Avatar 02.03.2019

Alle som vet noe som helst om meg, vet at jeg er en stor fan av Avatar. Fra første konserten jeg så dem og helt til nå, har dem vært et helt sinnsykt bra live band.

Kiloen, som jeg har nevnt her før, har vært en enda større fan av dem enn meg.
Han var den som hørte på dem før Metaltown da vi så dem første gangen. Det var han som overtalte oss til at vi MÅ dra på dem. Når vi hørte musikken var vi heller ikke så vanskelig å overtale.

På den tiden gikk Johannes Eckerstöm på scena med bødelmaske og dekt til helt i svart. Det alene gjorde for en spennende, litt annen fremtoning. Da han etter to sanger kastet anntrekket, for å vise oss verdens skumleste klovn i stedet, ble det ikke mindre spennende.
Jeg kan fortsatt huske mye av konserten svært tydelig.
«Nu bjuder vi upp på dans Göteborg!!». Før dem går inn i Let it Burn.
En sang som er like heavy som den er groovy og fengende.

Avatar på Metaltown i 2012 ( Tatt fra rockfoto)

En konsert jeg husker mindre av, men som minnene har brent seg som den beste konserten jeg har vært på, var da dem året senere spilte på John Dee for første gang.
Når man ser hvor mange fans Avatar har nå, så vil ikke folk tro hvor få personer vi faktisk var der.
Vi var fire personer som sto omtrent helt alene fremst. I lokalet var det mindre enn femti personer. VI sto fremst, kjøpte oss øl og stilte oss fremst igjen.
Vi snakket med Avatar leeenge etterpå, og det var nok til at dem kjente igjen senere det året, da dem spilte for et utsolgt Oslo Spektrum.
«Dere var fullere sist vi så dere» var kommentaren vi fikk.
Noe som var hundre prosent rett.
På et tidspunkt skal jeg skrive ned hele den konserten på John Dee. Det skjedde så utrolig mye på den turen, at folk har vanskeligheter for å tro at alt er en kveld.
Alt dette, er jo også grunnen til at vi har norskeflagget med Avatar logoen.
På en måte har vi vært en del av Avatar Country lenge før dem selv begynte å ta det til de høydene dem har nå.

 

Uansett, så var det igjen tid for Avatar. Denne gangen var det kjøpt inn billetter både til Karlstad og til Oslo. Problemet kom noen måneder senere, da Rival Sons annonserte konsert i Norge, med samme dato som Avatar skulle spille. Valg ble gjort, og dessverre måtte Avatar vike denne gangen.

Vi dro tidlig-ish, mot Sverige. Jeg hadde vært på Jinjer bare to dager føre, og energireservene mine var lave.
Hotellet var i vanlig stil bestilt bare dager i forveien. Det viste seg at nesten alt i Karlstad var utsolgt, men vi klarte å oppdrive et ganske så labbert vandrerhjem.
Jeg ble kjent med noen på Jinjer, Soilwork og Amorphis i Oslo (som du kan lese om HER), som også viste seg å være en stor fan av Avatar.
Han skulle se Avatar i Oslo, Stavanger og Bergen. Etter å ha snakket litt etter konserten, bestemte han seg for at «Fuck it. Det blir Karlstad også». Med Stavanger dialekt, så det er ikke godt å si om det var det han faktisk sa, men her på man prøve å tolke så godt man kan.

Avatar fanen fra Stavanger fikk med seg en kompis på konserten. Denne flydde inn fra Stord bare for å se Avatar, og så reise tilbake til Stord igjen dagen etter. Prat om dedikasjon!

Vi drikker på hotellet, før vi drar på Texas Longhorn. For dere som skal til Karlstad: Spis der! Disse folka kan biff! Øl til maten, Irish til dessert, en bråtur på hotellet for å drikke litt til, før vi drar til konserten.

Dørene har ikke åpna enda, men vi blir sittende med noen jeg kjenner fra Sverige og prate drit.
Sist jeg var på Nöjesfabriken (der som konserten blir holdt) endte jeg backstage med Carburetors og Hank von Helvette. Blir nok lite med backstage denne gangen.

Dørene åpner og vi beveger oss snart inn. Oppvarmingsbandet som Avatar har med seg er langt ifra det man hadde forventet.

Bandet som varmer opp for Avatar er; The Mahones.
et band som spiller keltisk punk. Eller mye som vi bare ville kalt irsk drikkemusikk.
Det er fengende, men vi står så langt bak at vi ikke får med oss alt for mye. Lokalet er litt feil for den type musikk. Her skulle man ha sittet i en bar med en nydelig pils i hånda. Eller en irish.
Helst whiskey, for dem som drikker det.

Jeg møter på flere kjentfolk inne i området før Avatar går på scena.
Jeg går fremover tidlig, og vi blir stående på andre til tredje rekke.
Første rekke er fylt av langhårede karer som holder i gitteret, rundt dama.
Helt greit. Vi trenger ikke gå nærmere.

Avatar går på scena og begynner med «Glory to our King» fra høyttalerene. Kungen står der, vinker pent til oss, før bandet kommer inn til Statue of the King.

Avatar i Karlstad

Dem fortsetter med mange sanger som virkelig setter pumpa i gang. Her er det Paint Me Red, Bloody Angel med flere låter dem ikke spilte sist vi så dem.

Johannes begynner etterhver med lang preken om hvordan vi måtte gi litt mer energi. Hvordan vi måtte være litt sinte! Hvordan vi måtte HATE MER! HVORDAN VI MÅTTE RØRE PÅ OSS! RØR PÅ DERE! RØR PÅ DERE! GET IN LINE KARLSTAD!

Det å se bandet headbange for fult, omtrent synkront med damene og «vaktene» demmes på dem to første radene er faktisk rå-tøft å se på.
Alikevel kunne publikum fint ha gitt mye mer her. Jeg føler sangen KREVDE mer. Dessverre ble det ikke sånn. Jeg sto der og hevet flagget pliktoppfyllende i visse øyeblikk, eller headbanget jeg meg både støl og vond.

Avatar i Oslo

Største overraskelsen, og den som fikk meg og Kiloen til å ta mest av, var at dem spilte Blod.
En sang dem nok ikke spiller mye utenfor Norge og Sverige, men som er beintøff, steinhard og alt mulig annet av mineraler og kroppsdeler du kan tenke på. Blodig rå?
Vi tar av, utlendingene fra Stavanger tar av, og det er mye headbanging. Mye synging.
En bra ting at musikken er høy, for den gaulinga unner jeg ingen!
Jeg trenger vel heller ikke nevne hvor bra Let it Burn er live. HVER. ENESTE. GANG?

Black Waltz er en annen sang det var fantastisk å høre og som aldri er feil. Den beste, mest fengende sangen (som er litt som en low-energy Let it Burn) er The King Welcomes You to Avatar Country.
Her var flagget mitt i sitt ess!
Den Norske Stat av Avatar Country. Hvor hovedeksporten er metall, inneblandet med noen grus- og steinlass.

Dem avslutter med en lang, lang, lang monolog av Johannes. Da mener jeg lang. Sånn litt over fem minutter lang.
Den handler om ferden om hvordan Avatar ble Avatar. Hvordan dem sakte og sikkert fikk flere som fulgte med. Hvordan rocke og metalfans overlever alt. Hvordan en musikkjournalist i Sverige skrev at dem eneste som overlever en atomkrig er kakkerlakker og hard-rockere.

Det avsluttes med Smells like a Freakshow.

Avatar i Karlstad

Ut av lokalet måtte vi igjennom et diskotek der som den store scenen i Nöjesfabriken i Karlstad er.
Der hvor Avatar hadde fortjent å spille. Der jeg synes det er rart dem ikke spilte! Hvordan drar Avatar fortsatt ikke nok folk til å fylle dette lokalet? Men en DJ som spiller generisk musikk, alt for likt alt annet, han spiller? Vi går forbi Blackjack bordene, og jeg tror alle som gikk ut fra Avatar, igjennom diskoteket tenkte det samme.
Hvordan i svarte helvette spiller denne driten her på store scena, og Avatar på den lille?

Neste gang. NESTE GANG! DA skal Avatar på store scena. Neste gang burde Avatar selge ut alle konserter. NESTE GANG EROBRER AVATAR VERDEN!

 

 

 

Nytt Slipknot 9. august!

