Black Stone Cherry 16.11.2018

Black Stone Cherry spilte på Vulkan Arena. Dette er faktisk min første gang på Vulkan. Merkelig nok.
Vi sjekket inn på hotellet, tok noen øl, fant oss noe mat, og dro så til konsertlokalene.

På vei inn, spør vi når oppvarmingen skal starte. Monster Truck.
Bandet hørtes interessant ut og virket som det var verdt å få med seg.
Oppvarmingsbandet skulle starte om en time, fikk vi beskjed om av vakta.
God tid med andre ord.
Vi stiller oss i kø for å henge ifra oss jakkene, og før vi får betalt start musikken i etasjen over.
Vakta hadde bommet med 59 minutter altså.

Vi får hengt ifra oss, springer opp trappa og får kjøpt oss noen øl, før vi stiller oss i mengden.
Vi møter noen andre kjentfolk og musikken låter bra.
Ingen av oss hadde hørt noe særlig på bandet før turen til Oslo, så vi er ikke dem som synger med, eller kan navnene på sangene.
Det stoppet oss derimot ikke fra å nyte musikken og konserten.
Eneste sangen jeg kjente igjen med navn var Dont Tell Me How To Live.
Utifra oppdateringene på setlist.fm, er det ikke mange andre som kan sangene demmes på rems heller.

Det er uansett et band jeg kommer til å høre mer på. Blanding av sørstatsrock, bluesrock, litt hardrock med mer. Sånn, hvis gjort riktig, kan det bli bra musikk av!

Vi rekker noen øl til, og et toalettbesøk før neste band går på.
Neste band er jo tross alt hovedattraksjonen for kvelden: Black Stone Cherry.

Dem går på scena med stor jubel ifra publikum!
Dem starter med Burnin, en sang fra demmes nyeste album.
Allerede her begynner det å gynge litt i publikum. Et godt tegn!
Sangen blir etterfulgt av Me and Mary Jane. Sangen handler, som dem fleste skjønner, ikke om en jente med navn Mary Jane. Dette er en litt annen type kjærlighetssang.

Det kom mange kjente sanger på rekke og rad.
Med så mange sanger, som er så populære, er det rart dem spiller på Vulkan Arena. Jeg vet ikke hvor stor kapasitet Vulkan har, men det ser ut til å være betraktelig mindre enn Sentrum Scene eller Rockefeller. Konserten var heller ikke utsolgt, noe som også er merkelig når dem har valgt en mindre arena.
Som en del av publikum, var ikke dette noe særlig negativt. Vi sto på tredje rekke, så bra, ingen som dyttet, og det låt som det skulle.

Det var en god blanding av nye og gamle sanger. Jeg fikk høre Things My Father Said, Rain Wizard og Lonely Train, som var på lista over sangene jeg absolutt ville høre.
Blind Man meldte dessverre sitt fravær. Man kan ikke få alt, men man må absolutt håpe. Ellers var det noen få sanger som ikke er dem største slagerne hos meg.

Konserten, som nesten alltid, ble ferdig alt for fort.
Et fantastisk show! Chris Robertson (vokalisten) sto der med solbrillene sine og kunne vært en stuntdobbel for komikeren Gabriel «Fluffy» Iglesias.
Gitaristen Ben Wells lignet så mye på Shaggy fra Scooby Doo at jeg gliste igjennom hele Me and Mary Jane.
FOr ikke å nevne trommisen! John Fred Young tok helt av! Han hadde passet bedre inn i et black eller death metal band enn her. Hele fyren virket til å være forberedt på å slå 500 slag i minuttet.

En fantastisk konsert, som dem fleste burde ha fått med seg! Fantastisk stemme, fantastisk kontakt med publikum og en fantastisk stemning og musikk generelt!

 

Etter konserten ble det til nabolokalet, hvor det ble drukket noen øl til Det ble alt for mye tullprat med noen fra England, før vi gikk videre. Med en kamerat som sovnet inne på ene lokalet endte vi tilslutt på nachpiel.
Med bare to timer søvn har man ødelagt hele dagen etter. Det var alikevel veldig verdt det!

 

The Night Flight Orchestra 11.11.

Lørdag var jeg på en innflyttningsfest hvor jeg planla og ikke drikke så mye, siden det var konsert på søndag.
Det gikk ikke helt som planlagt. Det gjør det aldri.
Jo mindre man planlegger å drikke, jo fullere blir man.

Ettersom denne var et stykke ifra mitt eget hus, overnattet jeg på en sofa.
Som vanlig, dro jeg i god tid derifra før jeg skulle ta toget inn til Oslo.
Med god tid så mener jeg at jeg kom til stasjonen samme minutt som toget skulle reise fra stasjonen.
Til min store forbauselse var toget forsinket. Det er jo noe som NSB aldri har vært før.
Uansett. Toget går inn til Oslo.
Der får jeg sjekket inn på hotellet, setter på noen sanger av bandet og tømmer i meg noen øl og litt Gin & Tonic.

En rask dusj, fire øl og litt GT senere, er jeg på vei til konsertlokalet.
Konserten i dag er på John Dee.
Det er ikke noen kø for å komme inn, men det bruker det heller ikke være da dørene åpnet for flere timer siden.
Det er ikke noe oppvarmingsband, så det er bare The Night Flight Orchestra som står på menyen i dag.

Tatt fra bandet sin facebook side.

Jeg setter meg på et ledig bord, etter å ha kjøpt meg en GT og en øl (ja, det går til tider litt for mye GT).
Dette var ikke blant de beste jeg har smakt, men det funker.
Det setter seg snart noen flere ved bordet.
Han hadde så vidt hørt om bandet, visste egentlig ikke noe om historien eller noe om de andre bandene dem spiller i.
Han likte musikken da.
Det holder jo i massevis. Etter noen minutter kunne han nok hele historien demmes uansett. Jeg kan jo ikke la noen slippe unna uten å ha litt bakgrunnshistorie om bandet?

For dere som ikke ved det, er The Night Flight Orchestra et band som består av medlemmer fra blant annet Soilwork og Arch Enemy.
Björn «Speed» Strid og David Andersson fra Soilwork var på turne, da dem diskuterte klassisk rock.
Det dem fant ut var at det ikke var noen som lengre laget skikkelig god, gammel, klassisk rock.
Det som ofte blir kalt pappa rock. Sharlee DAngelo fra, Arch Enemy, var i samme tankene, og sammen fant dem ut at dem skulle lage et band.
På trommer har dem Jonas Källsbäck og på keyboard har dem Richard Larsson.
Senere fikk dem også en gitarist/trommis til; Sebastian Forslund.
Til det nyeste albumet har dem også fått med seg kvinnelige back-up vokalister.
Dette bandet ble The Night Flight Orchestra.

Dem lager noe så sjeldent som ny 70- og 80-talls rock.
Du tenker kanskje det høres litt snodig ut. Kanskje litt harry?
Får det noen tendenser til disko-preg? Ja på alle punkter!
Det kan være kleint, det kan være harry, det kan være litt i overkant mye, men alt i alt er det tøft.
Faktisk vil jeg påstå det er noe av den tøffeste musikken som blir produsert i dag.
Så da må en jo dra til Oslo, da dem skal spille sin første konsert her i landet!
Faktisk har dem ikke spilt mange konserter i det hele tatt. