Killswitch Engage 31.10 og 01.11

Killswitch Engage har turnert i Europa i noen uker nå. Der har dem spilt  i storbyer som huser alt fra noen hundretusen og opp til flere millioner. Oslo, og Norge, er kanskje blant byene med færrest folk. Og så valgte dem i tillegg Karlstad. Karlstad, en av Sveriges fineste byer, plassert fint ved Vånern, Europa sin 3. største innsjø. Med bare 90 000 innbyggere i hele kommunen, så er det ikke der man forventer å finne 2000-talls sensasjonen Killswitch.
Men der var dem. Der, og Oslo. Og jeg var så klart på begge.

Halloween:
Første konserten var på selveste Halloween. Dagen da dødens rike står nærmest vår egen. Dagen hvor hver eneste bydel og kirkegård blir hjemsøkt av barn som tigger godis og ungdommer som driver med puk. Uansett hva du mener om høytiden, så er den ihvertfall unik. Eller hadde vært unik, om det ikke var for at det før var vanlig å gå julebukk i Norge.
Ikke mye skjedde før konserten. Det var få tegn til huldra, zombier eller nisser.
Det var ikke veldig mye som tydet på at det var noe spesielt med dagen i det hele tatt.
Heller ikke på Rockefeller så en tegn til at det var halloween. Sist, da jeg var på konsert en halloween, sto vi midt i moshen på In Flames med maskene på. Klart, også der var vi heller unntaket enn regelen. Denne gangen hadde ingen av oss noen masker eller sminke.
Første bandet for dagen tenkte derimot å feire halloween og norsk kultur fra scena.

Tenside: Black-metal vibe

Det første oppvarmingsbandet Killswitch har med seg er Tenside. Tenside er ikke et band jeg hadde hørt om. Jeg begynte å høre igjennom sangene demmes på vei til Oslo.
Army of the Dawn, demmes mest populære sang, har faktisk nesten hele 1,8 millioner streams på Spotify. Det er altså noen der ute som har hørt om dem.
Bandet går på scena, i full lik-sminke. Musikken demmes, om så hard, matchet ikke utseendet helt. Det var ikke noe tung, dyster black metal som kom fra scena.
Det var sanger som This Is What We Die For. Låter med trykk, hard vokal, men på ingen måter black metal. Å kalle det melodic death metal, eller ihvertfall melodic death metal inspirert, vil være mer riktig. Bandet hadde mengder av trykk fra scena. Det gikk ikke i å få inn mest mulig blast beats, ha den råeste, kjappeste guitarspillinga eller den dypeste mest groovy bassen. Dette var bare melodisk, tung metall. Enkelt og greit.
Jeg kan ikke se for meg noe annet enn at dem konvertere halve salen til fans. Dem konverterte ihvertfall meg.

Planen hadde vært å drikke øl igjennom oppvarmingsbandene, men under Tenside rakk man ikke noe av det.
Det er herlig da man kan oppdage et band rett før en konsert. Revocation er neste band som skal på.

Revocation på scena

Revocation var enda et band jeg ikke hadde hørt om. Jeg hørte også igjennom en del sanger av dem før konserten. Mens Tenside brukte lik-sminke for å ta del av norsk kultur og feire halloween, så er det Revocation som kunne ha brukt det. Om for ingen annen grunn en kvisthaugen dem har som logo.
Ikke at dem var svart metall. Revocation var nok heller death metal av den kjedelige typen. Den som føles som ikke har noe rettet mål.
Jeg er ingen fasit på musikk, gudskjelov. Det så ut til at det var flere som likte musikken. Jeg tok også tiden til å nyte noen øl, ta et toalett besøk med mer.
Det kan ihvertfall med trygghet sies at dette er utenfor det jeg hører på daglig.

Uansett var det jo Killswitch man var her for. Et band jeg hadde sett to ganger før. Metaltown i 2012 og Trondheim Rocks i 2018. På Metaltown spilte dem tidlig på dagen, jeg sto langt bak, og var ikke en del av folkemengden. I Trondheim var jeg blant dem fremste, med i hver eneste mosh og det var bare et totalt kaos, av energi, alkohol og musikk. En rå konsert.

Killswitch – Også her hadde noen bandmedlemmer fått med seg at det er Halloween

Så var det dags for Killswitch i Oslo.
Det første som må sies er at Jesse ser helt psyko ut. Se for deg Vaas fra Far Cry 3, blandet med en raider fra Fallout serien og psykopat blikket til Bale fra American Psycho.
Hanekammen, øyna og alt, egentlig, ga inntrykk av en person man ikke vil omgåes med. Og ihvertfall ikke en man kødder med.
På mange måter minnet han en del om Hank Moody fra Five Finger Death Punch. Forskjellen er at 90% av sagene til Killswitch ikke handler om hvor uovervinnelig dem er og hvor lite dem bryr seg.
Tvert imot, så handler Killswitch sine låter ofte om å sloss mot sine indre demoner. Det å være ødelagt av angst, depresjon i en verden full av løgner og bedrag. En verden hvor media og politikk spiller på hat for å øke publisitet.

Mens første sang, Unleashed, handler om bedrag og svik, handler Hate by Design om akkurat om hvordan mye av samfunnet baserer seg rundt hat.

Det er tydelig at publikum har ventet på akkurat Killswitch. Det er er mer trykk, færre som bare står bak, passive, og bare mer “liv”.
Det starter med moshpits fra første sang, man kan høre folk som synger (skriker) med til musikken og generelt knuffing og alt som hører med.
Det er derimot en full, stor faen som ikke spiller med alle andre sine regler.
Igjennom dem første fire sangene gjorde han seg hatet blant alle i nærheten, og mot slutten jobbet folk aktivt for å dytte han bakover.
To meter høy, to meter bred, og tohundreogtjueto kilo, så brukte han det stygge vesenet sitt til å dra folk foran han bakover, så han fikk bedre plass.
Som en, som bare var på svømmetur i folkehavet, tok han svømmetak på svømmetak hver gang noen kom foran han. Dytten dem unna hvis det ikke funket, og generelt laget kvalm.

Konserten derimot var bra. Slagere (hvis det er det man skal kalle det), kom på rekke og rad. Mange låter fra Howard sin tid, sånn som This Fire, Rose of Sharyn, My Curse, The End of Heartache med flere.
Det er så klart det nyeste albumet som fikk mest “spilletid”.

Konserten ender, som dem nesten alltid gjør, alt for fort. Jeg kjøper meg en Tenside t-skjorte og ei plate. Bare for å støtte oppunder oppvarmingsbandet.
Jeg får plata signert, og sier til dem at vi ses i morgen.

 

Fredagen er en slitsom dag.
Etter å ha kommet hjem, finner jeg ut at jeg må varme opp til kvelden med  å sove noen timer.
Så bærer det til Karlstad.

Både Tenside og Killswitch kjører med samme setlist. Det var som forventet. Veldig få band som varierer setlsiten noe veldig fra konsert til konsert. Den eneste som aktivt varierer, til det ekstreme, er vel Bruce Springsteen. Selv om det å fremføre samme låtene dag etter dag blir veldig rutine, så er det også en utfordring i å perfeksjonere showet. Gjøre hvert show bedre enn det forrige. Noen hater det, andre elsker det.

Tenside – Ikke fullt så black-metal denne gangen

Da Tenside starter er det omtrent en rekke med folk som følger med.
Under showet klarer Daniel (vokalisten) å få dratt flere og flere nærmere. Hadde det ikke vært for talentet til hele bandet, så ville det så klart ikke ha fungert. For hver sang kom det noen flere, og mot slutten var det mengder av folk som hadde stilt seg for å headbange, moshe og generelt bli en del av musikken.

Med en pause før Killswitch, gikk det i brennevin, øl, dopauser og alt som må til. Igjen, så var ikke Revocation noe for meg. Og heller ikke noe for resten av dem jeg var med.

 

Killswitch brilljerer denne gangen også. Et mindre lokalet, med mindre folk, og uten noen som laget kvalm, gjorde det generelt til en mye bedre konsert.
Det er personer i publikum som har tatt “viking looken” helt ut, med tradisjonelle tattoveringer, barberte sider med hestehale og helskjegg, yngre garden som kanskje er på konsert for første gang og generelt et herlig publikum. Folk tar vare på hverandre i moshen og det er mye energi i omløp.
Og det ikke bare fra publikum. Man kunne se og nærmest føle på energien Jesse la inn i vokalen. Trommene, guitaren og bassen traff som kanoner.
Det var definitivt verdt turen for å se dem en gang til!
Dem har noe artig “barter” på scena og konserten var på ingen måte dårligere fordi man visste hva som kom.

Igjen så tenker en på for en forferdelig fyr Jesse hadde vært å møte i en bakgård. Uansett herlig, og gleder meg til neste gang dem besøker traktene!

 

Killswitch – Se for deg å møte Jesse i en bakgård

 

 

Etter konserten, sa jeg takk for showet til Tenside, før turen bar hjemover.
Ei helt OK helg altså.

 

Avatar 02.03.2019

Alle som vet noe som helst om meg, vet at jeg er en stor fan av Avatar. Fra første konserten jeg så dem og helt til nå, har dem vært et helt sinnsykt bra live band.

Kiloen, som jeg har nevnt her før, har vært en enda større fan av dem enn meg.
Han var den som hørte på dem før Metaltown da vi så dem første gangen. Det var han som overtalte oss til at vi MÅ dra på dem. Når vi hørte musikken var vi heller ikke så vanskelig å overtale.

På den tiden gikk Johannes Eckerstöm på scena med bødelmaske og dekt til helt i svart. Det alene gjorde for en spennende, litt annen fremtoning. Da han etter to sanger kastet anntrekket, for å vise oss verdens skumleste klovn i stedet, ble det ikke mindre spennende.
Jeg kan fortsatt huske mye av konserten svært tydelig.
«Nu bjuder vi upp på dans Göteborg!!». Før dem går inn i Let it Burn.
En sang som er like heavy som den er groovy og fengende.