Slipknot annonsert at demmes nye album kommer ut 9. august!
Dette midt i konfliktene dem for øyeblikket har med Chris Fehn, som ikke ser ut til å få noen avklaring før rettsaken begynner senere i år.
Om dette forandret på lanseringsdatoen for albumet, eller om dem alltid har planlagt 9. august, er ikke godt å vite.
Slipknot skal spille flere konserter i Europa i sommer. Nærmeste er på Copenhell, i København, hvor dem spiller fredag 21. juni.

 

Tidligere i år har band som In Flames, Soilwork, Children of Bodom, Demon Hunter og flere gitt ut fantastiske album.
Med andre album som er ventet i år, ser det ut som 2019 kommer til å bli nok et utmerket musikkår, for oss som liker rock og metal!

Slash 27.02.2019

Et av fjorårets beste album, eller i hvert fall en av albumene jeg hørte mest på, er Living the Dream av Slash og Myles Kennedy. Albumet er fengende og lett å synge eller nynne med til. Skikkelig «feelgood rock».  Her har du et band som består av en av verdens beste gitarister og en av de beste vokalene innenfor noen sjanger.
Så da billetter ble lagt ut kjøpte jeg på sekundet.

Jeg er ikke en person som er kjent for å ha flaks, men akkurat når det kommer til oppholdet til Slash så kan jeg si meg selv heldig. Ettersom jeg hadde fått spørsmål om å jobbe i Oslo hadde jeg gratis overnatting. Det betydde også at jeg skulle jobbe dagen etter, men det klarer man å bite i seg.

Han jeg skulle på konsert med, har måtte kansellere på grunn av jobb. Han solgte billetten videre uten problemer. Spol frem i tid ei uke, så har jeg ei venninne som vil være med på konserten og lurer på om jeg vet om billett. Dessverre, så nei.
Men flaks som hun skulle ha, så blir det lagt ut flere billetter i siste liten. Jeg kaster meg på ticketmaster og kjøper en billett.
Hun er helt frelst av Slash og alt han gjør, så hun var overlykkelig for dette.
Hun klarer å få med seg ei venninne og kaster seg i bussen, og så toget, til Oslo.
Jeg har jo et dobbeltrom, så det blir til at vi deler dobbeltsenga.
I utgangspunktet betaler man jo ekstra per person, men det skal litt til for at dem merker det. Derfor tenkte jeg at det gikk greit.

Mellom Whoredom Rife/Djevel og Slash, har jeg også vært og sett Bokassa, Spidergawd og Sirenia.
Jeg ble invitert med av skjegget på Spidergawd, og med ikke noe annet planlagt den lørdagen, hørtes det ut som en grei plan.
Trommeslageren i Spidergawd så helt syk ut!
Det virket som Spidergawd hadde som mål å la alle i bandet synge minst en sang, som var ganske interessant. Overraskende nok fungerte saksofon helt greit også. Første gangen jeg har vært på en konsert med saksofonsolo. Og så hadde dem hele to!

Spidergawd på rockefeller

Bokassa var tøft, og er noe jeg burde høre mer på.

Sirenia var en helt grei konsert det også. Oppvarmingsbandene sang på fransk, men var uansett ikke noe jeg var der for å se. Under Sirenia irriterte det meg at det var keyboard i sangene, uten at det var noen som faktisk spilte keyboard.
Jeg vare der uansett for to sanger, og dem fikk jeg hørt.

Så kommer vi til dagen da Slash faktisk skal spille:

Jeg gir meg på jobb så tidlig som jeg kan. Jeg får handlet meg noe blandevann, nye sokker og drar på hotellet. Dem kommer frem en halvtime senere.
Vi blir sittende å drikke på hotellet og bruker dataen til å se på forskjellige live opptredener av Slash og Myles Kennedy, Guns N’ Roses og av Motley Crüe.
Jeg kaster meg i dusjen, før dem begynner å spraye ned badet med hårsprayen sin.
«Vil du ha en ferdigblanda jack og cola? Jeg blir alltid så jævlig full av dem»
Jeg takker nei. Jeg holder meg til GT. Jeg er for glad i cola til at jeg vil ha det blandet med noe. I tillegg bruker ikke disse ferdigblanda boksene å være like bra som dem man blander selv.

