Killswitch Engage 31.10 og 01.11

Killswitch Engage har turnert i Europa i noen uker nå. Der har dem spilt  i storbyer som huser alt fra noen hundretusen og opp til flere millioner. Oslo, og Norge, er kanskje blant byene med færrest folk. Og så valgte dem i tillegg Karlstad. Karlstad, en av Sveriges fineste byer, plassert fint ved Vånern, Europa sin 3. største innsjø. Med bare 90 000 innbyggere i hele kommunen, så er det ikke der man forventer å finne 2000-talls sensasjonen Killswitch.
Men der var dem. Der, og Oslo. Og jeg var så klart på begge.

Halloween:
Første konserten var på selveste Halloween. Dagen da dødens rike står nærmest vår egen. Dagen hvor hver eneste bydel og kirkegård blir hjemsøkt av barn som tigger godis og ungdommer som driver med puk. Uansett hva du mener om høytiden, så er den ihvertfall unik. Eller hadde vært unik, om det ikke var for at det før var vanlig å gå julebukk i Norge.
Ikke mye skjedde før konserten. Det var få tegn til huldra, zombier eller nisser.
Det var ikke veldig mye som tydet på at det var noe spesielt med dagen i det hele tatt.
Heller ikke på Rockefeller så en tegn til at det var halloween. Sist, da jeg var på konsert en halloween, sto vi midt i moshen på In Flames med maskene på. Klart, også der var vi heller unntaket enn regelen. Denne gangen hadde ingen av oss noen masker eller sminke.
Første bandet for dagen tenkte derimot å feire halloween og norsk kultur fra scena.

Tenside: Black-metal vibe

Det første oppvarmingsbandet Killswitch har med seg er Tenside. Tenside er ikke et band jeg hadde hørt om. Jeg begynte å høre igjennom sangene demmes på vei til Oslo.
Army of the Dawn, demmes mest populære sang, har faktisk nesten hele 1,8 millioner streams på Spotify. Det er altså noen der ute som har hørt om dem.
Bandet går på scena, i full lik-sminke. Musikken demmes, om så hard, matchet ikke utseendet helt. Det var ikke noe tung, dyster black metal som kom fra scena.
Det var sanger som This Is What We Die For. Låter med trykk, hard vokal, men på ingen måter black metal. Å kalle det melodic death metal, eller ihvertfall melodic death metal inspirert, vil være mer riktig. Bandet hadde mengder av trykk fra scena. Det gikk ikke i å få inn mest mulig blast beats, ha den råeste, kjappeste guitarspillinga eller den dypeste mest groovy bassen. Dette var bare melodisk, tung metall. Enkelt og greit.
Jeg kan ikke se for meg noe annet enn at dem konvertere halve salen til fans. Dem konverterte ihvertfall meg.

Planen hadde vært å drikke øl igjennom oppvarmingsbandene, men under Tenside rakk man ikke noe av det.
Det er herlig da man kan oppdage et band rett før en konsert. Revocation er neste band som skal på.

Revocation på scena

Revocation var enda et band jeg ikke hadde hørt om. Jeg hørte også igjennom en del sanger av dem før konserten. Mens Tenside brukte lik-sminke for å ta del av norsk kultur og feire halloween, så er det Revocation som kunne ha brukt det. Om for ingen annen grunn en kvisthaugen dem har som logo.
Ikke at dem var svart metall. Revocation var nok heller death metal av den kjedelige typen. Den som føles som ikke har noe rettet mål.
Jeg er ingen fasit på musikk, gudskjelov. Det så ut til at det var flere som likte musikken. Jeg tok også tiden til å nyte noen øl, ta et toalett besøk med mer.
Det kan ihvertfall med trygghet sies at dette er utenfor det jeg hører på daglig.

Uansett var det jo Killswitch man var her for. Et band jeg hadde sett to ganger før. Metaltown i 2012 og Trondheim Rocks i 2018. På Metaltown spilte dem tidlig på dagen, jeg sto langt bak, og var ikke en del av folkemengden. I Trondheim var jeg blant dem fremste, med i hver eneste mosh og det var bare et totalt kaos, av energi, alkohol og musikk. En rå konsert.

Killswitch – Også her hadde noen bandmedlemmer fått med seg at det er Halloween

Så var det dags for Killswitch i Oslo.
Det første som må sies er at Jesse ser helt psyko ut. Se for deg Vaas fra Far Cry 3, blandet med en raider fra Fallout serien og psykopat blikket til Bale fra American Psycho.
Hanekammen, øyna og alt, egentlig, ga inntrykk av en person man ikke vil omgåes med. Og ihvertfall ikke en man kødder med.
På mange måter minnet han en del om Hank Moody fra Five Finger Death Punch. Forskjellen er at 90% av sagene til Killswitch ikke handler om hvor uovervinnelig dem er og hvor lite dem bryr seg.
Tvert imot, så handler Killswitch sine låter ofte om å sloss mot sine indre demoner. Det å være ødelagt av angst, depresjon i en verden full av løgner og bedrag. En verden hvor media og politikk spiller på hat for å øke publisitet.

