Ukens musikk 45

Reklame |

Noen uker er det mye nytt, andre mindre. Jeg hører fortsatt på fullt av tidligere utgivelser, så det passer meg bra at det ikke er fullt så mange nye låter jeg må forholde meg til.
Det er nye EP og singler fra band som Foo Fighters, Black Stone Cherry, Apocalyptica og Red. Det meste utgitt 1. november.
Og så klart, sjefen over alle sjefer selv, Ozzy.

Foo Fighters har siden i sommer gitt ut en rekke EPer med dvs. sanger fra “arkivet”. Her er det en del live, noen demoer og mange coverlåter.
02050525 er nummer 7 i rekka av utgivelser fra arkivet. Jeg har funnet flere sanger jeg liker bedre i tidligere EPer gitt ut i år, men for en Foo Fighters fan er det verdt å høre igjennom!

Black Stone Cherry burde ikke være et ukjent navn for noen som liker sørstat rock, blues rock eller country rock. Eller generelt bare rock.
Black To Blues, Vol. 2 er nok en hyllest til blues og musikk som har inspirert dem. EPen sin første låt, Big Legged Woman, er for min del sangen som fenger mest.

Apocalyptica har gitt meg en av de beste Metallica konsertene jeg har vært på. De nye singlene demmes er ikke Metallica coverlåter, men står på egne bein. De nye singlene minner om en blanding av Apocalyptica albumet, med stor inspirasjon fra klassisk musikk, som Wagner albumet dem ga ut, injisert med spillmusikk.

Red, et band som ikke er veldig kjent i Europa, har gitt ut The Evening Hate. Det er en samling av singler dem har gitt ut tidligere i år, med en akustisk versjon av From the Ashes.
Sangen som skiller seg ut er den alternative versjonen av The Evening Hate. Ved å fjerne trykket og roe ned tempoet, har dem fått til en sang som er stemningsfull og dyster.
For dem som ikke kjenner til bandet, ville jeg dermed heller ha startet med sangen Breath Into Me, fra demmes første album; End of Silence.

 

 

Til slutt, så har selveste kongen av metal kommet med en ny singel.
Ozzy Osbourne! Ozzy har gitt ut Under the Graveyard, første nye sangen på 9 år!
Når jeg først hørte ryktet om at Ozzy laget et nytt album, var jeg ganske i tvil om kvaliteten det ville ha.
Jeg må si at Under the Graveyard lover bra for resten av albumet. Kanskje ikke så rart, når Ozzy har med seg Duff McKagan fra Guns’N Roses og Chad Smith fra Red Hot Chili Peppers.
Overaskelsen må ligge i Andrew Watt. En gitarist jeg ikke har mye kjennskap til, men som har jobbet på album fra mange store i pop verdenen, samt spilt i band med blant annet Glenn Hughes.
Under the Graveyard er uansett en overraskende bra sang, av en legende som kommer til å leve lengre enn oss alle.
Det gjør det bare ekstra synd at han har utsatt Europa turneen sin ENDA et år..

 

Ingen store utgivelser, men noen tegn på at det kommer noe stort i fremtiden.
Noen utgivelser jeg burde tatt med? Noen jeg har glemt av? Sleng inn ei klage!
Ha en rocka helg!

Problemet med Telenor Arena

Boikott Telenor Arena

 

Hvis du har lest en eneste kommentar om at Slipknot kommer til Norge,så er det unngåelig å ikke lese om hatet for Telenor Arena.
Alt fra transport til og fra, til selve arenaen og lyden. Det er ikke noe som ikke får tyn. Disse kommentarene gjelder for alle band som spiller i Telenor Arena.

Norge er ikke det landet i verden med flest personer. Vi er heller ikke på toppen av hvor mange konsertgåere det er per capita. Vi er generelt et lite marked.
Alikevel selger mange band ut store arenaer i Norge. Metallica har brukt å spille to konserter i Oslo etterhverandre!
Men en del av dette er på vei til å snu.

Etter en årrekke som det stedet store artister velger å spille i Norge, ser det endelig ut som folk har sagt at nok er nok.
Mens Slipknot har solgt ut ståplasser i alle andre land, er det fortsatt igjen ståplasser i Norge.
Mens Slipknot har solgt ut VIP, Plantinum og sitteplassene med best sikt i dem fleste land, er det fortsatt igjen i Norge.
Metallica, som før solgte ut to konserter på to minutter, hadde igjen billetter i flere uker.

Har den norske befolkning fått nok? Er vi mettet av rock?
Det kommer stadig flere store band til Norge.
Det kommer faktisk så mange at en kan ende opp med konserter hver dag i en uke, eller ikke vite hvilken man skal dra på, fordi det spilles samme dag.
Så det kan være at Metallica og Slipknot viker for band som ennå ikke er giganter. Men hvorfor selger dem da ut i andre land? Er dem mindre populære i Norge? Tvilsomt.
Slipknot og Metallica er giganter. Dette er band som kan få en festival til å gå i pluss på egenhånd.
Det her handler om bare en ting: Telenor Arena.

Telenor Arena er stedet der musikk kommer for å dø.
Jeg har hørt mono innspillinger fra 1930, over like gamle høyttalere, med bedre lyd enn det et av verdens største band, Metallica, klarer å få til i Telenor.
Animal-Covers på youtube har hatt bedre, renere, lyd enn det man hører i Telenor Arena.
Jeg har stått og hørt hver eneste strofe i Hardwired, Seek & Destroy, Welcome Home (Sanitarium) bli sunget av personen som står foran meg på Metallica, uten å høre stemmen til Hetfield jome igjennom en gang. Første muligheten jeg hadde til å høre James Hetfield var For Whom the Bell Tolls.
Vi prater 7 sanger, hvor jeg måtte høre på publikum synge, fordi Telenor Arena er kryptonite for lyd.
Hvis jeg vil ta med noen på en konsert, for å få dem til å like det mindre, drar jeg dem med på Telenor Arena.

Dave Grohl, med sin sjarm, klarte ikke å få ut noe som minnet om bra lyd fra scena i 2015.
Disturbed og Avenged Sevenfold låt overraskede bra, for Telenor Arena å være, i 2017. Der virker det som jeg bare var heldig med plasseringa, for også her klaget dem fleste på lyden.

 

Så drit i alle som klager på transporten. Drit i dem som klager på køer inn og ut. Alt det er verdt det for en bra konsert opplevelse. Det tar ikke noe bort i fra det fundamentale. Fra grunnen til at du dro dit. Men det gjør lyden.
Og nå ser det ut som folk har skjønt det. Dem velger heller å drite i hele konserten, eller reise utenlands, bare for å slippe Telenor Arena.

Jeg sier dette fordi jeg er glad i musikk. Fordi jeg elsker konserter! Jeg sier det fordi ting burde forandre seg. Band burde finne nye arenaer. Telenor Arena burde forandre seg.
NOE MÅ SKJE.

Derfor velger jeg å ikke dra på Telenor arena.
På Slipknot ses vi i Stockholm og Manchester.

For mye av det gode? Hva man burde høre på i helga!

Innimellom kan man gå evigheter uten noe ny musikk. Man føler et tomrom, at noe mangler. Noe som er spennende og pirrende.
På den måten så leter man etter ny musikk som gir man den kjente gledesfølelsen. Den man får da en av dine favoritter gir ut et nytt album, ny singel eller annonserer et nytt prosjekt.
Det er i sånne tørkeperioder man ofte oppdager nye band og artister.
I år har det vært et problem.Og spesielt ikke denne fredagen.

I dag har det kommet ut en mengde ny musikk. Alt for mye egentlig.
Alt kom på en gang, og man vet ikke helt hvor man skal starte.
Airbourne har kommet med sitt etterlengtede nye album Boneshaker, Jinjer har gitt ut Macro, Bad Wolves har gitt ut N.A.T.I.O.N, . Phil Campbell har gitt ut et album med Rob Halford, Alice Cooper, Dee Snider med flere på vokal, Rival Sons ga ut en ny musikkvideo og Soilwork kom med en ny sang (og en ny versjon av Stålfågel med Alissa White-Gluz).
HVIS DET ikke er oppskriften på en bra start på helga, da vet ikke jeg!

Airbourne – Boneshaker: 
Dette er eneste av dagens utgivelser jeg var forberedt på at kom i dag. Albumet har gått på repeat store deler av dagen.
Airbourne burde ikke lengre kreve noen introduksjon. Dette er nåtidens AC/DC. De regjerende kongene av Australsk rock!
Airbourne hadde nylig en fantastisk konsert i Oslo (som jeg kan prøve å få opp et kort innlegg om), hvor dem viste frem to av låtene fra albumet.
Boneshaker (sangen) ble gitt ut for en stund siden, og har vært en sang som har blitt spilt mye.
Live hadde sangen enormt trykk (selv om konserten i sin helhet ikke hadde det trykket jeg har følt på Airbourne før)
Burnout The Nitro, som dem også spilte live, ble aldri gitt ut som singel.
Sangen trykker bra, men er ikke blant dem beste sangene Airbourne har gitt ut.
Albumet sine høydepunkter: Boneshaker, Sex To Go, Backseat Boogie og Blood in The Water

 

Bad Wolves – N.A.T.I.O.N.
Et album jeg visste var på vei, men som jeg alikevel ikke hadde klart å få med meg datoen på.
Bad Wolves har vært et band som har fanget oppmerksomheten til flere og flere.
Man kan med trygghet si at det er en av rocken sitt raskest voksende band. NATION er bare bandet sitt andre album!
Spesielt er det demmes versjon av Zombie, av The Cranberries, som dem fleste har fått med seg. Fra demmes første album er også Remember When, som har vekt en del oppsikt blant demmes egen komponerte sanger.
I det nye albumet ser det ut til at dem har raffinert lyden sin og treffer bedre med miksen mellom rap og rock.
Albumet sin første låt (og første singelen fra albumet), starter med en intro jeg kunne kalt inspirert av Jinjer, som også har gitt ut et album i dag.
Så fort Tommy Vext (vokalisten) begynner med rapstrofene sine, er sammenligningen glemt.
Albumet har tendenser til nu-metal sine rap-rock dager, rolige balader og alt i mellom. Konvensjonell metal/rock vil nok ingen anklage dem for.
Dem er Norges aktuelle neste år, som oppvarming for Five Finger Death Punch!
Albumet sine høydepunkter: No Messiah, Learn To Walk Again, Better Off This Way

 

Jinjer – Macro
Jinjer er også et ungt og ferskt band. Jinjer ser ut til å vokse fort, og får nye fans ved hver konsert og utgivelse. Det er også fortjent, siden dem er blant dem mest hardt arbeidende bandene for tiden. Siden starten av 2017 har dem spilt 53 konserter, bare i Tyskland!
Jinjer har gått fra Micro (utgitt tidligere i år) til Macro. Om dem fokuserte på det mikroskopiske ved forrige utgivelse, og dem når ser på langtidsperspektivet og den store helheten, vet jeg ikke. Det er ikke mye i musikken som viser til en stor endring i demmes fremgangsmåte på disse månedene.
Macro, som tidligere Jinjer utgivelser, veksler sømløst mellom hardslående, intens med dyp growling til melodisk, rolig og clean.
Tatiana sin stemmer alt fra skremmende til sexy, utifra hva hun ønsker å oppnå.
Judgement (& punishment) er et et prakt eksempel på dette. Her leker dem seg også med reggae, noe som jeg bare har sett et fåtall ganger før i metal.
Absolutt et band som man burde følge med på videre!
Albumet sine høydepunkter: Pit of Conciousness, Judgement (& Punishment), Retrospection.

 

Phil Campbell – Old Lions Still Roar
Phil Campbell burde være et navn dem som vet noe om rock burde ha noe kjennskap til. Etter 30 år som Lemmy sin høyre hånd, har han gjort et respektabelt navn for seg selv.
Phil Campbell ga i fjor ut et album med Phil Campbell and the Bastard Sons, bestående av han og sønnene hans og Neil Starr på vokal.
Nå har han også gitt ut et album uten sønnene sine.
Dette er nok jeg som ikke har fulgt med, men dette kom som en overraskelse på meg i dag. Med seg har han en mengde legender på vokal, som leverer alt fra feelgood rock til metal til country rock.
Albumet sine høydepunkter: Rocking Chair, Straight Up, Theese Old Boots

 

Soilwork – Feverish
Av alle utgivelser denne helga, så er det bare Soilwork sin som faktisk burde være det.
Soilwork ga ut en ny sang, Feverish, og en versjon av Stålfågel, med Alissa White-Gluz fra Arch Enemy, på backup vokal.
Feverish er første sang i det dem kaller “The Feverish Trinity. Over en fem måneders periode, skal dem lansere totalt tre sanger, som skal hylle den babylonske dødsgudinnen.
Om de to andre sangene også vil ha nye versjoner av gamle sanger, med hjelp av kvinnelige vokalister, vites ikke, men det er lov å håpe!
Personlig likte jeg veldig godt elementene stemmen til Alissa brakte inn i sangen. Det er en versjon jeg garantert må høre mer på!
Feverish, er en sang i veldig kjent Soilwork stil. Trommene minner veldig om stilen fra Verkligheten, og det er tydelig at Bastian prøver å ikke være for lik Dirk Verebauen (nåværende trommis for Megadeth) i sin stil. Ellers blander sangen fint inn elementer fra Verkligheten med mye av det man kjenner igjen fra skivene fra Figure Number Five og utover, da spesielt Living Infinite.