Før konserten stikker vi på Peoples. Bare fordi det er nærme konsertlokalet. Jeg drikker en irish og noen øl, mens dem bare holder seg til øl.
En time før konserten starter beveger vi oss ut av peoples.
Og her begynner dagens første utfordring.
En av dem slipper ikke inn.
For å gjøre ting lettere å holde styr på, kan vi kalle henne for Blondy1.
Blondy1 er i følge vaktene for full til å slippe inn. Min mening om at hun ikke er det, hjelper visst ikke.
Men vakta sa at hun kunne slippe inn etter hvert. Om en time og ti minutter kunne hun slippe inn.
Jeg ser på klokken. Slash og Myles begynner om akkurat en time.
Da vi spurte om hun kunne slippe inn om en time, i stedet for en time og ti minutter, sier han: «Nei! En time og ti minutter! Da er hun edru nok»
Slask. Dette gjør han fordi han vet konserten starter om en time. Dette er bare for å vise frem «makta» han har. Noen som går inn, er ei venninne av Blondy1. Jeg blir stående å prate med henne om at Blondy1 ikke slipper inn.
Hun mener også at hun ikke virker så ille.
Det burde nevnes at Blondy1 og Blondy2 er svenske. Noe som gjør at dem ikke alltid skjønner hva vaktene sier, og vaktene aldri skjønner hva dem sier.
Jeg prater høyt om min missnøye. Spør en av de andre vaktene hva han synes.
«Jeg har ikke gjort meg noen formening. Har han sagt hun ikke slipper inn, så holder jeg meg til det»
Jeg går dermed bort til vakta som nekter dem inngang og spør om det er mulig å få to meninger. Spørre en annen vakt hva han synes.
«Vi har allerede to meninger på dette. Jeg, og han der, mener begge hun er for full»
Han peker på vakta jeg akkurat har snakket med.
Jeg sa at da lyver en av dere, men han bare ignorerte meg.
Så mye passivaggressiv dritt jeg slang mot vaktene, så er det rart ingen av dem kastet meg ut.
Jeg fikk tilsnakk av en vakt på det, som ble så sint så han gikk. Uten at det gikk utover meg.
Du verden.

Konserten

Jeg hører musikken begynner, og ser det at Blondy1 ennå ikke kommer inn. Jeg sier unnskyld, men jeg er nødt til å gå. Blondy2 blir der for å holde henne med selskap.
Jeg føler meg litt som en drittsekk der jeg går nedover, men jeg vet at ingen av dem ville ha ventet på meg.
Jeg trenger meg nedover og kommer meg til en helt grei plassering.
Jeg går glipp av introen på The Call of the Wild, men sånn er livet.
Etter at sang nummer tre er ferdig, tenker jeg at nå kommer kanskje Blondy1 seg inn.

Myles og Slash

Mye fra det nyeste albumet og så klart mest fra de albumene Myles er med på.
Det gjør meg ingen verdens ting, siden dette er mange av de beste sangene Slash har.
Alt fra det nyeste albumet er bare fantastisk. Noen av de andre sangene, som er fra tidligere i solo karrieren til Slash har jeg hørt for lite på. Ghost, Doctor Alibi med flere.
Det som overrasket meg med disse var at Todd Kerns sang på dem. Han gjør en fremragende jobb med koring og han gjorde det greit som hovedvokalist også.

Sanger som Boulevard of Broken Hearts og The Great Pretender er til å få frysninger av. Myles Kennedy er rå på vokal. Backup og koringen til Todd er også spot on. Disse gutta er samkjørte.
Så klart er det også mye gitarsoloer og gitarjoking fra Slash sin side. Det er tross alt han sitt show.
Dette er jo så han skal kunne vise frem hva han faktisk duger til.
Slash ser alltid så ung ut på bilder man ser av han, og man skulle ikke tro at han var over femti.
Hvis man sto et stykke bak i salen, kan det hende den illusjonen fortsatt var intakt, men det var den ikke hvis man sto foran. Han er ikke ille, men man ser tydelig tegn til alderen.

Slash, Todd og Frank (Slash)

Man merker også at publikum liker det nye albumet. Samtlige sanger fra albumet gir koring og allsang. Det burde dem også, for det er som sagt et fantastisk album.

Like etter The Great Pretender får jeg øye på Blondy1 i mengden. Hun står nesten helt fremst et stykke til høyre for meg.
Jeg presser meg sidelengs i mellom folkemengden til jeg er ved der hun står. Blondy2 ser jeg ingen tegn til.
Hun gir meg en klem og fokuserer så på scena igjen.
«Mannen» som står bak henne tok derimot ikke dette godt.
Han dytter meg unna og stirrer stygt på seg.
Jeg løfter opp henda mine og prøver å gi han et blikk som sier: «Hva faen?»
Han er av typen som ikke har ordentlig skjeggvekst, men alikevel lar ugresset vokse fritt. Det vokser flekkvis og minner mer om et utslett enn noe annet. I tillegg går han med en sixpence.
Jeg synes sixpence er tøft. På noen personer. På dem fleste av oss ser det bare ikke helt bra ut.
Jeg blir stående ved siden av han og fokuserer igjen på musikken.
Da starter han med å sette albuen mot siden min for så å presse. Så gir han seg, og bestemmer seg for å dytte, halvveis slå den mot ribbeina mine i stedet. Jeg flytter meg lengre unna, og prøver igjen med et «Hva faen?» uttrykk.
Det hjelper ikke. Neste sang presser han skikkelig i mot meg. Han gjør albuen sin spiss, setter den mot siden min og presser det han orker. Jeg setter meg i mot. Plasserer beina med god avstand for å stå stødig. Han presser hardere.
Jeg tar et skritt bakover.
Han går rett inn i mengden til venstre og detter langflat.
Han ser stygt opp på meg.
«Ville du ikke flytte deg mot venstre, så burde du kanskje ikke prøve å presse deg mot venstre?»
«Jeg skulle jo bare beskytte henne»
«Jøss. Fra en som kjenner ho fra før?»

Jeg så han senere på konserten også, men han holdt avstand etter det.
Det eneste er at dette ødela for noen av sangene som jeg ikke fikk fokusert ordentlig på. Jeg ville mye heller ha fokusert på scena enn denne dusten.

Nighttrain er den eneste Guns N’ Roses låta dem spiller. Ikke den låta jeg synes stemmen til Myles passer best til, men man tar det man får. Sweet Child of Mine eller Paradise City kunne ha vært mer interessant. Eller en av en haug andre.
Siste sang før encore er World on Fire.
Igjen er det en bra reaksjon fra publikum. Dem spiller ekstremt bra sammen og det låter fenomenalt.
Så klart går dem på scena igjen like etterpå og gir oss noen sanger til. Avalon, og til slutt, Anastasia.
Anastasia.

Etter dem er ferdig med Anastasia driver Todd, åpenlyst sint, og peker og skriker noe til noen i publikum. Han inviterer vedkommende til å komme bort og ser ut til å be dem om å gjøre det opp med å sloss. Han peker gjentatte ganger mot noen i salen og så ned. Viser fingeren til han og skriker noe man ikke kan høre over publikum. Dette foregår lenge etter at alle andre bandmedlemmer har gått av scena. Til slutt går Todd også.
Jeg fikk ikke med meg hva som gjorde han sint, og heller ikke hvem han pekte på.

Todd, sint på noen i publikum (Slash)

Veldig fornøyd med konserten, selv om jeg ikke var fornøyd med alle jeg møtte på, går vi ut.
Jeg synes godt dem kunne ha byttet ut noen av sangene med noen andre. Bent To Fly og Dirty Girl er to låter det er synd dem ikke tok med.
Men uansett skal dem jo ikke spille bare det jeg vil høre. Alt i alt er det dem som velger musikken og hva dem har lyst til å spille. Uansett en fantastisk fremvisning.
Vi finner igjen Blondy2 som har stått litt lengre bak. Hun er litt fortvilet. og litt på gråten, fordi hun nesten ikke har sett noen ting. Jeg sa at hun kunne gått til andre etasjen, som ikke gjorde ting bedre. Hun hadde ikke visst at det var noen andre etasje.
Det er ikke lett å være kort på konsert.