Avatar på Metaltown i 2012 ( Tatt fra rockfoto)

En konsert jeg husker mindre av, men som minnene har brent seg som den beste konserten jeg har vært på, var da dem året senere spilte på John Dee for første gang.
Når man ser hvor mange fans Avatar har nå, så vil ikke folk tro hvor få personer vi faktisk var der.
Vi var fire personer som sto omtrent helt alene fremst. I lokalet var det mindre enn femti personer. VI sto fremst, kjøpte oss øl og stilte oss fremst igjen.
Vi snakket med Avatar leeenge etterpå, og det var nok til at dem kjente igjen senere det året, da dem spilte for et utsolgt Oslo Spektrum.
«Dere var fullere sist vi så dere» var kommentaren vi fikk.
Noe som var hundre prosent rett.
På et tidspunkt skal jeg skrive ned hele den konserten på John Dee. Det skjedde så utrolig mye på den turen, at folk har vanskeligheter for å tro at alt er en kveld.
Alt dette, er jo også grunnen til at vi har norskeflagget med Avatar logoen.
På en måte har vi vært en del av Avatar Country lenge før dem selv begynte å ta det til de høydene dem har nå.

 

Uansett, så var det igjen tid for Avatar. Denne gangen var det kjøpt inn billetter både til Karlstad og til Oslo. Problemet kom noen måneder senere, da Rival Sons annonserte konsert i Norge, med samme dato som Avatar skulle spille. Valg ble gjort, og dessverre måtte Avatar vike denne gangen.

Vi dro tidlig-ish, mot Sverige. Jeg hadde vært på Jinjer bare to dager føre, og energireservene mine var lave.
Hotellet var i vanlig stil bestilt bare dager i forveien. Det viste seg at nesten alt i Karlstad var utsolgt, men vi klarte å oppdrive et ganske så labbert vandrerhjem.
Jeg ble kjent med noen på Jinjer, Soilwork og Amorphis i Oslo (som du kan lese om HER), som også viste seg å være en stor fan av Avatar.
Han skulle se Avatar i Oslo, Stavanger og Bergen. Etter å ha snakket litt etter konserten, bestemte han seg for at «Fuck it. Det blir Karlstad også». Med Stavanger dialekt, så det er ikke godt å si om det var det han faktisk sa, men her på man prøve å tolke så godt man kan.

Avatar fanen fra Stavanger fikk med seg en kompis på konserten. Denne flydde inn fra Stord bare for å se Avatar, og så reise tilbake til Stord igjen dagen etter. Prat om dedikasjon!

Vi drikker på hotellet, før vi drar på Texas Longhorn. For dere som skal til Karlstad: Spis der! Disse folka kan biff! Øl til maten, Irish til dessert, en bråtur på hotellet for å drikke litt til, før vi drar til konserten.

Dørene har ikke åpna enda, men vi blir sittende med noen jeg kjenner fra Sverige og prate drit.
Sist jeg var på Nöjesfabriken (der som konserten blir holdt) endte jeg backstage med Carburetors og Hank von Helvette. Blir nok lite med backstage denne gangen.

Dørene åpner og vi beveger oss snart inn. Oppvarmingsbandet som Avatar har med seg er langt ifra det man hadde forventet.

Bandet som varmer opp for Avatar er; The Mahones.
et band som spiller keltisk punk. Eller mye som vi bare ville kalt irsk drikkemusikk.
Det er fengende, men vi står så langt bak at vi ikke får med oss alt for mye. Lokalet er litt feil for den type musikk. Her skulle man ha sittet i en bar med en nydelig pils i hånda. Eller en irish.
Helst whiskey, for dem som drikker det.

Jeg møter på flere kjentfolk inne i området før Avatar går på scena.
Jeg går fremover tidlig, og vi blir stående på andre til tredje rekke.
Første rekke er fylt av langhårede karer som holder i gitteret, rundt dama.
Helt greit. Vi trenger ikke gå nærmere.

Avatar går på scena og begynner med «Glory to our King» fra høyttalerene. Kungen står der, vinker pent til oss, før bandet kommer inn til Statue of the King.

Avatar i Karlstad

Dem fortsetter med mange sanger som virkelig setter pumpa i gang. Her er det Paint Me Red, Bloody Angel med flere låter dem ikke spilte sist vi så dem.

Johannes begynner etterhver med lang preken om hvordan vi måtte gi litt mer energi. Hvordan vi måtte være litt sinte! Hvordan vi måtte HATE MER! HVORDAN VI MÅTTE RØRE PÅ OSS! RØR PÅ DERE! RØR PÅ DERE! GET IN LINE KARLSTAD!

Det å se bandet headbange for fult, omtrent synkront med damene og «vaktene» demmes på dem to første radene er faktisk rå-tøft å se på.
Alikevel kunne publikum fint ha gitt mye mer her. Jeg føler sangen KREVDE mer. Dessverre ble det ikke sånn. Jeg sto der og hevet flagget pliktoppfyllende i visse øyeblikk, eller headbanget jeg meg både støl og vond.

Avatar i Oslo

Største overraskelsen, og den som fikk meg og Kiloen til å ta mest av, var at dem spilte Blod.
En sang dem nok ikke spiller mye utenfor Norge og Sverige, men som er beintøff, steinhard og alt mulig annet av mineraler og kroppsdeler du kan tenke på. Blodig rå?
Vi tar av, utlendingene fra Stavanger tar av, og det er mye headbanging. Mye synging.
En bra ting at musikken er høy, for den gaulinga unner jeg ingen!
Jeg trenger vel heller ikke nevne hvor bra Let it Burn er live. HVER. ENESTE. GANG?

Black Waltz er en annen sang det var fantastisk å høre og som aldri er feil. Den beste, mest fengende sangen (som er litt som en low-energy Let it Burn) er The King Welcomes You to Avatar Country.
Her var flagget mitt i sitt ess!
Den Norske Stat av Avatar Country. Hvor hovedeksporten er metall, inneblandet med noen grus- og steinlass.

Dem avslutter med en lang, lang, lang monolog av Johannes. Da mener jeg lang. Sånn litt over fem minutter lang.
Den handler om ferden om hvordan Avatar ble Avatar. Hvordan dem sakte og sikkert fikk flere som fulgte med. Hvordan rocke og metalfans overlever alt. Hvordan en musikkjournalist i Sverige skrev at dem eneste som overlever en atomkrig er kakkerlakker og hard-rockere.

Det avsluttes med Smells like a Freakshow.

Avatar i Karlstad

Ut av lokalet måtte vi igjennom et diskotek der som den store scenen i Nöjesfabriken i Karlstad er.
Der hvor Avatar hadde fortjent å spille. Der jeg synes det er rart dem ikke spilte! Hvordan drar Avatar fortsatt ikke nok folk til å fylle dette lokalet? Men en DJ som spiller generisk musikk, alt for likt alt annet, han spiller? Vi går forbi Blackjack bordene, og jeg tror alle som gikk ut fra Avatar, igjennom diskoteket tenkte det samme.
Hvordan i svarte helvette spiller denne driten her på store scena, og Avatar på den lille?

Neste gang. NESTE GANG! DA skal Avatar på store scena. Neste gang burde Avatar selge ut alle konserter. NESTE GANG EROBRER AVATAR VERDEN!

 

 

 

Slash 27.02.2019

Et av fjorårets beste album, eller i hvert fall en av albumene jeg hørte mest på, er Living the Dream av Slash og Myles Kennedy. Albumet er fengende og lett å synge eller nynne med til. Skikkelig «feelgood rock».  Her har du et band som består av en av verdens beste gitarister og en av de beste vokalene innenfor noen sjanger.
Så da billetter ble lagt ut kjøpte jeg på sekundet.

Jeg er ikke en person som er kjent for å ha flaks, men akkurat når det kommer til oppholdet til Slash så kan jeg si meg selv heldig. Ettersom jeg hadde fått spørsmål om å jobbe i Oslo hadde jeg gratis overnatting. Det betydde også at jeg skulle jobbe dagen etter, men det klarer man å bite i seg.

Han jeg skulle på konsert med, har måtte kansellere på grunn av jobb. Han solgte billetten videre uten problemer. Spol frem i tid ei uke, så har jeg ei venninne som vil være med på konserten og lurer på om jeg vet om billett. Dessverre, så nei.
Men flaks som hun skulle ha, så blir det lagt ut flere billetter i siste liten. Jeg kaster meg på ticketmaster og kjøper en billett.
Hun er helt frelst av Slash og alt han gjør, så hun var overlykkelig for dette.
Hun klarer å få med seg ei venninne og kaster seg i bussen, og så toget, til Oslo.
Jeg har jo et dobbeltrom, så det blir til at vi deler dobbeltsenga.
I utgangspunktet betaler man jo ekstra per person, men det skal litt til for at dem merker det. Derfor tenkte jeg at det gikk greit.

Mellom Whoredom Rife/Djevel og Slash, har jeg også vært og sett Bokassa, Spidergawd og Sirenia.
Jeg ble invitert med av skjegget på Spidergawd, og med ikke noe annet planlagt den lørdagen, hørtes det ut som en grei plan.
Trommeslageren i Spidergawd så helt syk ut!
Det virket som Spidergawd hadde som mål å la alle i bandet synge minst en sang, som var ganske interessant. Overraskende nok fungerte saksofon helt greit også. Første gangen jeg har vært på en konsert med saksofonsolo. Og så hadde dem hele to!

Spidergawd på rockefeller

Bokassa var tøft, og er noe jeg burde høre mer på.

Sirenia var en helt grei konsert det også. Oppvarmingsbandene sang på fransk, men var uansett ikke noe jeg var der for å se. Under Sirenia irriterte det meg at det var keyboard i sangene, uten at det var noen som faktisk spilte keyboard.
Jeg vare der uansett for to sanger, og dem fikk jeg hørt.