Soilwork sin post om Feverish Trinity konseptet.

Satser på alle får en rocka helg!
Så ses vi på neste konsert!

Slipknot på Europa turne!

Norske og svenske fans av Slipknot har i mange måneder irritert seg over at dem ikke har hatt oss med på sine turneplaner.
Copenhell i København var nærmeste sted man kunne oppleve dem, og der ble dagspass utsolgt god tid føre.

Nå skal vi igjen få muligheten til å se Slipknot, men denne gangen på norsk og svensk jord!
Det er ikke gitt noen dato for konserten eller hvilken arena dem spiller i.
Vi får krysse fingrene for at det ikke blir Telenor Arena, og at det blir ei helg!

 

 

 

Det har vært stille en stund pågrunn av arbeid og sommerferie.
Det betyr ikke at det har vært stille her, musikkmessig.

Konserter jeg var på, og hadde planer om å skrive om, men ikke ble noe, er blant annet Disturbed, Tenacious D, ZZ Top og Tons of Rock.
Det er mulig det blir noen utdrag fra konsertene i andre anmeldelser eller at jeg publiserer dem på senere tidspunkt

 

Nytt Slipknot 9. august!

Slipknot annonsert at demmes nye album kommer ut 9. august!
Dette midt i konfliktene dem for øyeblikket har med Chris Fehn, som ikke ser ut til å få noen avklaring før rettsaken begynner senere i år.
Om dette forandret på lanseringsdatoen for albumet, eller om dem alltid har planlagt 9. august, er ikke godt å vite.
Slipknot skal spille flere konserter i Europa i sommer. Nærmeste er på Copenhell, i København, hvor dem spiller fredag 21. juni.

 

Tidligere i år har band som In Flames, Soilwork, Children of Bodom, Demon Hunter og flere gitt ut fantastiske album.
Med andre album som er ventet i år, ser det ut som 2019 kommer til å bli nok et utmerket musikkår, for oss som liker rock og metal!

Chris Fehn saksøker Slipknot – Intervju med Chris Fehn sin advokat!

En av advokatene til Chris Fehn har latt seg intervjue av youtube kanalen Rock Feed.
Her svarer han på spørsmål om søksmålet og hvorfor det det oppsto.
Hele intervjuet kan dere høre her.

Her får dere noe av det som ble sagt under det 30 minutter lange intervjuet:

Chris Fehn har det bra, og at han setter pris på all støtten han har fått av fansen.
Dette er en uenighet i mellom partnere i en virksomhet.
Advokatene føler sterkt at Chris, som ble medlem av Slipknot tidlig, fortjener å bli behandlet rettferdig for innsatsen han har gjort i Slipknot i over 20 år.

Under innspillingen av det nye albumet, fikk Chris lagt frem en avtale/kontrakt. Det var tydelig at han måtte si seg enig i denne for at han fortsatt skulle få være en del av bandet.
Avtalen gjorde det klart at han ville være en mindre verdt del av bandet, sammenlignet med andre medlemmer. Dette er grunnen til at han går til søksmål mot sitt eget band.

Da Slipknot startet var Chris et likeverdig medlem av Slipknot. Det var først etter at bandet startet å tjene penger, at Chris ble behandlet som mindre verdt enn resten av bandet.
Dette så dem på som urettferdig. Hvis han var et fullverdig medlem på starten, burde han fortsatt bli behandlet som et fullverdig medlem.

Chris, da han spurte, fikk beskjed om at han ikke ville få innblikk i finansene til Slipknot.
Dette gjorde det vanskelig for advokatene hans.
Manageren til bandet, ser ut til å ha satt noen medlemmer av bandet foran andre, og bandet som en helhet. Manageren tilbakeholdt informasjon til noen medlemmer av Slipknot, sånn som Chris, men ikke andre.
Advokatene begynte derfor å se på hvordan både Slipknot, bandet, og forretnings-manageren behandlet Chris rettferdig.