Etter konserten – Fylla

Vi går til John Dee. Det er der After-Party skal være. Vakta spør oss om vi har det bra, var vi på konserten osv. Blondy1 slipper rett inn, det samme gjør jeg. Blondy2 blir spurt noe av det samme og ser spørrende på vakta og svarer så på noe helt annet. Hun slipper ikke inn. Hun er for full.
Oh happy days.
Jeg prøver å si til vakta at hun er svensk og dermed misforsto spørsmålet. Blondy2, som fortsatt er litt på gråten over å ikke ha fått sett så mye, blir ikke bedre av dette.
Hun kommer ikke inn.
Jeg sier jeg skal hente Blondy1 og så går vi videre.
Jeg måtte love at jeg kom ut igjen både en og tre ganger, men så gikk jeg til slutt inn.

Blondy1 står og prater med en som er kjent som Katt. Katt er vanligvis DJ på rockeutesteder i Stockholm, Gøteborg og lignende, men er i Oslo i forbindelse med melodi grandprix.
Jeg forteller historia til Blondy1. Etter litt om og men så sluker hun til slutt ølen sin. Hun skal prøve å overtale vakta.
Det hjelper ikke at jeg sier at det ikke vil fungere.
Vi går uansett mot utgangen. Katt, snill som han er, blir også med.
Han er enig med tankegangen min, og at det ikke hjelper å prate med vakta.
Til slutt blir Blondy1 med på at vi burde gå til et annet utested.
Katt blir med.

Vi går inn på Flipp. Jeg og Katt tenkte at det går da i hvert fall å spille shuffleboard.
På vei inn blir vi stoppa av vakta.
Han mener Blondy1 er for full.
På dette tidspunktet tenker jeg for meg selv; hva er det for udugelige alkoholikere jeg har med meg?
Så klart er det ikke bare dems feil. Språkproblemer, måten vaktene reagerer på, med mer, veier jo alt opp.
Vi klarer å overtale vakta til at vi kommer inn.
Blondy1 skal da ikke ha alkohol, og hvis han sier ifra så er det rett ut!
Vi sier takk, og jada, det er grei.
Betyr det at vi kan si ifra hvis vi går lei, så kan du ta hun ifra oss?
Han lo ikke. Jeg og Katt syntes det var litt festlig.
Blondy1 går jo da så klart bort og kjøper fire øl. En til hver av oss. Så mye til at hun ikke skal ha noe.

Vi ordner shuffleboard. Jeg og Katt mot jentene.
Dem syntes ikke det var veldig moro. Jeg og Katt derimot syntes det. Jaja

Etter en stund bestemmer Blondy1 seg for at: JO, vi skal inn på John Dee! Dem har sikkert byttet vakter!
Uten mye til valg, blir jeg og Katt med Blondy1 og Blondy2.
Jeg og Katt går fremst. Joda, det er en ny vakt der. Det ser ut til at både jeg og Katt har samme tanken. Vi går bort og begynner å prate med vaktene.
Er det mye folk der inne?
Hvor lenge er det åpent her?
Var dere på konserten?
Blondy1 og Blondy2 går inn uten å bli stilt et eneste spørsmål.

Jeg handler meg en øl og en GT og vi blir sittende ved et bord med noen fremmende. Kan hende Katt kjente dem. Ikke lett å huske.
Uansett så blir vi sittende der en stund. Blondy2 drikker bare vann. Hun følte seg ikke helt bra. Ikke veldig synlig påseilet. Ikke mer enn før vi gikk inn på Sentrum Scene i hvert fall.
Hun vil ha nøkkelen til hotellet og lurer på hva adressa er.
Jeg gir henne begge deler, og så drar hun. Blondy1 er ikke klar for kvelden enda.

Jeg blir pratende med noen rundt bordet der og merker ikke at både Katt og Blondy1 er borte. Jeg kan sikkert se etter dem etter jeg er ferdig med samtalen.
Så får vi beskjed om at John Dee stenger. Det er for få folk til at dem gidder å holde åpent.