Mens første sang, Unleashed, handler om bedrag og svik, handler Hate by Design om akkurat om hvordan mye av samfunnet baserer seg rundt hat.

Det er tydelig at publikum har ventet på akkurat Killswitch. Det er er mer trykk, færre som bare står bak, passive, og bare mer “liv”.
Det starter med moshpits fra første sang, man kan høre folk som synger (skriker) med til musikken og generelt knuffing og alt som hører med.
Det er derimot en full, stor faen som ikke spiller med alle andre sine regler.
Igjennom dem første fire sangene gjorde han seg hatet blant alle i nærheten, og mot slutten jobbet folk aktivt for å dytte han bakover.
To meter høy, to meter bred, og tohundreogtjueto kilo, så brukte han det stygge vesenet sitt til å dra folk foran han bakover, så han fikk bedre plass.
Som en, som bare var på svømmetur i folkehavet, tok han svømmetak på svømmetak hver gang noen kom foran han. Dytten dem unna hvis det ikke funket, og generelt laget kvalm.

Konserten derimot var bra. Slagere (hvis det er det man skal kalle det), kom på rekke og rad. Mange låter fra Howard sin tid, sånn som This Fire, Rose of Sharyn, My Curse, The End of Heartache med flere.
Det er så klart det nyeste albumet som fikk mest “spilletid”.

Konserten ender, som dem nesten alltid gjør, alt for fort. Jeg kjøper meg en Tenside t-skjorte og ei plate. Bare for å støtte oppunder oppvarmingsbandet.
Jeg får plata signert, og sier til dem at vi ses i morgen.

 

Fredagen er en slitsom dag.
Etter å ha kommet hjem, finner jeg ut at jeg må varme opp til kvelden med  å sove noen timer.
Så bærer det til Karlstad.

Både Tenside og Killswitch kjører med samme setlist. Det var som forventet. Veldig få band som varierer setlsiten noe veldig fra konsert til konsert. Den eneste som aktivt varierer, til det ekstreme, er vel Bruce Springsteen. Selv om det å fremføre samme låtene dag etter dag blir veldig rutine, så er det også en utfordring i å perfeksjonere showet. Gjøre hvert show bedre enn det forrige. Noen hater det, andre elsker det.

Tenside – Ikke fullt så black-metal denne gangen

Da Tenside starter er det omtrent en rekke med folk som følger med.
Under showet klarer Daniel (vokalisten) å få dratt flere og flere nærmere. Hadde det ikke vært for talentet til hele bandet, så ville det så klart ikke ha fungert. For hver sang kom det noen flere, og mot slutten var det mengder av folk som hadde stilt seg for å headbange, moshe og generelt bli en del av musikken.

Med en pause før Killswitch, gikk det i brennevin, øl, dopauser og alt som må til. Igjen, så var ikke Revocation noe for meg. Og heller ikke noe for resten av dem jeg var med.

 

Killswitch brilljerer denne gangen også. Et mindre lokalet, med mindre folk, og uten noen som laget kvalm, gjorde det generelt til en mye bedre konsert.
Det er personer i publikum som har tatt “viking looken” helt ut, med tradisjonelle tattoveringer, barberte sider med hestehale og helskjegg, yngre garden som kanskje er på konsert for første gang og generelt et herlig publikum. Folk tar vare på hverandre i moshen og det er mye energi i omløp.
Og det ikke bare fra publikum. Man kunne se og nærmest føle på energien Jesse la inn i vokalen. Trommene, guitaren og bassen traff som kanoner.
Det var definitivt verdt turen for å se dem en gang til!
Dem har noe artig “barter” på scena og konserten var på ingen måte dårligere fordi man visste hva som kom.

Igjen så tenker en på for en forferdelig fyr Jesse hadde vært å møte i en bakgård. Uansett herlig, og gleder meg til neste gang dem besøker traktene!

 

Killswitch – Se for deg å møte Jesse i en bakgård

 

 

Etter konserten, sa jeg takk for showet til Tenside, før turen bar hjemover.
Ei helt OK helg altså.

 

1 kommentar
    1. Szukam miłego i kulturalnego faceta na sex spotkania lub stały związek w wieku od 21 do 45lat.
      Mam na imię Monia lat 24, wzrost 169cm,
      więcej moich nagich fotek i kontakt do mnie tu – http://www.fllirt.com.pl
      Wyszukaj mnie po niku: Kamka napisz do mnie spotkajmy się!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg