Killswitch Engage 31.10 og 01.11

Killswitch Engage har turnert i Europa i noen uker nå. Der har dem spilt  i storbyer som huser alt fra noen hundretusen og opp til flere millioner. Oslo, og Norge, er kanskje blant byene med færrest folk. Og så valgte dem i tillegg Karlstad. Karlstad, en av Sveriges fineste byer, plassert fint ved Vånern, Europa sin 3. største innsjø. Med bare 90 000 innbyggere i hele kommunen, så er det ikke der man forventer å finne 2000-talls sensasjonen Killswitch.
Men der var dem. Der, og Oslo. Og jeg var så klart på begge.

Halloween:
Første konserten var på selveste Halloween. Dagen da dødens rike står nærmest vår egen. Dagen hvor hver eneste bydel og kirkegård blir hjemsøkt av barn som tigger godis og ungdommer som driver med puk. Uansett hva du mener om høytiden, så er den ihvertfall unik. Eller hadde vært unik, om det ikke var for at det før var vanlig å gå julebukk i Norge.
Ikke mye skjedde før konserten. Det var få tegn til huldra, zombier eller nisser.
Det var ikke veldig mye som tydet på at det var noe spesielt med dagen i det hele tatt.
Heller ikke på Rockefeller så en tegn til at det var halloween. Sist, da jeg var på konsert en halloween, sto vi midt i moshen på In Flames med maskene på. Klart, også der var vi heller unntaket enn regelen. Denne gangen hadde ingen av oss noen masker eller sminke.
Første bandet for dagen tenkte derimot å feire halloween og norsk kultur fra scena.

Tenside: Black-metal vibe

Det første oppvarmingsbandet Killswitch har med seg er Tenside. Tenside er ikke et band jeg hadde hørt om. Jeg begynte å høre igjennom sangene demmes på vei til Oslo.
Army of the Dawn, demmes mest populære sang, har faktisk nesten hele 1,8 millioner streams på Spotify. Det er altså noen der ute som har hørt om dem.
Bandet går på scena, i full lik-sminke. Musikken demmes, om så hard, matchet ikke utseendet helt. Det var ikke noe tung, dyster black metal som kom fra scena.
Det var sanger som This Is What We Die For. Låter med trykk, hard vokal, men på ingen måter black metal. Å kalle det melodic death metal, eller ihvertfall melodic death metal inspirert, vil være mer riktig. Bandet hadde mengder av trykk fra scena. Det gikk ikke i å få inn mest mulig blast beats, ha den råeste, kjappeste guitarspillinga eller den dypeste mest groovy bassen. Dette var bare melodisk, tung metall. Enkelt og greit.
Jeg kan ikke se for meg noe annet enn at dem konvertere halve salen til fans. Dem konverterte ihvertfall meg.

Planen hadde vært å drikke øl igjennom oppvarmingsbandene, men under Tenside rakk man ikke noe av det.
Det er herlig da man kan oppdage et band rett før en konsert. Revocation er neste band som skal på.

Revocation på scena

Revocation var enda et band jeg ikke hadde hørt om. Jeg hørte også igjennom en del sanger av dem før konserten. Mens Tenside brukte lik-sminke for å ta del av norsk kultur og feire halloween, så er det Revocation som kunne ha brukt det. Om for ingen annen grunn en kvisthaugen dem har som logo.
Ikke at dem var svart metall. Revocation var nok heller death metal av den kjedelige typen. Den som føles som ikke har noe rettet mål.
Jeg er ingen fasit på musikk, gudskjelov. Det så ut til at det var flere som likte musikken. Jeg tok også tiden til å nyte noen øl, ta et toalett besøk med mer.
Det kan ihvertfall med trygghet sies at dette er utenfor det jeg hører på daglig.

Uansett var det jo Killswitch man var her for. Et band jeg hadde sett to ganger før. Metaltown i 2012 og Trondheim Rocks i 2018. På Metaltown spilte dem tidlig på dagen, jeg sto langt bak, og var ikke en del av folkemengden. I Trondheim var jeg blant dem fremste, med i hver eneste mosh og det var bare et totalt kaos, av energi, alkohol og musikk. En rå konsert.

Killswitch – Også her hadde noen bandmedlemmer fått med seg at det er Halloween

Så var det dags for Killswitch i Oslo.
Det første som må sies er at Jesse ser helt psyko ut. Se for deg Vaas fra Far Cry 3, blandet med en raider fra Fallout serien og psykopat blikket til Bale fra American Psycho.
Hanekammen, øyna og alt, egentlig, ga inntrykk av en person man ikke vil omgåes med. Og ihvertfall ikke en man kødder med.
På mange måter minnet han en del om Hank Moody fra Five Finger Death Punch. Forskjellen er at 90% av sagene til Killswitch ikke handler om hvor uovervinnelig dem er og hvor lite dem bryr seg.
Tvert imot, så handler Killswitch sine låter ofte om å sloss mot sine indre demoner. Det å være ødelagt av angst, depresjon i en verden full av løgner og bedrag. En verden hvor media og politikk spiller på hat for å øke publisitet.

Mens første sang, Unleashed, handler om bedrag og svik, handler Hate by Design om akkurat om hvordan mye av samfunnet baserer seg rundt hat.

Det er tydelig at publikum har ventet på akkurat Killswitch. Det er er mer trykk, færre som bare står bak, passive, og bare mer “liv”.
Det starter med moshpits fra første sang, man kan høre folk som synger (skriker) med til musikken og generelt knuffing og alt som hører med.
Det er derimot en full, stor faen som ikke spiller med alle andre sine regler.
Igjennom dem første fire sangene gjorde han seg hatet blant alle i nærheten, og mot slutten jobbet folk aktivt for å dytte han bakover.
To meter høy, to meter bred, og tohundreogtjueto kilo, så brukte han det stygge vesenet sitt til å dra folk foran han bakover, så han fikk bedre plass.
Som en, som bare var på svømmetur i folkehavet, tok han svømmetak på svømmetak hver gang noen kom foran han. Dytten dem unna hvis det ikke funket, og generelt laget kvalm.

Konserten derimot var bra. Slagere (hvis det er det man skal kalle det), kom på rekke og rad. Mange låter fra Howard sin tid, sånn som This Fire, Rose of Sharyn, My Curse, The End of Heartache med flere.
Det er så klart det nyeste albumet som fikk mest “spilletid”.

Konserten ender, som dem nesten alltid gjør, alt for fort. Jeg kjøper meg en Tenside t-skjorte og ei plate. Bare for å støtte oppunder oppvarmingsbandet.
Jeg får plata signert, og sier til dem at vi ses i morgen.

 

Fredagen er en slitsom dag.
Etter å ha kommet hjem, finner jeg ut at jeg må varme opp til kvelden med  å sove noen timer.
Så bærer det til Karlstad.

Både Tenside og Killswitch kjører med samme setlist. Det var som forventet. Veldig få band som varierer setlsiten noe veldig fra konsert til konsert. Den eneste som aktivt varierer, til det ekstreme, er vel Bruce Springsteen. Selv om det å fremføre samme låtene dag etter dag blir veldig rutine, så er det også en utfordring i å perfeksjonere showet. Gjøre hvert show bedre enn det forrige. Noen hater det, andre elsker det.

Tenside – Ikke fullt så black-metal denne gangen

Da Tenside starter er det omtrent en rekke med folk som følger med.
Under showet klarer Daniel (vokalisten) å få dratt flere og flere nærmere. Hadde det ikke vært for talentet til hele bandet, så ville det så klart ikke ha fungert. For hver sang kom det noen flere, og mot slutten var det mengder av folk som hadde stilt seg for å headbange, moshe og generelt bli en del av musikken.

Med en pause før Killswitch, gikk det i brennevin, øl, dopauser og alt som må til. Igjen, så var ikke Revocation noe for meg. Og heller ikke noe for resten av dem jeg var med.

 

Killswitch brilljerer denne gangen også. Et mindre lokalet, med mindre folk, og uten noen som laget kvalm, gjorde det generelt til en mye bedre konsert.
Det er personer i publikum som har tatt “viking looken” helt ut, med tradisjonelle tattoveringer, barberte sider med hestehale og helskjegg, yngre garden som kanskje er på konsert for første gang og generelt et herlig publikum. Folk tar vare på hverandre i moshen og det er mye energi i omløp.
Og det ikke bare fra publikum. Man kunne se og nærmest føle på energien Jesse la inn i vokalen. Trommene, guitaren og bassen traff som kanoner.
Det var definitivt verdt turen for å se dem en gang til!
Dem har noe artig “barter” på scena og konserten var på ingen måte dårligere fordi man visste hva som kom.

Igjen så tenker en på for en forferdelig fyr Jesse hadde vært å møte i en bakgård. Uansett herlig, og gleder meg til neste gang dem besøker traktene!

 

Killswitch – Se for deg å møte Jesse i en bakgård

 

 

Etter konserten, sa jeg takk for showet til Tenside, før turen bar hjemover.
Ei helt OK helg altså.

 

Ukens musikk 45

Reklame |

Noen uker er det mye nytt, andre mindre. Jeg hører fortsatt på fullt av tidligere utgivelser, så det passer meg bra at det ikke er fullt så mange nye låter jeg må forholde meg til.
Det er nye EP og singler fra band som Foo Fighters, Black Stone Cherry, Apocalyptica og Red. Det meste utgitt 1. november.
Og så klart, sjefen over alle sjefer selv, Ozzy.

Foo Fighters har siden i sommer gitt ut en rekke EPer med dvs. sanger fra “arkivet”. Her er det en del live, noen demoer og mange coverlåter.
02050525 er nummer 7 i rekka av utgivelser fra arkivet. Jeg har funnet flere sanger jeg liker bedre i tidligere EPer gitt ut i år, men for en Foo Fighters fan er det verdt å høre igjennom!

Black Stone Cherry burde ikke være et ukjent navn for noen som liker sørstat rock, blues rock eller country rock. Eller generelt bare rock.
Black To Blues, Vol. 2 er nok en hyllest til blues og musikk som har inspirert dem. EPen sin første låt, Big Legged Woman, er for min del sangen som fenger mest.

Apocalyptica har gitt meg en av de beste Metallica konsertene jeg har vært på. De nye singlene demmes er ikke Metallica coverlåter, men står på egne bein. De nye singlene minner om en blanding av Apocalyptica albumet, med stor inspirasjon fra klassisk musikk, som Wagner albumet dem ga ut, injisert med spillmusikk.

Red, et band som ikke er veldig kjent i Europa, har gitt ut The Evening Hate. Det er en samling av singler dem har gitt ut tidligere i år, med en akustisk versjon av From the Ashes.
Sangen som skiller seg ut er den alternative versjonen av The Evening Hate. Ved å fjerne trykket og roe ned tempoet, har dem fått til en sang som er stemningsfull og dyster.
For dem som ikke kjenner til bandet, ville jeg dermed heller ha startet med sangen Breath Into Me, fra demmes første album; End of Silence.

 

 

Til slutt, så har selveste kongen av metal kommet med en ny singel.
Ozzy Osbourne! Ozzy har gitt ut Under the Graveyard, første nye sangen på 9 år!
Når jeg først hørte ryktet om at Ozzy laget et nytt album, var jeg ganske i tvil om kvaliteten det ville ha.
Jeg må si at Under the Graveyard lover bra for resten av albumet. Kanskje ikke så rart, når Ozzy har med seg Duff McKagan fra Guns’N Roses og Chad Smith fra Red Hot Chili Peppers.
Overaskelsen må ligge i Andrew Watt. En gitarist jeg ikke har mye kjennskap til, men som har jobbet på album fra mange store i pop verdenen, samt spilt i band med blant annet Glenn Hughes.
Under the Graveyard er uansett en overraskende bra sang, av en legende som kommer til å leve lengre enn oss alle.
Det gjør det bare ekstra synd at han har utsatt Europa turneen sin ENDA et år..