Advokaten vet ikke om Chris har lyst til å fortsette i bandet. Det virket som bandet var tydelig på at Chris var ute, og at det ikke var noe som ville få han inn igjen.
Chris har ikke fått noen skriftlig beskjed om at han er ute av bandet.
Han fikk beskjed om at hvis han ikke skrev under på kontrakten trengte han ikke møte opp på neste innspilling.

 

Hva er grunnen til at Slipknot reagerte så strengt? Det virker som Chris spurte sine advokater om dem kunne lese igjennom kontrakten som han ble presentert og at dem derfor spurte om innblikk i bandet sine finanser. Noe som dem er avhengig av for å kunne gi sin klient så korrekte råd som mulig.
I den anledning ser det ut til at Slipknot (eller medlemmer/representanter for bandet) har tatt dette som et «angrep» på bandet.
Noe advokaten i intervjuet ikke så bort ifra.

 

Dette er fortsatt bare en side av saken. Først da representanter fra Slipknot har uttalt seg, kan vi finne ut hva som faktisk har skjedd

Vi får håpe at det viser seg at dette er en overreaksjon på noe veldig simpelt.
Et problem med kommunikasjonen i bandet som førte til at dem tok det som beskyldninger.
Uansett vil nok ikke forholdet mellom Chris Fehn og resten av Slipknot være som det en gang var.

 

Mer fra Rock Feed finner dere her.
Rock Feed gir ut historier og nyheter fra rock og metal verden flere ganger i uka.

Rammstein ute med ny singel!

Rammstein har en stund hintet til ny musikk. Dem har lagt ut bilder av videoinnspillinger og bilder fra studio. I den forbindelse kom dem for noen dager en kryptisk beskjed som tydet på datoen 28.03.
I går ble det klart at det i dag kom en ny musikkvideo og singel, og i dag ble det klart når hele albumet blir lansert.

Den nye sangen heter Deutschland. Som navnet tyder på, virker det til å handle om fortiden og fremtiden til Tyskland.
Dem har ennå ikke gitt ut navnet på det nye albumet, men den kommer på selveste 17. mai!

Musikkvideoen finner du nederst i artikkelen. Den finnes også på spotify.

 

Videoen viser groteske scener, nazister som driver med henrettelser og tortur under andre verdenskrig, med mer.
Sangen ser ut til å vise en dualitet mellom nasjonalisme, men også med et forakt mot tidligere historiske hendelser.
I refrenget synger dem følgende:

Tyskland! 
Mitt hjerte i brann
Jeg har lyst til å elske deg og fordømme deg
Tyskland!
Din ånde er kald. 
Så ung, men også så gammel 
Tyskland!

Elske og fordømme. Ung og gammel.
Det virker som Rammstein tenker tilbake på Tyskland sin historie og hva dem har gjort tidligere. Tyskland i dag er ikke den samme som da. Tyskland har reist seg etter andre verdenskrig og bygd seg opp etter Berlinmuren sitt fall. Sånn sett er dagens kultur i Tyskland relativt ung. Gammel referer da tydelig til Tyskland sin historie.

Man hører det mye igjennom teksten.

Jeg kommer aldri forlate deg
Man kan elske deg
Og har lyst/kommer til å hate deg

 

Deutscland uber allen blir nevnt flere ganger. Her referer dem tydelig til et refreng fra nasjonalsangen demmes som ikke lengre blir brukt.
Dette fordi det gir sterke assosiasjoner til nazistene.

 

Om sangen bare er ment som et tegn mot fortiden, eller om det er en advarsel mot politiske forandringer i Tyskland og verden generelt, vet jeg ikke.

Deutschland har også en av de best produserte musikkvideoene jeg har sett på lenge.
Det er lagt mye arbeid og penger i å flage denne!

Musikkvideoen kan være et grotesk sammenslåing av Tyskland sin historie og et stikk mot den mulige dystopisk fremtiden.
Det skjer alt for mye i musikkvideoen til at det lett kan formidles med ord.

Jeg anbefaler derfor alle å se musikkvideoen og ikke bare høre sangen!

 

 

 

 

Rammstein kommer til Norge i August. Billettene ble revet unna på rekordtid og det er tusenvis som ikke klarte å få seg billett.
Rammstien vil ha med seg den største scene-produksjonen noen gang gjennomført i Norge.

Mye tyder dermed på at Gene Simmons var langt ifra korrekt i sin påstand om rock og metal sin død.