Jeg ringer Blondy1. Dem er på Bonanza.
Det kan hende tidsperspektivet mitt er litt forvrengt her, for da jeg kommer til Bonanza er Blondy1 mye fullere enn det hun var bare for litt siden. Det som, i hodet mitt i hvert fall, var for litt siden.
Her snakker vi fem til ti hakk over det hun var.
Katt sier hun har blitt nektet servering i baren. Noe jeg godt skjønner. Hun sjangler og jeg sliter med å skjønne alt hun sier.
En av dem andre som sitter der går på toalettet. Hun tar hvitvinglasset hans og begynner å drikke fra det. Både jeg og Katt jobber med å stoppe henne.
Jeg sitter og prater med Katt, ølen min står på bordet. Hun tar tak i ølen min og tar en svelg.
Det bryr meg ikke. Så lenge bartenderen ikke kaster henne ut for det i hvert fall.
Da jeg skal ta ølen min tilbake, fordi jeg skal ha en svelg selv, så nekter hun.
Jeg må vri ølen ut av hendene hennes.
«Greit. Du kan få en svelg».
Jo takk! Det er MIN øl!
Hun og Katt snakker, og jeg blir sittende å snakke med noen andre.
Plutselig kommer Katt gående inn og spør om jeg kan hjelpe han. Blondy1 klarer ikke stå på egne bein, og vi burde få henne tilbake til hotellet.

Dette var mye lettere sagt enn gjort.
Katt hjalp til ned trappa, men hotellet hans lå i en helt annen retning.
Han spurte om jeg klarte å håndtere Blondy1 på egenhånd. Jeg regnet med at det gikk greit, så jeg svarte ja. Jeg lovet å ringe da jeg var på hotellet, sånn for sikkerhetsskyld.

Blondy1 gjorde seg bare tyngre og tyngre jo nærmere vi kom hotellet. Da jeg så hotellet, sank hun bare sammen som en sakkosekk.
Jeg prøvde så godt jeg kunne å overtale henne til å ta beina fatt. Til å reise seg opp og i hvert fall stå oppreist, så kunne jeg hjelpe til med resten. Neida. Det gikk ikke.
Det endte med at jeg måtte BÆRE henne til hotellet. Dette var ikke på noen måter lettvint. Jeg kom meg inn, opp til der rommet var og la henne i gangen. Jeg tittet igjennom lommene mine og fant ikke nøkkelen til rommet.
Faen! Blondy2 har den!
Ikke noe annet å gjøre enn å gå ned til resepsjonen.

På vei ned, møter jeg resepsjonisten. Han var svært bekymret. Spesielt om det gikk bra med frøknene jeg hadde tatt med meg.
Jeg sa det gikk fint, men at hun hadde fått alt for mye å drikke.
Hun klarer ikke svare på hvor hun egentlig sover, så derfor tenkte jeg å ta henne med til rommet mitt. Jeg ville jo ikke at hun skulle sove på gata.
Han nikket og lagde meg et nytt kort og jeg betalte for en ekstra på rommet.
Men jeg skjønte vel at han måtte bli med opp. Se hvordan det så ut inne på rommet. Jeg visste vel hva det så ut som?
Jo, ja. Jeg skjønte den. Ikke noe problem.
Eneste problemet var jo hvordan jeg skulle bortforklare ENDA ei jente på rommet.

Vi går opp, han titter inn på rommet og kommer ut igjen.
«Alt ser fint ut her»
Han holder døren oppe for meg og jeg får med meg Blondy1 inn på rommet og får lagt henne i senga.
Jeg takker han for hjelpa og lukker døra.
Det smeller bak meg. Blondy1 datt ut av senga.
Jeg prøver å få henne opp igjen, men er helt tappet av krefter.

Jeg vet ikke om resepsjonisten så Blondy2 eller ikke. Enten så enset han ikke at det lå noen i senga, eller så er det hun som reddet meg fra å bli politianmeldt.
Det så ikke bare litt ut som jeg hadde brukt roofies…
Mens jeg pusser tennene ringer Katt. Jeg får forsikret han om at vi har kommet frem og at alt gikk (nesten) smertefritt.

 

Jeg legger på, legger meg og gruer meg til jobb om noen timer.
Tre timer etter jeg har sovnet bestemmer Blondy1 seg for at hun skal sove i sengen alikevel.
Hun kunne vært med i WWE med den bodyslamen hun gjorde der. Jeg våknet av å få en kropp landende midt på magen min og med hår over alt.

Dagen etter går greit, dog noe klein.
Jeg må gjenfortelle tilbaketuren til Blondy1, for hun husker såklart ikke noe av dette.