Så kommer vi til dagen da Slash faktisk skal spille:

Jeg gir meg på jobb så tidlig som jeg kan. Jeg får handlet meg noe blandevann, nye sokker og drar på hotellet. Dem kommer frem en halvtime senere.
Vi blir sittende å drikke på hotellet og bruker dataen til å se på forskjellige live opptredener av Slash og Myles Kennedy, Guns N’ Roses og av Motley Crüe.
Jeg kaster meg i dusjen, før dem begynner å spraye ned badet med hårsprayen sin.
«Vil du ha en ferdigblanda jack og cola? Jeg blir alltid så jævlig full av dem»
Jeg takker nei. Jeg holder meg til GT. Jeg er for glad i cola til at jeg vil ha det blandet med noe. I tillegg bruker ikke disse ferdigblanda boksene å være like bra som dem man blander selv.

Før konserten stikker vi på Peoples. Bare fordi det er nærme konsertlokalet. Jeg drikker en irish og noen øl, mens dem bare holder seg til øl.
En time før konserten starter beveger vi oss ut av peoples.
Og her begynner dagens første utfordring.
En av dem slipper ikke inn.
For å gjøre ting lettere å holde styr på, kan vi kalle henne for Blondy1.
Blondy1 er i følge vaktene for full til å slippe inn. Min mening om at hun ikke er det, hjelper visst ikke.
Men vakta sa at hun kunne slippe inn etter hvert. Om en time og ti minutter kunne hun slippe inn.
Jeg ser på klokken. Slash og Myles begynner om akkurat en time.
Da vi spurte om hun kunne slippe inn om en time, i stedet for en time og ti minutter, sier han: «Nei! En time og ti minutter! Da er hun edru nok»
Slask. Dette gjør han fordi han vet konserten starter om en time. Dette er bare for å vise frem «makta» han har. Noen som går inn, er ei venninne av Blondy1. Jeg blir stående å prate med henne om at Blondy1 ikke slipper inn.
Hun mener også at hun ikke virker så ille.
Det burde nevnes at Blondy1 og Blondy2 er svenske. Noe som gjør at dem ikke alltid skjønner hva vaktene sier, og vaktene aldri skjønner hva dem sier.
Jeg prater høyt om min missnøye. Spør en av de andre vaktene hva han synes.
«Jeg har ikke gjort meg noen formening. Har han sagt hun ikke slipper inn, så holder jeg meg til det»
Jeg går dermed bort til vakta som nekter dem inngang og spør om det er mulig å få to meninger. Spørre en annen vakt hva han synes.
«Vi har allerede to meninger på dette. Jeg, og han der, mener begge hun er for full»
Han peker på vakta jeg akkurat har snakket med.
Jeg sa at da lyver en av dere, men han bare ignorerte meg.
Så mye passivaggressiv dritt jeg slang mot vaktene, så er det rart ingen av dem kastet meg ut.
Jeg fikk tilsnakk av en vakt på det, som ble så sint så han gikk. Uten at det gikk utover meg.
Du verden.

Konserten

Jeg hører musikken begynner, og ser det at Blondy1 ennå ikke kommer inn. Jeg sier unnskyld, men jeg er nødt til å gå. Blondy2 blir der for å holde henne med selskap.
Jeg føler meg litt som en drittsekk der jeg går nedover, men jeg vet at ingen av dem ville ha ventet på meg.
Jeg trenger meg nedover og kommer meg til en helt grei plassering.
Jeg går glipp av introen på The Call of the Wild, men sånn er livet.
Etter at sang nummer tre er ferdig, tenker jeg at nå kommer kanskje Blondy1 seg inn.

Myles og Slash

Mye fra det nyeste albumet og så klart mest fra de albumene Myles er med på.
Det gjør meg ingen verdens ting, siden dette er mange av de beste sangene Slash har.
Alt fra det nyeste albumet er bare fantastisk. Noen av de andre sangene, som er fra tidligere i solo karrieren til Slash har jeg hørt for lite på. Ghost, Doctor Alibi med flere.
Det som overrasket meg med disse var at Todd Kerns sang på dem. Han gjør en fremragende jobb med koring og han gjorde det greit som hovedvokalist også.

Sanger som Boulevard of Broken Hearts og The Great Pretender er til å få frysninger av. Myles Kennedy er rå på vokal. Backup og koringen til Todd er også spot on. Disse gutta er samkjørte.
Så klart er det også mye gitarsoloer og gitarjoking fra Slash sin side. Det er tross alt han sitt show.
Dette er jo så han skal kunne vise frem hva han faktisk duger til.
Slash ser alltid så ung ut på bilder man ser av han, og man skulle ikke tro at han var over femti.
Hvis man sto et stykke bak i salen, kan det hende den illusjonen fortsatt var intakt, men det var den ikke hvis man sto foran. Han er ikke ille, men man ser tydelig tegn til alderen.

Slash, Todd og Frank (Slash)

Man merker også at publikum liker det nye albumet. Samtlige sanger fra albumet gir koring og allsang. Det burde dem også, for det er som sagt et fantastisk album.

Like etter The Great Pretender får jeg øye på Blondy1 i mengden. Hun står nesten helt fremst et stykke til høyre for meg.
Jeg presser meg sidelengs i mellom folkemengden til jeg er ved der hun står. Blondy2 ser jeg ingen tegn til.
Hun gir meg en klem og fokuserer så på scena igjen.
«Mannen» som står bak henne tok derimot ikke dette godt.
Han dytter meg unna og stirrer stygt på seg.
Jeg løfter opp henda mine og prøver å gi han et blikk som sier: «Hva faen?»
Han er av typen som ikke har ordentlig skjeggvekst, men alikevel lar ugresset vokse fritt. Det vokser flekkvis og minner mer om et utslett enn noe annet. I tillegg går han med en sixpence.
Jeg synes sixpence er tøft. På noen personer. På dem fleste av oss ser det bare ikke helt bra ut.
Jeg blir stående ved siden av han og fokuserer igjen på musikken.
Da starter han med å sette albuen mot siden min for så å presse. Så gir han seg, og bestemmer seg for å dytte, halvveis slå den mot ribbeina mine i stedet. Jeg flytter meg lengre unna, og prøver igjen med et «Hva faen?» uttrykk.
Det hjelper ikke. Neste sang presser han skikkelig i mot meg. Han gjør albuen sin spiss, setter den mot siden min og presser det han orker. Jeg setter meg i mot. Plasserer beina med god avstand for å stå stødig. Han presser hardere.
Jeg tar et skritt bakover.
Han går rett inn i mengden til venstre og detter langflat.
Han ser stygt opp på meg.
«Ville du ikke flytte deg mot venstre, så burde du kanskje ikke prøve å presse deg mot venstre?»
«Jeg skulle jo bare beskytte henne»
«Jøss. Fra en som kjenner ho fra før?»

Jeg så han senere på konserten også, men han holdt avstand etter det.
Det eneste er at dette ødela for noen av sangene som jeg ikke fikk fokusert ordentlig på. Jeg ville mye heller ha fokusert på scena enn denne dusten.

Nighttrain er den eneste Guns N’ Roses låta dem spiller. Ikke den låta jeg synes stemmen til Myles passer best til, men man tar det man får. Sweet Child of Mine eller Paradise City kunne ha vært mer interessant. Eller en av en haug andre.
Siste sang før encore er World on Fire.
Igjen er det en bra reaksjon fra publikum. Dem spiller ekstremt bra sammen og det låter fenomenalt.
Så klart går dem på scena igjen like etterpå og gir oss noen sanger til. Avalon, og til slutt, Anastasia.
Anastasia.

Etter dem er ferdig med Anastasia driver Todd, åpenlyst sint, og peker og skriker noe til noen i publikum. Han inviterer vedkommende til å komme bort og ser ut til å be dem om å gjøre det opp med å sloss. Han peker gjentatte ganger mot noen i salen og så ned. Viser fingeren til han og skriker noe man ikke kan høre over publikum. Dette foregår lenge etter at alle andre bandmedlemmer har gått av scena. Til slutt går Todd også.
Jeg fikk ikke med meg hva som gjorde han sint, og heller ikke hvem han pekte på.

Todd, sint på noen i publikum (Slash)

Veldig fornøyd med konserten, selv om jeg ikke var fornøyd med alle jeg møtte på, går vi ut.
Jeg synes godt dem kunne ha byttet ut noen av sangene med noen andre. Bent To Fly og Dirty Girl er to låter det er synd dem ikke tok med.
Men uansett skal dem jo ikke spille bare det jeg vil høre. Alt i alt er det dem som velger musikken og hva dem har lyst til å spille. Uansett en fantastisk fremvisning.
Vi finner igjen Blondy2 som har stått litt lengre bak. Hun er litt fortvilet. og litt på gråten, fordi hun nesten ikke har sett noen ting. Jeg sa at hun kunne gått til andre etasjen, som ikke gjorde ting bedre. Hun hadde ikke visst at det var noen andre etasje.
Det er ikke lett å være kort på konsert.

Etter konserten – Fylla

Vi går til John Dee. Det er der After-Party skal være. Vakta spør oss om vi har det bra, var vi på konserten osv. Blondy1 slipper rett inn, det samme gjør jeg. Blondy2 blir spurt noe av det samme og ser spørrende på vakta og svarer så på noe helt annet. Hun slipper ikke inn. Hun er for full.
Oh happy days.
Jeg prøver å si til vakta at hun er svensk og dermed misforsto spørsmålet. Blondy2, som fortsatt er litt på gråten over å ikke ha fått sett så mye, blir ikke bedre av dette.
Hun kommer ikke inn.
Jeg sier jeg skal hente Blondy1 og så går vi videre.
Jeg måtte love at jeg kom ut igjen både en og tre ganger, men så gikk jeg til slutt inn.

Blondy1 står og prater med en som er kjent som Katt. Katt er vanligvis DJ på rockeutesteder i Stockholm, Gøteborg og lignende, men er i Oslo i forbindelse med melodi grandprix.
Jeg forteller historia til Blondy1. Etter litt om og men så sluker hun til slutt ølen sin. Hun skal prøve å overtale vakta.
Det hjelper ikke at jeg sier at det ikke vil fungere.
Vi går uansett mot utgangen. Katt, snill som han er, blir også med.
Han er enig med tankegangen min, og at det ikke hjelper å prate med vakta.
Til slutt blir Blondy1 med på at vi burde gå til et annet utested.
Katt blir med.

Vi går inn på Flipp. Jeg og Katt tenkte at det går da i hvert fall å spille shuffleboard.
På vei inn blir vi stoppa av vakta.
Han mener Blondy1 er for full.
På dette tidspunktet tenker jeg for meg selv; hva er det for udugelige alkoholikere jeg har med meg?
Så klart er det ikke bare dems feil. Språkproblemer, måten vaktene reagerer på, med mer, veier jo alt opp.
Vi klarer å overtale vakta til at vi kommer inn.
Blondy1 skal da ikke ha alkohol, og hvis han sier ifra så er det rett ut!
Vi sier takk, og jada, det er grei.
Betyr det at vi kan si ifra hvis vi går lei, så kan du ta hun ifra oss?
Han lo ikke. Jeg og Katt syntes det var litt festlig.
Blondy1 går jo da så klart bort og kjøper fire øl. En til hver av oss. Så mye til at hun ikke skal ha noe.

Vi ordner shuffleboard. Jeg og Katt mot jentene.
Dem syntes ikke det var veldig moro. Jeg og Katt derimot syntes det. Jaja

Etter en stund bestemmer Blondy1 seg for at: JO, vi skal inn på John Dee! Dem har sikkert byttet vakter!
Uten mye til valg, blir jeg og Katt med Blondy1 og Blondy2.
Jeg og Katt går fremst. Joda, det er en ny vakt der. Det ser ut til at både jeg og Katt har samme tanken. Vi går bort og begynner å prate med vaktene.
Er det mye folk der inne?
Hvor lenge er det åpent her?
Var dere på konserten?
Blondy1 og Blondy2 går inn uten å bli stilt et eneste spørsmål.

Jeg handler meg en øl og en GT og vi blir sittende ved et bord med noen fremmende. Kan hende Katt kjente dem. Ikke lett å huske.
Uansett så blir vi sittende der en stund. Blondy2 drikker bare vann. Hun følte seg ikke helt bra. Ikke veldig synlig påseilet. Ikke mer enn før vi gikk inn på Sentrum Scene i hvert fall.
Hun vil ha nøkkelen til hotellet og lurer på hva adressa er.
Jeg gir henne begge deler, og så drar hun. Blondy1 er ikke klar for kvelden enda.

Jeg blir pratende med noen rundt bordet der og merker ikke at både Katt og Blondy1 er borte. Jeg kan sikkert se etter dem etter jeg er ferdig med samtalen.
Så får vi beskjed om at John Dee stenger. Det er for få folk til at dem gidder å holde åpent.

Jeg ringer Blondy1. Dem er på Bonanza.
Det kan hende tidsperspektivet mitt er litt forvrengt her, for da jeg kommer til Bonanza er Blondy1 mye fullere enn det hun var bare for litt siden. Det som, i hodet mitt i hvert fall, var for litt siden.
Her snakker vi fem til ti hakk over det hun var.
Katt sier hun har blitt nektet servering i baren. Noe jeg godt skjønner. Hun sjangler og jeg sliter med å skjønne alt hun sier.
En av dem andre som sitter der går på toalettet. Hun tar hvitvinglasset hans og begynner å drikke fra det. Både jeg og Katt jobber med å stoppe henne.
Jeg sitter og prater med Katt, ølen min står på bordet. Hun tar tak i ølen min og tar en svelg.
Det bryr meg ikke. Så lenge bartenderen ikke kaster henne ut for det i hvert fall.
Da jeg skal ta ølen min tilbake, fordi jeg skal ha en svelg selv, så nekter hun.
Jeg må vri ølen ut av hendene hennes.
«Greit. Du kan få en svelg».
Jo takk! Det er MIN øl!
Hun og Katt snakker, og jeg blir sittende å snakke med noen andre.
Plutselig kommer Katt gående inn og spør om jeg kan hjelpe han. Blondy1 klarer ikke stå på egne bein, og vi burde få henne tilbake til hotellet.

Dette var mye lettere sagt enn gjort.
Katt hjalp til ned trappa, men hotellet hans lå i en helt annen retning.
Han spurte om jeg klarte å håndtere Blondy1 på egenhånd. Jeg regnet med at det gikk greit, så jeg svarte ja. Jeg lovet å ringe da jeg var på hotellet, sånn for sikkerhetsskyld.

Blondy1 gjorde seg bare tyngre og tyngre jo nærmere vi kom hotellet. Da jeg så hotellet, sank hun bare sammen som en sakkosekk.
Jeg prøvde så godt jeg kunne å overtale henne til å ta beina fatt. Til å reise seg opp og i hvert fall stå oppreist, så kunne jeg hjelpe til med resten. Neida. Det gikk ikke.
Det endte med at jeg måtte BÆRE henne til hotellet. Dette var ikke på noen måter lettvint. Jeg kom meg inn, opp til der rommet var og la henne i gangen. Jeg tittet igjennom lommene mine og fant ikke nøkkelen til rommet.
Faen! Blondy2 har den!
Ikke noe annet å gjøre enn å gå ned til resepsjonen.

På vei ned, møter jeg resepsjonisten. Han var svært bekymret. Spesielt om det gikk bra med frøknene jeg hadde tatt med meg.
Jeg sa det gikk fint, men at hun hadde fått alt for mye å drikke.
Hun klarer ikke svare på hvor hun egentlig sover, så derfor tenkte jeg å ta henne med til rommet mitt. Jeg ville jo ikke at hun skulle sove på gata.
Han nikket og lagde meg et nytt kort og jeg betalte for en ekstra på rommet.
Men jeg skjønte vel at han måtte bli med opp. Se hvordan det så ut inne på rommet. Jeg visste vel hva det så ut som?
Jo, ja. Jeg skjønte den. Ikke noe problem.
Eneste problemet var jo hvordan jeg skulle bortforklare ENDA ei jente på rommet.

Vi går opp, han titter inn på rommet og kommer ut igjen.
«Alt ser fint ut her»
Han holder døren oppe for meg og jeg får med meg Blondy1 inn på rommet og får lagt henne i senga.
Jeg takker han for hjelpa og lukker døra.
Det smeller bak meg. Blondy1 datt ut av senga.
Jeg prøver å få henne opp igjen, men er helt tappet av krefter.

Jeg vet ikke om resepsjonisten så Blondy2 eller ikke. Enten så enset han ikke at det lå noen i senga, eller så er det hun som reddet meg fra å bli politianmeldt.
Det så ikke bare litt ut som jeg hadde brukt roofies…
Mens jeg pusser tennene ringer Katt. Jeg får forsikret han om at vi har kommet frem og at alt gikk (nesten) smertefritt.

 

Jeg legger på, legger meg og gruer meg til jobb om noen timer.
Tre timer etter jeg har sovnet bestemmer Blondy1 seg for at hun skal sove i sengen alikevel.
Hun kunne vært med i WWE med den bodyslamen hun gjorde der. Jeg våknet av å få en kropp landende midt på magen min og med hår over alt.

Dagen etter går greit, dog noe klein.
Jeg må gjenfortelle tilbaketuren til Blondy1, for hun husker såklart ikke noe av dette.

Whoredom og Djevel på Blå 22.02.2019

Jeg fikk spørsmål om jeg hadde muligheten til å jobbe noen uker i Oslo. Kost og losji var så klart dekket.
Det var ikke i meg til å si nei til sånne muligheter, så jeg takket så klart ja.
Spesielt var det i tankene mine at jeg kunne bo gratis til to konserter jeg uansett skulle på!
Nemlig Ghost og Slash.
Til Ghost ble det uansett så jeg og noen kompiser booket inn på et eget hotell, men jeg hadde da gratis overnatting til en konsert i hvert fall. I tillegg var det flere andre konserter jeg kunne tenkt meg å dra på, hvis jeg uansett var i Oslo.
Mer om Ghost kan du lese her.

Når jeg da fikk spørsmål om jeg også kunne jobbe helg, var jeg heller ikke vond å be. Skjegget hadde allerede lurt på om jeg ville være med på noen konserter den helga, så det passet jo ypperlig! Dermed forberedte jeg meg på noen slitsomme uker.

 

Sånn har det seg at jeg endte opp med å dra på Djevel og Whoredome Rife. To band jeg har hørt om, men aldri hatt planer om å se live. Men fuck it. Hvorfor ikke?
Man skal da vel utvide horisonten og prøve noe nytt?

Rakk en øl til middagen og en i dusjen etterpå, før jeg sprang (gikk i normalt tempo, men bestemt?) til konserten.

Konserten er på Blå. Et sted jeg aldri før har vært.
Det gjør jo opplevelsen hakket mer interessant.

Jeg kommer meg inn, kjøper meg en øl og finner Skjegget i folkemendga. Jeg hadde gått glipp av en to-tre sanger, men det har liten betydning.

Blå har et veldig industrielt preg over seg. Det er åpne ventilasjonskanaler, mørkt og dystert og hele stedet ser litt shabby ut. Det er ikke hit man drar hvis man vil ha et sted som oser av kvalitet.

Scenen er pyntet med hodeskaller av geiter og andre ting som viser at, joda, det er svartmetall du hører på.
Dessverre finner jeg ikke noen av bildene jeg tok av konserten, så dere får bruke fantasien.

Dommedagskvad – Whoredome Rife sitt første album

 

Jeg skal ikke påstå at jeg forsto mer enn et ord innimellom av sangteksten. Til og med fans av denne type hard, black metal sier dem ofte liker det for feelingen. Stemmen er bare enda et instrument. Det er sjeldent man hører og forstår hva en guitar sier.

Jeg står altså der, helt ute av min komfortsone, og hører på musikk jeg aldri ville satt på i stua. Overraskende nok, så er det ikke så ille.
Jeg har prøvd å se Mayhem før.
Man tuller ofte med at logoen til black metal band ser ut som en kvisthaug.
Mayhem høres ut som en kvisthaug.

Whoredome Rife var derimot ikke så ille. Man kan høre at det er noe stoff i bakgrunnen. Musikerne spiller på lag. Det finnes noe holdfast ved det. Vokalisten (som visst nok er ny. Ikke at noen vet om han synger riktig eller ikke) står lenge på scena med noe som skal forestille et geitehode.
Hvis det var ekte, ville han sendt noen på sykehuset da han pælma det i publikum.
Så mest satanistisk for moro, og ikke blodig alvor altså.

 

Djevel

 

Whoredome blir ferdig. Ny øl, ut for å kjøle oss ned. Blir stående å prate med en iherdig black metal fan om alt mulig. Han har visst hatt med seg ungene sine på Tons of Rock flere år og har vært avbildet med dem i flere magasiner og på dvs facebook sider.
Artig.

Praten blir avbrutt da det ser ut til at Djevel snart skal på scena.
Inn, kjøpe oss en øl til, før vi prøver å komme oss litt frem.
Bandet står i «corpse paint» på scena og prøver å se fryktinngytende ut.
For dere som ikke vet hva corpse-paint er, så maler man ansiktet hvit, med svarte detaljer.
Litt som Kiss, bare at man prøver å se ut som satan, i stedet for powerpuff girls.

Det er mest nordiske, hvite menn i black metal band som bruker det, og godt kan det være.
Hadde dette blitt populært i USA hadde det ikke vært stopp på all praten om rasisme (male seg hvit) og satanisme.
Men kanskje er det akkurat det black metal trenger? Litt blest i media?

Djevel må jeg si ikke var helt som forventet. Ikke at jeg her heller skjønner noe av det dem synger, men det er til tider veldig melodiøst. Faktisk er det flere sanger som minner mer om rock enn metal i visse segmenter. En del hadde en «groove» til seg.

Ikke så ille som fryktet altså.

Et fakta som kanskje vil være overraskende på flere, for det var det for meg, er at det var overraskende mange damer tilstede.
Ofte på rock og metal konserter er det dominerende mange menn.
Her var derimot minst en tredjedel damer! Mest trolig mer enn det også!
Det var tydelig at det i flere tilfeller var karen i forholdet som har blitt med fruen, i tillegg til at det var mange jentepar/grupper som var på egenhånd.
Jeg lærte i hvert fall at jeg ikke burde ikke være så rask til å bedømme demografien som hører på forskjellige band på forhånd.

Konserten er ferdig og det blir en tur på kniven. Vi møter på småbarnsfaren, og blir sittende å prate med han, et ungt par, og ei fra England.
En stund senere drar vi på Aye Aye for å møte andre bekjente av Skjegget.

Planen var å legge seg tidlig, men endte opp med å være på hotellet klokken tre.
Opp på jobb til klokka ti dagen etter.

Ghost i Oslo Katedral (Spektrum) 21.02.2019

Det er noe euforisk med å se Ghost. Liveshowet dem har er ofte fantastisk. Spesielt måten Papa Emeritus (Eller Cardinal Copia som er nå) klarer å snakke med publikum på. En måte som man vet er skrevet og planlagt på forhånd, men som likevel føles genuint ekte.

Ghost i spektrum skuffet ikke nå heller. Showet var fantastisk, lyden var OK.
Jeg har en kamerat som hadde sitteplass, som endte med å gå.
«Jeg så en show som så fantastisk ut, jeg så at andre koste seg. Jeg hørte bare mono lyd og fikk ikke med meg showet jeg så alle andre elsket»

Dette har ikke noe med Ghost å gjøre, men heller hvordan Oslo Spektrum er. Det er langt fra så ille som Telenor Arena (som det skal mye til for at jeg drar til igjen. SPESIELT hvis det er som Metallica med scena i midten.)

Vi hadde på billettene våre inngang 10, men bestemte oss for å gå inn på inngang 5, fordi den var nærmere. Det har meg i ettertid blitt fortalt at det var inngang 10 som var golden circle. Dette irriterer meg enda.

Inne, kjøper vi oss øl, går så inn i folkemengda. Mine kamerater går i motsatt retning av meg. Uten å si noe.
Trivelig. Jeg blir stående å vente helt til intromusikken begynner. På det tidspunktet ringer jeg og får vite at dem for lengst er i publikum, på andre siden av Spektrum. Ingen mulighet for å komme meg dit.
TAKK FOR DEN.

Jeg går inn i folkemengda. ALDRI har jeg sett det så trangt som det er nå. Folk står tett i tett, fra fronten til helt bak. Man kan så vidt bevege armene sine, og man står bakerst!
WTF?
Er det solgt så hinsides flere billetter til Ghost enn til for eksempel Slayer? Hvor er brannforskriftene. Det viser seg at det er golden circle på arrangementet.
Jeg banner og sverter og sier til alle som vil høre etter, hvor stor missnøye golden circle gir meg.
Uten at jeg på dette tidspunktet visste at golden cirlce ikke var noe man betalte ekstra for, men noe man enten fikk med å kjøpe billetter tidlig, eller ved ren flaks. Hvilket alternativ dem opererte med, vet jeg ikke.

Vi hadde med vilje valgt å ikke se Candlemass og heller fokusere på å spise og drikke før konserten.
Candlemass har aldri vært noe som har truffet meg noe særlig. Mange band kan endre dette live, noe sikkert Candlemass kunne gjort om jeg hadde stått i golden circle og sett dem.
Kiloen, som er med på konserten, ble som kjent frelst av å se Ghost live. Før det var det «pingle musikk». «Dårlig, lite fengende og dårlig vokal».
Jeg er sikker på han hadde mange mer kreative strofer å beskrive Ghost på, men Tons of Rock 2016 skiftet den meningen drastisk. Snudde den helt faktisk.
Til nå, står den konserten i 2016 som en av de beste konsertopplevelsene jeg har hatt.
Ikke mange band som kan få til det fra en festivalscene!

Jeg står trangt, ser lite, men Ghost ser uansett ut til å levere. Jeg får flyttet litt på meg, så jeg får sett bedre, men det er ikke sjans til å komme seg mye lengre frem, uten å gjøre meg uvenn med noen tusen personer.

Ghouls akustisk (Ghost)

 

Ghost er et band som gjør seg best som sin egen akt. Dem er OK som oppvarming, men sjeldent mer enn det. Oppvarming på lyse dagen er ikke der hvor satan sin pave gjør seg best.
Det skal være mørkt, det skal være en illevarslende stemning. En forventning. En stemning som gir deg litt gåsehud, uten at du helt kan si hvorfor.
Kirkevinduene som er bakgrunnen i Spektrum gjør en del av det. Det er fascinerende å se på. Mange detaljer som man gjerne vil studere lenge, samtidig som man ikke kan se bort fra scena for lenge om gangen.

Dem aller, aller fleste band sier jeg alltid at er bedre på små, mer intime scener. Dette tror jeg også er sant for band som Metallica, Avenged Sevenfold og andre mega-giganter.
Ghost derimot, er ikke et av disse bandene. Ghost skal være stort, ambisiøst, arrogant og en god del teater og opera.

En av kardinalen sine mange antrekk (Ghost)

 

Jeg kommer meg igjennom første akt uten å helt får den store «wow» følelsen jeg har fått av Ghost før. Dette er nok fordi jeg er langt bak og fordi det virker til å være så fryktelig mye folk.
Alikevel er det en fryd å høre Rats, Ritual, Cirice og flere sanger.

Dette er andre gangen i mitt liv jeg har opplevd at en rockekonsert har to akter.
Den eneste andre konserten som har hatt det er Apocalytpica. Dem spilte derimot i Oslo Konserthus, nesten alle der var kledd i finstasen og dem satte inn et par trommer osv til neste akt.

Til neste akt er jeg derimot lengre fremme. Jeg prøvde å finne en kamerat i mengden (ikke dem jeg dro på konserten med). Det viste seg umulig. Jeg klarte derimot å bli stående i nærheten av en fra samme distrikt, som enten kjente igjen meg eller dialekta, siden han skjønte hvor jeg var fra.

Andre akt begynner med Spirit. En fantastisk intro for å sette stemninga. Etterfulgt av From the Pinnacle to the Pit (som er første sangen jeg likte av Ghost).
Her fortsetter vi med sang på sang med «hits».
Eneste sangen publikum omtrent ikke kan og kjenner igjen etter første tone er Satan Prayer. Uansett en sang som setter stemning og som passer inn med resten.
Jeg vil påstå andre akten topper den første. Kan ha med at jeg har en mye bedre plassering denne gangen.

Dance Macabre, Ghost sin diskosang, elsket og hatet som den er, kommer mot slutten. Etterfulgt av Square Hammer.

Her kommer den lengste praten Cardinal Copia har med publikum.
Han kan enten ta oss alle i ræva, eller vi kan få en sang til.
Dessverre for han var det hardcore rumpesex som folk var interessert i.
Han hadde ikke tid til alt det, samt at det ville bli særdeles pinlig etter en stund.
Derfor avsluttes Ghost på kjent vis med Monstrance Clock!

 

Cardinal Vlad? (Ghost)

 

Ghost skuffet som vanlig ikke. Så lenge dem får være sitt eget band, hovedattraksjonen og stå alene i satan sitt lys, skinner dem med en mørk neonfarge inn i våre svarte hjerter.
For alle som ikke har sett Ghost før, så anbefales det! Det er på mange måter vanskelig å beskrive opplevelsen.

Ellers synes jeg hele golden circle greiene kunne vært fjernet. Spesielt da det gir en så trang opplevelse for dem som ikke hadde det. Hadde jeg hatt det, hadde jeg kanskje ikke tenkt så negativt på det, men jeg har fundamentalt vært imot det på alle konserter jeg har vært på. Om jeg så har hatt det selv eller ikke. En løsning etter når du kjøper billett, i stedet for høyere pris, er en bedre løsning, men ikke noen optimal løsning.

Etterpå var det After-Party på John Dee, etterfulgt av litt shuffleboard på Tilt.
Jobb igjen dagen etter, så ingen store fantestreker denne gangen

 

Rekkefølga på bildene er vilkårlig.

 

Det kommer flere oppdateringer. Håper på en til to i uka. Stay tuned!

Mastodon og Kvelertak 03.02.2019

Det er mange band jeg har angret på at jeg ikke har dratt på. Insomnium, sist dem spilte på Vulkan, Katatonia da dem spilte på John Dee og ikke minst Mastodon på Sentrum Scene.
Dette fikk jeg gleden av å rette på i starten av februar. Ikke bare det, men så skulle jeg få muligheten til å se Kvelertak uten Erlend!

Lite å skrive om fylla her, ettersom jeg var edru og kjøre hjem etter konserten, men la ikke det være avskrekkende!
Jeg møter noen kjentfolk før konserten og vi tar en matbit, før vi setter oss på Aye Aye.
Her blir vi «overfalt» av Ronny Pøbel, som blir sittende å fortelle historier til oss om alt i mellom himmel og jord.
Skjegget (en av de to som er med), har visst hatt gleden av å møte han på Aye Aye før. Et blomstrende bekjentskap ser det ut til.
Jeg tar meg en øl, bare for å torturere meg selv. Det er ikke noe verre enn å drikke bare en øl, når dem rundt deg drikker en god del. Det vekker bare tørsten og får deg til å få lyst på mer. Spesielt ettersom du vet du ikke kan! En øl, når du vet du kan ta flere hvis du vil, er en helt annen opplevelse enn da man ikke har muligheten.

Spol frem en tid, så er vi inne på konserten. Ei venninne kjøpte ekstra billetten jeg hadde, møttes, sa hei, og så var hun borte. Frekt?
Vi andre beveget oss på egenhånd inn i folkemengda. Hun hadde noen andre med seg på konserten som sikkert var mer interessant.
Vi blir stående litt midt i alt, men det passer meg helt greit. Uten alkohol til å propellere meg fremover kan jeg godt stå litt bak. Et sted uten folk som presser passer da best.

Kvelertak uten Erlend

Jeg har fått høre fra både folk i køen inn til konserten, og av Åsmund og Peter fra Oslo Ess at Kvelertak er tusen (!!) ganger bedre med Ivar på vokal.
Bare å høre dem si det, har meg ikke overbevist.
Derfor ser jeg frem til konserten med en miks av følelser. Forhåpentligvis vil showet overbevise meg, men jeg er skeptisk.

Musikken begynner og bandet går på scena, inkludert Ivar. Allerede her føler en at det er litt forskjell, men det kan bare være forventninger som kommer i veien.
Dem starter med Åpenbaring etterfulgt av Bruane Brenn. Ingen overraskelser der. Man legger fort merke til at det hele virker som et helt annet show enn jeg er vant til. Et helt annet Kvelertak.

Forskjellen på Kvelertak og Kvelertak er måten det føles. Stemmen til Ivar funker. Den er ikke like mørk og dyp, så den setter et annet preg. Dette er ikke noe negativt eller positivt, bare annerledes.
Men følelsen er annerledes. Med Erlend på vokal, føltes Kvelertak brutalt, overdøvende og virket til tider som en ren maktdemonstrasjon. En vokalist, tatt ut av serien Vikings, skriker brutalt til deg på en dialekt som jeg ikke tror vestlendinger helt forstår selv engang.
Der Erlend står virker han som en liten tsunami. En høvding som forventer at man hører etter.

 

Hvordan vi så Ivar mesteparten av konserten (Kvelertak)

Ivar gir ikke den følelsen. Han er en helt annen personlighet på scena.
Her blander vi punk, 80-talls rockere med en litt mer moderne «swag».
Han henger på mikrofon stativet og skriker, danser på scena og stage-diver mer på en konsert enn dem fleste artister gjør på en livstid. Kvelertak spilte 11 sanger. Ivar hoppa fra scena MINST 10 ganger i løpet av de sangene. Imponerende, med tanke på at han ikke begynte med det før sånn sang tre.
Hodetørklet han har på seg, måten han beveger seg på, og stilen hans generelt, viser at han kanskje har studert Axel Rose litt for mye.
Det er så både jeg og Skjegget samtidig begynte å si: «Er det Axel vi ser på scena?».
Det hele ble litt som en parodi. Noe som ikke passer helt inn med resten av inntrykket.
Punk/glamrock preget til Ivar sprer seg og gir samme følelsen som en helthet på bandet.

 

Vil jeg påstå det er 1000 ganger bedre? Nei.
Vil jeg påstå det er dårligere? Nei.  Men det er også vanskelig å si. Konserten ga ikke samme følelsen som da jeg har sett Kvelertak tidligere. Det betyr ikke at 1985, Evig Vandrar, Mjød, med flere ikke var episk! For det var bra! Bare vanskelig å sammenligne showet i sin helhet mot tidligere.
Nå har jeg hatt gleden av å se Kvelertak i mange forskjellige omgivelser. Sebs på Hamar, hvor vi var rundt 100 stk, til Tons of Rock, hvor Erlend gikk utover publikum som Jesus på vannet. Også på skolen så jeg dem for mange år siden, og på mange, mange andre instanser.
Jeg må se dem flere ganger med Ivar for at jeg skal kunne dømme noen vei.
Konserten nå i Oslo, ble det som om Ivar prøvde for hardt. Kanskje ikke så rart, men jeg gleder meg til neste gang jeg skal se dem!

 

Slett ingen dårlig konsert (Kvelertak)

 

Så kommer vi til hovedinnslaget for kvelden. Mastodon. En kamerat så dem i Danmark, på ei mindre scene, noen dager i forveien. Det tror jeg er en mye bedre setting å se dem. Akkurat som dem fleste band.
Mastodon begynner med tre sanger jeg ikke har mye kjennskap til. Ingen av dem er spesielt oppsiktsvekkende og ikke noe jeg vil kalle demmes beste. Jeg føler det er et gjengående tema for hele konserten.
For gamle fans, som elsker demmes gamle, mer «uraffinerte» lyd, var det sikkert gull verdt. Dem spilte flere sanger fra Laviathan enn fra det nyeste, som i seg selv er litt spesielt.
Det er også litt av en overgang fra å ha sett Kvelertak til å se Mastodon. Mastodon står mer stille på scena. Dem fokuserer mer på å spille rett, gjøre jobben sin og ikke kaste seg i publikum eller springe rundt som halvgale vestlendinger. Dette har nok mer med alderen å gjøre, enn det at dem ikke er vestlendinger.

 

Ikke fullt så mye liv på scena som med Kvelertak (Mastodon)

Musikken er tøff, bakgrunnen dem bruker er til tider hypnotiserende og dem spiller bra.
Showet er bare noe som hadde passet seg en god del bedre på for eksempel Sentrum Scene eller Rockefeller.
Mot slutten av showet tar dem med seg Scott Kelly på vokal.
Troy har sagt han sliter med stemmen, men det er ikke derfor han er med. Han har vært med på hele tureneen så langt, fra hva jeg kan se.
Scott Kelly gjør dem grove, mørke vokalene veldig, veldig bra. Overraskende bra i forhold til hva man forventer av en gjestevokalist.

 

Scott Kelly som gjestevokalist (Mastodon)

Min største nedtur fra konserten er, som nevnt, nok sangvalgene. Dem har mange sanger og jeg forstår at sangene som er valgt er rettet mer mot dem som har vært fans fra starten. Alikevel føles det ut som dem hopper over nesten alle demmes populære sanger. Noen annmeldere skylder på at Troy er syk for sangvalgene, men man ser på setlist.fm at dette ikke er grunnen.
Show Yourself fra nyeste albumet mangler, samt populære sanger som Oblivion, Curl of the Burl, High Road og The Motherload.

Uansett en bra konsert, selv om visse deler ble for langtekkelig. Sykdom fra Troy, litt lite energi fra scena totalt sett og en mangel av noen av demmes største hits er det som trakk ned.

Ellers får jeg avslutte med de samme Brann sa til publikum etter konserten:
«Herregud dere er nydelige! Jeg trodde folk i Danmark var pene å se på, men jeg ser jo nå at alle pene dansker må ha flyttet til Oslo!»

Soilwork, Amorphis og Jinjer 16.01.2019

Konsertåret 2019 startet 16. januar.
Dette er billetter jeg kjøpte tidlig og av en grunn; Soilwork.
Amorphis hadde jeg lenge prøvd å sette meg inn i, men greide det ikke helt.
En veldig bra bonus var jo å få se Jinjer. Disse fikk jeg ikke sett sist på Arch Enemy, noe som irriterte meg voldsomt. Det var faktisk en av grunnene til at jeg valgte Arch Enemy over Steel Panther den dagen.
Men muligheten kom gudskjelov igjen! Nå har jeg sett dem to ganger i år, så her tar vi igjen for tapt tid!

Jeg og et par kompiser tok et par øl før konserten. Som vanlig. Jeg spanderte billett på en av dem, mot at jeg fikk låne en sofa og i tillegg fikk jeg middag! For et kupp!
Vi beveget oss til Rockefeller relativt tidlig. Ingen av oss hadde tenkt til å gå glipp av Jinjer. For en av oss var Jinjer hovedgrunnen til at han ble med! Jeg derimot dro for Soilwork. Jeg drar alltid for Soilwork.

Vi henger ifra oss jakke, jeg kjøper meg en genser og så handler vi noen øl.

Roman (Jinjer)

Til Jinjer har jeg klart å komme meg til rundt tredje til fjerde rekke. Vi står og prater med noen random folk før konserten, og venter spent på at Tatiana skal frelse oss med sitt skjønne (dog noe emo) nærvær.
Dem går på scena, og det skal sies jeg har hørt litt for lite på dem. Words of Wisdom, sangen dem åpner med, har jeg lite kjennskap til.
De fleste andre sangene har jeg derimot kjennskap til.
Spesielt Pisces er en helt fantastisk komponert sang.
Denne viser spesielt bra hvor enestående Tatiana er på vokal. Variasjonen og fremføringen er herlig.
Man ser også på publikum at dette er hovedgrunnen til at dem er her.
Dette er virkelig et band man må følge med på videre!
Det eneste en kan ha å utsette på Jinjer, er at dem bare fikk spilt 8 sanger. Alt for lite!

Tatiana for full hals (Jinjer)

Så er det for å handle mer øl, noe sprit og vente på Soilwork.
Soilwork ga ut et nytt album bare noen dager i forveien. Dette har vært på repeat hos meg siden det kom ut. Det har tydelig blitt påvirket av satsingen til både Björn og David sin satsing på The Night Flight Orchestra. Dette trenger ikke være noe negativt, men det ga albumet et litt annet preg.
Albumet har et mer rocka preg, noe som er herlig, men det er ikke helt på nivå med tidligere album.
Det er også første album uten Dirk Verebeuren. Dirk var en gud på trommer, men hans «prodigy» Bastian Thusgaard gjør en fantastisk jobb som ny trommis. Selv om han virker litt feilplassert, som yngste medlem i bandet.

 

Soilwork skuffer sjeldent på scena. Ting virker tight, og dem kan sakene sine. Björn «Speed» Strid synger bra. Jeg vil påstå erfaringen med The Night Flight Orchestra gjør mye av «clean vocals» som han gjør bedre. (Min erfaring med The Night Flight Orchestra kan du lese her)
Det er en bra og blandet setlist. Her får man noe fra både nyere og eldre album.
Dem spiller ikke alt av sine «største hits», men det kan man vel heller ikke forvente. Det at dem ikke har med en eneste sang fra Figure Number 5 er kanskje det som overrasker mest.
I stedet får vi hele to sanger fra A Predator’s Portrait. Her skal det sies at deler av Bastard Chain og Like the Average Stalker låter bedre live her, enn det har gjort på CD.
Bandet som helhet, og da spesielt Bjørn, som eneste originale medlem, har blitt bedre med årene.
Man merker det enda bedre når dem spiller sanger fra Steelbath Suicide.
Vokalene på Spotify føles litt utdaterte, men live låter sanger som Sadistic Lullaby ekstremt bra!
Dessverre ingen sanger fra de to første albumene denne gangen.

Soilwork

Soilwork spiller seg ferdig, og avslutter med Stabbing the Drama til stor jubel fra publikum.
Så er det pissekø, ølkø før en avventer Amorphis.
Denne konserten blir sett fra andre etasje. Ikke et band jeg trenger å stå fremst på. Sliten etter en del mosh-pits i løpet av Soilwork, var det uansett godt å stå ved et bord en stund.

Amorphis har jeg veldig lite kjennskap til. Jeg har prøvd å høre på dem, men aldri helt fått sansen for dem. Jeg har pratet med en del personer i mellom bandene og det virker som dem fleste er her for dem. Så derfor venter en ganske spent på hva dem har å tilby.

Dem starter med en sang jeg faktisk har prøvd å høre på før; The Bee.
Fortsatt ikke noe for meg, men ettersom sangene fortsetter så skjønner jeg hvorfor det er mange som er fan av dem. Det høres brutalt ut, det er fengende og dem får publikum med seg. Ikke like bra som Soilwork føler jeg, men jeg er ganske bias på det området.

Vikingene i Amorphis

Når man ser vokalisten Tomi Joutsen på scena, så får man en del «flaskbacks» til vikingtida. Den grove growlingen og hvordan han presenterer seg på scena, kan man skjønne at vikingene kunne skremme dem fleste.
Alt i alt var det en konsert som fikk meg til å ville høre på mer av Amorphis. Noe jeg har prøvd på i ettertid, men det fenger alikevel ikke helt.
Jeg skal derimot sterkt vurdere å dra på dem igjen, neste gang dem tar en visitt innom Norge!

Resten av kvelden er bare å komme seg tilbake til leiligheta og få lagt seg. Jobb i morgen, selv om jeg begynner lovlig sent.

 

Flere annmeldelser og konserter kommer! 

Konsertåret 2018 – Del 2

Night Flight Orchestra

Det er ikke tilfeldig at første bandet jeg skal på i år er Soilwork.
Björn «Speed» Strid er en enormt flink vokalist, samme hva han tar for seg.
Noe som Night Flight beviser

Liker du eldre rock, men sliter med å finne noe «nytt», gammel-rock?
Her er det faktisk et band som produserer musikk for deg!
Anbefaler alle å se dem live neste gang dem er i nærheten!

 

Lamb of God og Slayer

Her kommer jeg til å få mye tyn for å ikke nevne Anthrax. Jeg så dem også, men det var ikke dem jeg var der for.
Ikke var jeg der egentlig for Slayer heller. Lamb of God.
Sist jeg så dem var i 2012, så det var virkelig på tide å få se Randy Blythe på scena igjen.
For å være en selverklært punker, som egentlig ikke liker metal, gjør han det fantastisk bra.
Han lager et enormt trykk og stemning i publikum. Man blir fylt av energi og må få utløp for det.

På Slayer sto vi mye lengre bak. Utslitt etter Lamb of God, og det punktet at Slayer ikke var grunnen til at jeg var her.
Det skal sies at dette er det beste jeg har sett Slayer på. Etter tre-fire sanger angret jeg på at jeg hadde gått vekk fra de bra plassene vi faktisk hadde.
Det siste (som viste seg å ikke bli det siste alikevel) showet demmes i Norge ga dem virkelig alt!
Hadde dem hatt dette engasjementet hver gang jeg har sett dem tidligere, så hadde jeg kanskje vært en større fan av dem også.

 

The Carburetors og Hank von Helvette

2018 sin siste konsert ble i romjula med Carburetors og Hank von Helvette.
Jeg har hørt igjennom solo albumet til Hank. Det var ikke helt det store.
Live gjorde det seg vesentlig bedre, men det hadde fortsatt vært bedre med Turboneger.
Heldigvis fikk vi noen låter fra dem også.

Carburetors er også et band jeg ikke hører på så mye på Spotify. Derimot er det også helt fenomenalt live. Dem har alle en strålende personlighet på scena som er verdt å få med seg. Sangene demmes funker også desidert best live.

Etter konserten endte vi backstage. Her fikk vi sjansen til å prate med Hank og flere av bandmedlemmene hans.
Dem vi snakket mest med var derimot dem i The Carburetors.
Det er helt klart at jeg kommer til å fortsette å se dem hver gang jeg har muligheten!

 

Årets nedturer

Kommer sikkert ikke som noen overraskelse at Metallica må nevnes her.
Dette er ikke bandet sin feil, men lokalet. Hvorfor jeg fortsetter å dra på band i Telenor Arena er egentlig ubegripelig. Det er for så vidt også det punktet at band fortsetter å spille der!
Man kan ikke beskrive hvor dårlig lyd det er der for dem som ikke har vært der. Det er faktisk helt jævlig at man skal betale så mye, for å bare høre stemmen til sidemann og ikke vokalisten man er der for. Samme hvilket band som spiller
#neveragain?

Det andre punktet er Offspring. Dette har også mye med lyden å gjøre. Dette var på Sentrum Scene, et sted som ofte har god lyd. Om det var lydmannen eller bandet selv er litt uvisst. Det jeg vet, er at det er uakseptabelt at man ikke hører vokalisten i bandet.
Først hørte man ikke noe annet enn trommer. Så var det bare gitar.
Hele konserten var et skikkelig antiklimaks.
Kanskje kom jeg også inn med alt for store forventninger? Dagen før hadde jeg vært på Prophets of Rage.

 

 

Jeg vil avslutte med at jeg er ekstremt fornøyd med 2018. Konsertmessig har det vært en kjempe år! Jeg har allerede alt for mange billetter, til alt for mange band, i 2019, men allikevel tror jeg ikke det kan toppe 2018.

 

Under finner du lista over alt jeg har sett i 2018. Finner du noen som topper lista vil jeg gjerne høre fra deg! 

Dato Band Sted
13.01 Kvelertak Hamar
01.02 Arch Enemy Oslo
09.03 Hardcore Superstar Karlstad
09.03 Mustasch Karlstad
16.03 Power Trip Oslo
16.03 Trivium Oslo
17.03 Apocalyptica Oslo
02.05 Kvelertak Oslo
02.05 Metallica Oslo
26.05 Klovner i Kamp Gjøvik
02.06 Inglorious Trondheim
02.06 Skambankt Trondheim
02.06 Volbeat Trondheim
03.06 Iron Maiden Trondheim
03.06 Killswitch Engage Trondheim
03.06 Kvelertak Trondheim
03.06 Lillasyster Trondheim
03.06 Sabaton Trondheim
03.06 The Raven Age Trondheim
12.06 Audrey Horne Bergen
12.06 Queen Of Stone Age Bergen
12.06 Rival Sons Bergen
14.06 Rival Sons Drammen
20.06 Alestorm Tons
20.06 Alice in Chains Tons
20.06 Arch Enemy Tons
20.06 At The Gates Tons
20.06 Audrey Horne Tons
20.06 Black Debbath Tons
20.06 Helloween Tons
20.06 Kvelertak Tons
20.06 Opeth Tons
20.06 Ozzy Osbourne Tons
20.06 SIBIR Tons
20.06 Skambankt Tons
20.06 Soulfly Tons
20.06 WASP Tons
02.07 Prophets of Rage Oslo
03.07 The Offspring Oslo
19.07 Ghost Oslo
19.07 Guns N’ Roses Oslo
21.07 Graveyard Gøteborg
21.07 Guns N’ Roses Gøteborg
04.08 Alestorm Skogsrøjet
04.08 Bullet Skogsrøjet
04.08 Danko Jones Skogsrøjet
04.08 Dee Snider Skogsrøjet
04.08 Dokken Skogsrøjet
04.08 Dragonforce Skogsrøjet
04.08 Engel Skogsrøjet
04.08 Evergrey Skogsrøjet
04.08 Hammerfall Skogsrøjet
04.08 Kreator Skogsrøjet
04.08 Lillasyster Skogsrøjet
04.08 Reckless Love Skogsrøjet
04.08 Steel Panther Skogsrøjet
25.08 Mustasch Arvika
15.09 Audrey Horne Hamar
22.09 Kamelot Oslo
09.10 Halestorm Oslo
25.10 Blackberry Smoke Oslo
11.11 The Night Flight Orchestra Oslo
16.11 Monster Truck Oslo
16.11 Black Stone Cherry Oslo
20.11 The Raven Age Oslo
20.11 Tremonti Oslo
20.11 Disconnected Oslo
28.11 Shinedown Oslo
06.12 Lamb of God Oslo
06.12 Slayer Oslo
06.12 Anthrax Oslo
13.12 Oslo Ess Hamar
15.12 The Carburetors Hamar
28.12 The Carburetors Karlstad
28.12 Hank von Helvette Karlstad

 

 

Konsertåret 2018 – Del 1

Jeg så blant annet Kvelertak, med Erlend som vokalist, 4 ganger i 2018. Noe som gjør Kvelertak til det bandet jeg nå har sett mest.
Dem var med på å starte med en konsert på Sebs Hotel i Hamar, 13 Januar.
Her kom dem rett fra turne med Metallica, hvor dem hver dag spilte for flere titusener, til Sebs med en kapasitet på 150 personer.

Med alt jeg har vært på er det vanskelig å si rekkefølga på alt av band. Ofte føles det som det nå er minst to eller tre år siden jeg så Apocalyptica i Oslo. Mest trolig fordi det har vært så mange andre opplevelser i mellomtiden.
Apocalyptica har jeg skrevet om her tidligere, og det var noe av det bedre jeg har sett i år.

Året har vært preget av flere festivaler. Tons of Rock, Trondheim Rocks, Bergensfest og Skogsröjet har alle vært besøkt. Jeg kan med glede anbefale alle av dem! Bergenfest har ikke så mye rock som dem andre, men dem hadde veldig bra line-up den ene dagen i år.

Jeg skal ikke fortsette å skrive om hvert enkelt band. Dette ville fylt ut mangfoldige sider. Mer enn noen gidder å lese.
I stedet kan jeg oppsummere noen av konsertopplevelsene for året. Fortrinnsvis noen som det ikke er nevnt for mye om fra før eller jeg synes fortjener å bli nevnt igjen.

 

Kvelertak på Sebs Hotel og Tons of Rock

Kvelertak på Sebs var en fantastisk måte å starte året på. Det var nesten umulig å få tak i billetter, men jeg kjente tilfeldigvis noen som hadde for mange.
Døra til Backstage gikk igjennom herretoalletet, så da Kvelertak nærmet seg spilletid gikk dem forbi en forbauset meg, der jeg sto med utstyret i hendene.
Det er ingen som var der som ikke kommer til å huske den konserten til evig tid.

På Tons var Kvelertak på sitt beste. Erlend gikk ut i publikum som om det skulle vært tynn is.
Aldri har jeg sett noen gå så bestemt og fast ut i publikum. Ikke noen nøling og ikke så han ned.
Mens han sto der og sang, midt i publikum, ble presset fra alle sider så stort at folk til slutt ramlet.
Dette førte til et krater av mennesker liggende i en sirkel, med Erlend som en komet i midten.
Helt fantastisk!

Jeg har ikke fått sett Kvelertak med Ivar som frontmann, men vil tro det endrer seg i løpet av 2019.

 

Rival Sons i Bergen og i Drammen

Rival Sons er et band jeg har fått mer og mer sansen for jo mer jeg hører på dem. Stemmen til Jay er kanskje den beste innenfor noen sjanger for øyeblikket. Måten han synger på, selve stemmen og ikke minst tonene han kan nå gjør det et fryd å høre på.

I Bergen spilte dem en setliste som besto mer av å vise frem hva stemmen til Jay kan gjøre, enn «bra sanger». Med det mener jeg ikke at sangene i seg selv var dårlig, eller at dem kunne valgt ut bedre, bare at fremføringen av dem la press på vokalen. Dra toner og ord i overkant langt.
Alikevel var dette en bra konsert. Jeg fikk høre Face of Light, en av mine favoritt sanger av dem, som dem ikke har spilt på lenge.

I Drammen var det en helt annen sak. Vi møtte på Åge Sten Nilsen før konserten.
Rival Sons er favoritt bandet hans og han dropper alt han driver med og reiser på dem i stedet, hver gang dem er i Norge.
Her spilte dem sangene sine mer normalt. Setlisten fra Bergen og til Drammen var helt forskjellig.
Her fikk vi høre Good Things, en sang dem ikke har spilt på flere år!
Etter konserten ble vi stående å prate med flere av bandmedlemmene lenge. Dette var også en opplevelse i seg selv.

Til dere som ikke har hørt om Rival Sons eller sett dem live; gjør det!

 

Prophets of Rage

Årets kanskje største overraskelse må ha vært Prophets of Rage.
For en buldrende, energirik konsert! Aldri har jeg sett et publikum ta så av!
Faktisk har Prophets of rage langt over ti sekunder av filming fra Sentrum Scene i en av musikkvideoene sine. Dette viser ikke noe av trykket og livet dessverre, siden det er på en av de roligere delene av videoen, men allikevel! Vi må ha imponert! Og det skal jeg love at dem gjorde også!

 

Konsertåret 2018 Del 2 vil komme en gang neste uke.
Her vil jeg også legge med en fullstendig liste over konsertene jeg har vært på i år, med datoer for alle de aktuelle konsertene.

 

#konsert #konserter #konsertfrelst #rock #metal #metall #rockekonsert #metalkonsert #RivalSons #Kvelertak #Hamar #TonsOfRock #TrondheimRock #Bergenfest #Drammen #SentrumScene #Bergen #Trondheim #Gregers #Apocalyptica #Oslokonsert #Oslokonserthus #konserthus #gitar #guitar #alkohol #øl #2018 #2019

Black Stone Cherry 16.11.2018

Black Stone Cherry spilte på Vulkan Arena. Dette er faktisk min første gang på Vulkan. Merkelig nok.
Vi sjekket inn på hotellet, tok noen øl, fant oss noe mat, og dro så til konsertlokalene.

På vei inn, spør vi når oppvarmingen skal starte. Monster Truck.
Bandet hørtes interessant ut og virket som det var verdt å få med seg.
Oppvarmingsbandet skulle starte om en time, fikk vi beskjed om av vakta.
God tid med andre ord.
Vi stiller oss i kø for å henge ifra oss jakkene, og før vi får betalt start musikken i etasjen over.
Vakta hadde bommet med 59 minutter altså.

Vi får hengt ifra oss, springer opp trappa og får kjøpt oss noen øl, før vi stiller oss i mengden.
Vi møter noen andre kjentfolk og musikken låter bra.
Ingen av oss hadde hørt noe særlig på bandet før turen til Oslo, så vi er ikke dem som synger med, eller kan navnene på sangene.
Det stoppet oss derimot ikke fra å nyte musikken og konserten.
Eneste sangen jeg kjente igjen med navn var Dont Tell Me How To Live.
Utifra oppdateringene på setlist.fm, er det ikke mange andre som kan sangene demmes på rems heller.

Det er uansett et band jeg kommer til å høre mer på. Blanding av sørstatsrock, bluesrock, litt hardrock med mer. Sånn, hvis gjort riktig, kan det bli bra musikk av!

Vi rekker noen øl til, og et toalettbesøk før neste band går på.
Neste band er jo tross alt hovedattraksjonen for kvelden: Black Stone Cherry.

Dem går på scena med stor jubel ifra publikum!
Dem starter med Burnin, en sang fra demmes nyeste album.
Allerede her begynner det å gynge litt i publikum. Et godt tegn!
Sangen blir etterfulgt av Me and Mary Jane. Sangen handler, som dem fleste skjønner, ikke om en jente med navn Mary Jane. Dette er en litt annen type kjærlighetssang.

Det kom mange kjente sanger på rekke og rad.
Med så mange sanger, som er så populære, er det rart dem spiller på Vulkan Arena. Jeg vet ikke hvor stor kapasitet Vulkan har, men det ser ut til å være betraktelig mindre enn Sentrum Scene eller Rockefeller. Konserten var heller ikke utsolgt, noe som også er merkelig når dem har valgt en mindre arena.
Som en del av publikum, var ikke dette noe særlig negativt. Vi sto på tredje rekke, så bra, ingen som dyttet, og det låt som det skulle.

Det var en god blanding av nye og gamle sanger. Jeg fikk høre Things My Father Said, Rain Wizard og Lonely Train, som var på lista over sangene jeg absolutt ville høre.
Blind Man meldte dessverre sitt fravær. Man kan ikke få alt, men man må absolutt håpe. Ellers var det noen få sanger som ikke er dem største slagerne hos meg.

Konserten, som nesten alltid, ble ferdig alt for fort.
Et fantastisk show! Chris Robertson (vokalisten) sto der med solbrillene sine og kunne vært en stuntdobbel for komikeren Gabriel «Fluffy» Iglesias.
Gitaristen Ben Wells lignet så mye på Shaggy fra Scooby Doo at jeg gliste igjennom hele Me and Mary Jane.
FOr ikke å nevne trommisen! John Fred Young tok helt av! Han hadde passet bedre inn i et black eller death metal band enn her. Hele fyren virket til å være forberedt på å slå 500 slag i minuttet.

En fantastisk konsert, som dem fleste burde ha fått med seg! Fantastisk stemme, fantastisk kontakt med publikum og en fantastisk stemning og musikk generelt!

 

Etter konserten ble det til nabolokalet, hvor det ble drukket noen øl til Det ble alt for mye tullprat med noen fra England, før vi gikk videre. Med en kamerat som sovnet inne på ene lokalet endte vi tilslutt på nachpiel.
Med bare to timer søvn har man ødelagt hele dagen etter. Det var alikevel veldig verdt det!