 

 

Whoredom og Djevel på Blå 22.02.2019

Jeg fikk spørsmål om jeg hadde muligheten til å jobbe noen uker i Oslo. Kost og losji var så klart dekket.
Det var ikke i meg til å si nei til sånne muligheter, så jeg takket så klart ja.
Spesielt var det i tankene mine at jeg kunne bo gratis til to konserter jeg uansett skulle på!
Nemlig Ghost og Slash.
Til Ghost ble det uansett så jeg og noen kompiser booket inn på et eget hotell, men jeg hadde da gratis overnatting til en konsert i hvert fall. I tillegg var det flere andre konserter jeg kunne tenkt meg å dra på, hvis jeg uansett var i Oslo.
Mer om Ghost kan du lese her.

Når jeg da fikk spørsmål om jeg også kunne jobbe helg, var jeg heller ikke vond å be. Skjegget hadde allerede lurt på om jeg ville være med på noen konserter den helga, så det passet jo ypperlig! Dermed forberedte jeg meg på noen slitsomme uker.

 

Sånn har det seg at jeg endte opp med å dra på Djevel og Whoredome Rife. To band jeg har hørt om, men aldri hatt planer om å se live. Men fuck it. Hvorfor ikke?
Man skal da vel utvide horisonten og prøve noe nytt?

Rakk en øl til middagen og en i dusjen etterpå, før jeg sprang (gikk i normalt tempo, men bestemt?) til konserten.

Konserten er på Blå. Et sted jeg aldri før har vært.
Det gjør jo opplevelsen hakket mer interessant.

Jeg kommer meg inn, kjøper meg en øl og finner Skjegget i folkemendga. Jeg hadde gått glipp av en to-tre sanger, men det har liten betydning.

Blå har et veldig industrielt preg over seg. Det er åpne ventilasjonskanaler, mørkt og dystert og hele stedet ser litt shabby ut. Det er ikke hit man drar hvis man vil ha et sted som oser av kvalitet.

Scenen er pyntet med hodeskaller av geiter og andre ting som viser at, joda, det er svartmetall du hører på.
Dessverre finner jeg ikke noen av bildene jeg tok av konserten, så dere får bruke fantasien.

Dommedagskvad – Whoredome Rife sitt første album

 

Jeg skal ikke påstå at jeg forsto mer enn et ord innimellom av sangteksten. Til og med fans av denne type hard, black metal sier dem ofte liker det for feelingen. Stemmen er bare enda et instrument. Det er sjeldent man hører og forstår hva en guitar sier.

Jeg står altså der, helt ute av min komfortsone, og hører på musikk jeg aldri ville satt på i stua. Overraskende nok, så er det ikke så ille.
Jeg har prøvd å se Mayhem før.
Man tuller ofte med at logoen til black metal band ser ut som en kvisthaug.
Mayhem høres ut som en kvisthaug.

Whoredome Rife var derimot ikke så ille. Man kan høre at det er noe stoff i bakgrunnen. Musikerne spiller på lag. Det finnes noe holdfast ved det. Vokalisten (som visst nok er ny. Ikke at noen vet om han synger riktig eller ikke) står lenge på scena med noe som skal forestille et geitehode.
Hvis det var ekte, ville han sendt noen på sykehuset da han pælma det i publikum.
Så mest satanistisk for moro, og ikke blodig alvor altså.

 

Djevel

 

Whoredome blir ferdig. Ny øl, ut for å kjøle oss ned. Blir stående å prate med en iherdig black metal fan om alt mulig. Han har visst hatt med seg ungene sine på Tons of Rock flere år og har vært avbildet med dem i flere magasiner og på dvs facebook sider.
Artig.

Praten blir avbrutt da det ser ut til at Djevel snart skal på scena.
Inn, kjøpe oss en øl til, før vi prøver å komme oss litt frem.
Bandet står i «corpse paint» på scena og prøver å se fryktinngytende ut.
For dere som ikke vet hva corpse-paint er, så maler man ansiktet hvit, med svarte detaljer.
Litt som Kiss, bare at man prøver å se ut som satan, i stedet for powerpuff girls.

Det er mest nordiske, hvite menn i black metal band som bruker det, og godt kan det være.
Hadde dette blitt populært i USA hadde det ikke vært stopp på all praten om rasisme (male seg hvit) og satanisme.
Men kanskje er det akkurat det black metal trenger? Litt blest i media?

Djevel må jeg si ikke var helt som forventet. Ikke at jeg her heller skjønner noe av det dem synger, men det er til tider veldig melodiøst. Faktisk er det flere sanger som minner mer om rock enn metal i visse segmenter. En del hadde en «groove» til seg.

Ikke så ille som fryktet altså.

Et fakta som kanskje vil være overraskende på flere, for det var det for meg, er at det var overraskende mange damer tilstede.
Ofte på rock og metal konserter er det dominerende mange menn.
Her var derimot minst en tredjedel damer! Mest trolig mer enn det også!
Det var tydelig at det i flere tilfeller var karen i forholdet som har blitt med fruen, i tillegg til at det var mange jentepar/grupper som var på egenhånd.
Jeg lærte i hvert fall at jeg ikke burde ikke være så rask til å bedømme demografien som hører på forskjellige band på forhånd.

Konserten er ferdig og det blir en tur på kniven. Vi møter på småbarnsfaren, og blir sittende å prate med han, et ungt par, og ei fra England.
En stund senere drar vi på Aye Aye for å møte andre bekjente av Skjegget.

Planen var å legge seg tidlig, men endte opp med å være på hotellet klokken tre.
Opp på jobb til klokka ti dagen etter.

Chris Fehn saksøker Slipknot

Hvis man ikke har levd under en stein den siste uka, så har en sikkert fått med seg at Chris Fehn har gått til søksmål mot Slipknot. Mer spesifikt, så har han gått til saksmål mot seks firmaer assosiert med Slipknot, Robert Shore (bandets manager) og hans firma, samt Corey Taylor og Shawn “Clown” Crahan.
Nå har også søksmåldokumentene blitt offentlige. Her kan man lese hva saken går ut på.

Chris Fehn i masken fra The Gray Chapter frem til nå

 

Dokumentet spesifiserer hvem partene i konflikten er og hva Chris Fehn mener problemene er.
Dokumentet er på 15 sider, så det er en del punkter. Han saksøker for tre forskjellige ting.
Brudd på forpliktelsene (Corey og Shawn) har som ansvarlige for bandet sine firmaer, kontraktbrudd og ulovlig berikelse.

Her mener Chris Fehn kort fortalt at Corey og Shawn har hatt flere firmaer som dem ikke har formidlet videre at dem har.
Chris Fehn var av den forståelse av at alle pengene til Slipknot, og som dem utbetalte, gikk via et firma. Det at det var flere firmaer er ikke noe dem hadde vært åpne om.
Han saksøker dem for å se utbetalinger og regnskap til firmaene. Han mener han ikke har fått betalt det han skulle, og vil derfor finne ut hvor mye penger bandet egentlig tjener.

Første dagen det begynte å bli spredd rykter om at Chris Fehn saksøker Slipknot, ble han kastet ut av bandet.
Slipknot skrev en offentlig uttalelse om dette på sin nettside. Denne har i ettertid blitt fjernet.

Slipknot’s focus is on making album #6, and our upcoming shows around the world, our best ever. Chris knows why he is no longer a part of Slipknot. We are disappointed that he chose to point fingers and manufacture claims, rather than doing what was necessary to continue to be a part of Slipknot. We would have preferred he not take the path that he has, but evolution in all things is a necessary part of this life.

Long Live The Knot.

Selv om uttalelsen har blitt fjernet, sier advokaten til Chris Fehn at situasjonen er den samme. Chris Fehn er ikke lengre en del av Slipknot.
Han påpeker også at Chris gjerne vil fortsette å være en del av Slipknot. Hvordan dette kan være mulig etter søksmålet er ikke godt å si.

Han sier også at Chris Fehn fikk vite om disse andre firmaene under forhandlinger angående det nye albumet.
Kan det ha vært uenigheter om fordelingen mellom medlemmer?
Det virker på uttalelser fra tidligere medlemmer, at det er stor variasjon i hvor mye forskjellige medlemmer bidrar til et album.
Det virker som bare et fåtall av dem skriver musikk.
Kanskje er det her uenigheten oppsto. Corey og Shawn ville fordele inntektene mer i henhold til bidrag fra hver enkelt.
Det er også rykter om at Chris Fehn har et høyt forbruk av dop, og at dette begrenser hans vurderingsevne, og evne til å bidra i Slipknot.
Dette er bare rykter og spekulasjoner. Det er umulig å vite hva sannheten er på dette tidspunktet.

 

Corey er ikke en person som holder meningene sine skjult.
Han uttalte seg på twitter en stund etterpå og sa at det var falske anklager.

 

Hva som faktisk er sannheten får man ikke vite før rettsaken starter. Slipknot, og dermed Corey og Shawn, må svare opp anklagelsene innen 20 dager.
Det betyr at vi mest trolig vil få den andre delen av saken om to til tre uker.
Vi får håpe dette ikke påvirker turneen og utgivelsen av det nye Slipknot albumet.

