsalbum, fullt av fengende 70- og 80-talls rock.

 

Nå som dem har fått gjort mange liveopptredener sammen,
er det håp for at det nye albumet virkelig kommer til å vise hva dem kan.
Her håper vi på et band som er enda mer samstemt og som kommer til å lage noe som kanskje blir årets album!

 

Night Flight sitt femte album blir virkelig noe å se frem til!

 

The Night Flight Orchestra er et band bestående av medlemmer fra blant annet Arch Enemy og Soilwork. 
Dem bestemte seg på en turne for å begynne å lage 70- og 80-talls rock og alle albumene demmes har fått bra anmeldelser. 

Hentet fra The Night Flight Orchestra sin facebook side

 

Her kan du lese anmeldelsen fra konserten i Oslo

 

 

Hva har skjedd hittil i år?

Det har vært lite oppdateringer fra meg hittil i år, men det betyr ikke at det ikke har skjedd en del!
Antall konserter skal jeg ikke nevne, men det har vært en del. Neste måneden derimot blir det færre, samtidig som det er mindre trykk på jobb. Dette gjør at jeg vil skrive og legge ut noen erfaringer hittil i år.

Det har vært noen ganske store band hittil i år, blandet sammen med noen mindre og «up-and-coming». Det har vært band som Jinjer, Soilwork, Kvelertak, Mastodon, Slash, Avatar og Rival Sons. Disse, med flere, og vi har så vidt passert to måneder av året!
Stay tuned!

 

 

Konsertåret 2018 – Del 2

Night Flight Orchestra

Det er ikke tilfeldig at første bandet jeg skal på i år er Soilwork.
Björn «Speed» Strid er en enormt flink vokalist, samme hva han tar for seg.
Noe som Night Flight beviser

Liker du eldre rock, men sliter med å finne noe «nytt», gammel-rock?
Her er det faktisk et band som produserer musikk for deg!
Anbefaler alle å se dem live neste gang dem er i nærheten!

 

Lamb of God og Slayer

Her kommer jeg til å få mye tyn for å ikke nevne Anthrax. Jeg så dem også, men det var ikke dem jeg var der for.
Ikke var jeg der egentlig for Slayer heller. Lamb of God.
Sist jeg så dem var i 2012, så det var virkelig på tide å få se Randy Blythe på scena igjen.
For å være en selverklært punker, som egentlig ikke liker metal, gjør han det fantastisk bra.
Han lager et enormt trykk og stemning i publikum. Man blir fylt av energi og må få utløp for det.

På Slayer sto vi mye lengre bak. Utslitt etter Lamb of God, og det punktet at Slayer ikke var grunnen til at jeg var her.
Det skal sies at dette er det beste jeg har sett Slayer på. Etter tre-fire sanger angret jeg på at jeg hadde gått vekk fra de bra plassene vi faktisk hadde.
Det siste (som viste seg å ikke bli det siste alikevel) showet demmes i Norge ga dem virkelig alt!
Hadde dem hatt dette engasjementet hver gang jeg har sett dem tidligere, så hadde jeg kanskje vært en større fan av dem også.

 

The Carburetors og Hank von Helvette

2018 sin siste konsert ble i romjula med Carburetors og Hank von Helvette.
Jeg har hørt igjennom solo albumet til Hank. Det var ikke helt det store.
Live gjorde det seg vesentlig bedre, men det hadde fortsatt vært bedre med Turboneger.
Heldigvis fikk vi noen låter fra dem også.

Carburetors er også et band jeg ikke hører på så mye på Spotify. Derimot er det også helt fenomenalt live. Dem har alle en strålende personlighet på scena som er verdt å få med seg. Sangene demmes funker også desidert best live.

Etter konserten endte vi backstage. Her fikk vi sjansen til å prate med Hank og flere av bandmedlemmene hans.
Dem vi snakket mest med var derimot dem i The Carburetors.
Det er helt klart at jeg kommer til å fortsette å se dem hver gang jeg har muligheten!

 

Årets nedturer

Kommer sikkert ikke som noen overraskelse at Metallica må nevnes her.
Dette er ikke bandet sin feil, men lokalet. Hvorfor jeg fortsetter å dra på band i Telenor Arena er egentlig ubegripelig. Det er for så vidt også det punktet at band fortsetter å spille der!
Man kan ikke beskrive hvor dårlig lyd det er der for dem som ikke har vært der. Det er faktisk helt jævlig at man skal betale så mye, for å bare høre stemmen til sidemann og ikke vokalisten man er der for. Samme hvilket band som spiller
#neveragain?

Det andre punktet er Offspring. Dette har også mye med lyden å gjøre. Dette var på Sentrum Scene, et sted som ofte har god lyd. Om det var lydmannen eller bandet selv er litt uvisst. Det jeg vet, er at det er uakseptabelt at man ikke hører vokalisten i bandet.
Først hørte man ikke noe annet enn trommer. Så var det bare gitar.
Hele konserten var et skikkelig antiklimaks.
Kanskje kom jeg også inn med alt for store forventninger? Dagen før hadde jeg vært på Prophets of Rage.

 

 

Jeg vil avslutte med at jeg er ekstremt fornøyd med 2018. Konsertmessig har det vært en kjempe år! Jeg har allerede alt for mange billetter, til alt for mange band, i 2019, men allikevel tror jeg ikke det kan toppe 2018.

 

Under finner du lista over alt jeg har sett i 2018. Finner du noen som topper lista vil jeg gjerne høre fra deg! 

Dato Band Sted
13.01 Kvelertak Hamar
01.02 Arch Enemy Oslo
09.03 Hardcore Superstar Karlstad
09.03 Mustasch Karlstad
16.03 Power Trip Oslo
16.03 Trivium Oslo
17.03 Apocalyptica Oslo
02.05 Kvelertak Oslo
02.05 Metallica Oslo
26.05 Klovner i Kamp Gjøvik
02.06 Inglorious Trondheim
02.06 Skambankt Trondheim
02.06 Volbeat Trondheim
03.06 Iron Maiden Trondheim
03.06 Killswitch Engage Trondheim
03.06 Kvelertak Trondheim
03.06 Lillasyster Trondheim
03.06 Sabaton Trondheim
03.06 The Raven Age Trondheim
12.06 Audrey Horne Bergen
12.06 Queen Of Stone Age Bergen
12.06 Rival Sons Bergen
14.06 Rival Sons Drammen
20.06 Alestorm Tons
20.06 Alice in Chains Tons
20.06 Arch Enemy Tons
20.06 At The Gates Tons
20.06 Audrey Horne Tons
20.06 Black Debbath Tons
20.06 Helloween Tons
20.06 Kvelertak Tons
20.06 Opeth Tons
20.06 Ozzy Osbourne Tons
20.06 SIBIR Tons
20.06 Skambankt Tons
20.06 Soulfly Tons
20.06 WASP Tons
02.07 Prophets of Rage Oslo
03.07 The Offspring Oslo
19.07 Ghost Oslo
19.07 Guns N’ Roses Oslo
21.07 Graveyard Gøteborg
21.07 Guns N’ Roses Gøteborg
04.08 Alestorm Skogsrøjet
04.08 Bullet Skogsrøjet
04.08 Danko Jones Skogsrøjet
04.08 Dee Snider Skogsrøjet
04.08 Dokken Skogsrøjet
04.08 Dragonforce Skogsrøjet
04.08 Engel Skogsrøjet
04.08 Evergrey Skogsrøjet
04.08 Hammerfall Skogsrøjet
04.08 Kreator Skogsrøjet
04.08 Lillasyster Skogsrøjet
04.08 Reckless Love Skogsrøjet
04.08 Steel Panther Skogsrøjet
25.08 Mustasch Arvika
15.09 Audrey Horne Hamar
22.09 Kamelot Oslo
09.10 Halestorm Oslo
25.10 Blackberry Smoke Oslo
11.11 The Night Flight Orchestra Oslo
16.11 Monster Truck Oslo
16.11 Black Stone Cherry Oslo
20.11 The Raven Age Oslo
20.11 Tremonti Oslo
20.11 Disconnected Oslo
28.11 Shinedown Oslo
06.12 Lamb of God Oslo
06.12 Slayer Oslo
06.12 Anthrax Oslo
13.12 Oslo Ess Hamar
15.12 The Carburetors Hamar
28.12 The Carburetors Karlstad
28.12 Hank von Helvette Karlstad

 

 

Konsertåret 2018 – Del 1

Jeg så blant annet Kvelertak, med Erlend som vokalist, 4 ganger i 2018. Noe som gjør Kvelertak til det bandet jeg nå har sett mest.
Dem var med på å starte med en konsert på Sebs Hotel i Hamar, 13 Januar.
Her kom dem rett fra turne med Metallica, hvor dem hver dag spilte for flere titusener, til Sebs med en kapasitet på 150 personer.

Med alt jeg har vært på er det vanskelig å si rekkefølga på alt av band. Ofte føles det som det nå er minst to eller tre år siden jeg så Apocalyptica i Oslo. Mest trolig fordi det har vært så mange andre opplevelser i mellomtiden.
Apocalyptica har jeg skrevet om her tidligere, og det var noe av det bedre jeg har sett i år.

Året har vært preget av flere festivaler. Tons of Rock, Trondheim Rocks, Bergensfest og Skogsröjet har alle vært besøkt. Jeg kan med glede anbefale alle av dem! Bergenfest har ikke så mye rock som dem andre, men dem hadde veldig bra line-up den ene dagen i år.

Jeg skal ikke fortsette å skrive om hvert enkelt band. Dette ville fylt ut mangfoldige sider. Mer enn noen gidder å lese.
I stedet kan jeg oppsummere noen av konsertopplevelsene for året. Fortrinnsvis noen som det ikke er nevnt for mye om fra før eller jeg synes fortjener å bli nevnt igjen.

 

Kvelertak på Sebs Hotel og Tons of Rock

Kvelertak på Sebs var en fantastisk måte å starte året på. Det var nesten umulig å få tak i billetter, men jeg kjente tilfeldigvis noen som hadde for mange.
Døra til Backstage gikk igjennom herretoalletet, så da Kvelertak nærmet seg spilletid gikk dem forbi en forbauset meg, der jeg sto med utstyret i hendene.
Det er ingen som var der som ikke kommer til å huske den konserten til evig tid.

På Tons var Kvelertak på sitt beste. Erlend gikk ut i publikum som om det skulle vært tynn is.
Aldri har jeg sett noen gå så bestemt og fast ut i publikum. Ikke noen nøling og ikke så han ned.
Mens han sto der og sang, midt i publikum, ble presset fra alle sider så stort at folk til slutt ramlet.
Dette førte til et krater av mennesker liggende i en sirkel, med Erlend som en komet i midten.
Helt fantastisk!

Jeg har ikke fått sett Kvelertak med Ivar som frontmann, men vil tro det endrer seg i løpet av 2019.

 

Rival Sons i Bergen og i Drammen

Rival Sons er et band jeg har fått mer og mer sansen for jo mer jeg hører på dem. Stemmen til Jay er kanskje den beste innenfor noen sjanger for øyeblikket. Måten han synger på, selve stemmen og ikke minst tonene han kan nå gjør det et fryd å høre på.

I Bergen spilte dem en setliste som besto mer av å vise frem hva stemmen til Jay kan gjøre, enn «bra sanger». Med det mener jeg ikke at sangene i seg selv var dårlig, eller at dem kunne valgt ut bedre, bare at fremføringen av dem la press på vokalen. Dra toner og ord i overkant langt.
Alikevel var dette en bra konsert. Jeg fikk høre Face of Light, en av mine favoritt sanger av dem, som dem ikke har spilt på lenge.

I Drammen var det en helt annen sak. Vi møtte på Åge Sten Nilsen før konserten.
Rival Sons er favoritt bandet hans og han dropper alt han driver med og reiser på dem i stedet, hver gang dem er i Norge.
Her spilte dem sangene sine mer normalt. Setlisten fra Bergen og til Drammen var helt forskjellig.
Her fikk vi høre Good Things, en sang dem ikke har spilt på flere år!
Etter konserten ble vi stående å prate med flere av bandmedlemmene lenge. Dette var også en opplevelse i seg selv.

Til dere som ikke har hørt om Rival Sons eller sett dem live; gjør det!

 

Prophets of Rage

Årets kanskje største overraskelse må ha vært Prophets of Rage.
For en buldrende, energirik konsert! Aldri har jeg sett et publikum ta så av!
Faktisk har Prophets of rage langt over ti sekunder av filming fra Sentrum Scene i en av musikkvideoene sine. Dette viser ikke noe av trykket og livet dessverre, siden det er på en av de roligere delene av videoen, men allikevel! Vi må ha imponert! Og det skal jeg love at dem gjorde også!

 

Konsertåret 2018 Del 2 vil komme en gang neste uke.
Her vil jeg også legge med en fullstendig liste over konsertene jeg har vært på i år, med datoer for alle de aktuelle konsertene.

 

#konsert #konserter #konsertfrelst #rock #metal #metall #rockekonsert #metalkonsert #RivalSons #Kvelertak #Hamar #TonsOfRock #TrondheimRock #Bergenfest #Drammen #SentrumScene #Bergen #Trondheim #Gregers #Apocalyptica #Oslokonsert #Oslokonserthus #konserthus #gitar #guitar #alkohol #øl #2018 #2019