 

Ingen store utgivelser, men noen tegn på at det kommer noe stort i fremtiden.
Noen utgivelser jeg burde tatt med? Noen jeg har glemt av? Sleng inn ei klage!
Ha en rocka helg!

Problemet med Telenor Arena

Boikott Telenor Arena

 

Hvis du har lest en eneste kommentar om at Slipknot kommer til Norge,så er det unngåelig å ikke lese om hatet for Telenor Arena.
Alt fra transport til og fra, til selve arenaen og lyden. Det er ikke noe som ikke får tyn. Disse kommentarene gjelder for alle band som spiller i Telenor Arena.

Norge er ikke det landet i verden med flest personer. Vi er heller ikke på toppen av hvor mange konsertgåere det er per capita. Vi er generelt et lite marked.
Alikevel selger mange band ut store arenaer i Norge. Metallica har brukt å spille to konserter i Oslo etterhverandre!
Men en del av dette er på vei til å snu.

Etter en årrekke som det stedet store artister velger å spille i Norge, ser det endelig ut som folk har sagt at nok er nok.
Mens Slipknot har solgt ut ståplasser i alle andre land, er det fortsatt igjen ståplasser i Norge.
Mens Slipknot har solgt ut VIP, Plantinum og sitteplassene med best sikt i dem fleste land, er det fortsatt igjen i Norge.
Metallica, som før solgte ut to konserter på to minutter, hadde igjen billetter i flere uker.

Har den norske befolkning fått nok? Er vi mettet av rock?
Det kommer stadig flere store band til Norge.
Det kommer faktisk så mange at en kan ende opp med konserter hver dag i en uke, eller ikke vite hvilken man skal dra på, fordi det spilles samme dag.
Så det kan være at Metallica og Slipknot viker for band som ennå ikke er giganter. Men hvorfor selger dem da ut i andre land? Er dem mindre populære i Norge? Tvilsomt.
Slipknot og Metallica er giganter. Dette er band som kan få en festival til å gå i pluss på egenhånd.
Det her handler om bare en ting: Telenor Arena.

Telenor Arena er stedet der musikk kommer for å dø.
Jeg har hørt mono innspillinger fra 1930, over like gamle høyttalere, med bedre lyd enn det et av verdens største band, Metallica, klarer å få til i Telenor.
Animal-Covers på youtube har hatt bedre, renere, lyd enn det man hører i Telenor Arena.
Jeg har stått og hørt hver eneste strofe i Hardwired, Seek & Destroy, Welcome Home (Sanitarium) bli sunget av personen som står foran meg på Metallica, uten å høre stemmen til Hetfield jome igjennom en gang. Første muligheten jeg hadde til å høre James Hetfield var For Whom the Bell Tolls.
Vi prater 7 sanger, hvor jeg måtte høre på publikum synge, fordi Telenor Arena er kryptonite for lyd.
Hvis jeg vil ta med noen på en konsert, for å få dem til å like det mindre, drar jeg dem med på Telenor Arena.

Dave Grohl, med sin sjarm, klarte ikke å få ut noe som minnet om bra lyd fra scena i 2015.
Disturbed og Avenged Sevenfold låt overraskede bra, for Telenor Arena å være, i 2017. Der virker det som jeg bare var heldig med plasseringa, for også her klaget dem fleste på lyden.

 

Så drit i alle som klager på transporten. Drit i dem som klager på køer inn og ut. Alt det er verdt det for en bra konsert opplevelse. Det tar ikke noe bort i fra det fundamentale. Fra grunnen til at du dro dit. Men det gjør lyden.
Og nå ser det ut som folk har skjønt det. Dem velger heller å drite i hele konserten, eller reise utenlands, bare for å slippe Telenor Arena.

Jeg sier dette fordi jeg er glad i musikk. Fordi jeg elsker konserter! Jeg sier det fordi ting burde forandre seg. Band burde finne nye arenaer. Telenor Arena burde forandre seg.
NOE MÅ SKJE.

Derfor velger jeg å ikke dra på Telenor arena.
På Slipknot ses vi i Stockholm og Manchester.