Når noen fra Frankrike (?) tar over spotifyen din

Plutselig, når jeg sitter og aner fred og ingen fare, blir musikken min borte fra høyttalerne.
Merkelig, tenkte jeg og nøt stillheten i et minutt.
Etter et minutt hadde jeg nok, og musikken måtte tilbake!

Jeg går inn på Spotify, og legger merke til at det blir spilt noe fransk musikk.
På en enhet som ikke er min…

Veldig ukjent sang

 

Uvedkommende på min spotify?
Som hører på musikk jeg (og dem fleste andre, ser det ut til) ikke har hørt om?
Uhørt!
I tillegg la jeg merke til at han laget en spilleliste med sanger!
Hva gjør man i sånne situasjoner?

Logge ut?
Nei.
Nei,mitt første instinkt er å være behjelpelig og finne noe ordentlig musikk som han kan høre på!

Vedkommende virket ikke veldig imponert og byttet tilbake i løpet av sekunder.
Jeg satte den derfor på igjen.
Vedkommende tok igjen å bytta til noe fransk ræl.

Jeg tok hintet. Han var ikke noen Luxus Leverpostei fan. Greit. Greit. Jeg får finne noe annet han kanskje liker.

Kanskje han liker en sang som er litt mer pop?

Det viser seg at han ikke liker Lily Allen heller. Det er jo en så oppløftende sang, så det synes jeg var snodig.
Okey. Vi prøver en ny taktikk.
Hva med The Who? Hvem liker vel ikke litt Who innimellom.
Men hvilken sang skal jeg velge?

JO. DENNE tenker jeg

 

 

Han virker fortsatt ikke imponert.
Nå har han begynt å starte sangene på dataen eller mobilen min når jeg setter dem på.
Frekt.
Jeg ser på min egen telefon at jeg kan starte musikken hos han også.
Ikke nok med det, men han har lagt inn TVen sin også!
Herlig! Da kan vi spille musikk for hele familien!

 

Som den Gentlemanen jeg er tenkte jeg at kanskje hele familien vil høre på The Who?
Han var utrolig kjapp med å bytte tilbake til sin egen telefon.
Kanskje han likte the Who likevel?
Men neida. Igjen satte han på musikken hos meg.
Ny taktikk.

 

Hva om han bare er ute etter å blande litt kulturelle uttrykk?
Få en smak av Norge?
Jeg hadde løsningen!

 

Litt ordentlig norsk musikk! Vise han hva Norge er kjent for!
Heller ikke dette så ut til å falle i smak, og han sendte sangen tilbake til meg.

Frekt.

Kanskje det er andre i huset som er mer glad i skikkelig norsk metall?
Jeg setter derfor på musikken på TVen “Sejour”, hva enn det nå betyr.

Igjen var han kjempe rask med å bytte tilbake til sin egen telefon. “YES!” tenkte jeg! Nå har han fått litt sansen alikevel!

Men nei, han ga den igjen tilbake til meg, så jeg sendte den til han igjen.
Denne fektingen foregikk en liten stund, før han til slutt fjernet telefonen sin. Logget ut.
Jaja, tenkte jeg. Sånn kan det gå.

Men jeg syntes litt synd på denne familien. Hva om dem ikke har råd til spoitfy? Hva om den virkelig trenger litt musikk i livet!?
Så i et sjeldent øyeblikk av omtanke, nestekjærlighet og skyldfølelse, satte jeg på litt musikk for familien.

Jeg satte meg derfor på kne foran datamaskinen:
“Oh store Google, du som er på internett! Hvilken sang kan jeg sette på, for denne stakkars franske familien?”

Google, i sin vishet ga meg dette forslaget. Jeg har til glede å høre sangen selv, men den kom med sterke anbefalinger.
Den fikk faktisk gå i et helt minutt, før den ble satt på pause. Jeg starten den så klart opp igjen for dem.
Dette gjorde jeg et par ganger til, før jeg plutselig ikke kunne velge TVen blant mine enheter lengre.

 

Kanskje kom dem over arv fra en onkel i Amerika. Kanskje en prins fra Kongo hadde noen millioner for mye.
Jeg vet ikke, men jeg er glad på demmes vegne. Endelig fikk dem råd til sin egen spotify.
Jeg skiftet derfor passordet på min egen spotify og logget ut alle påloggede enheter.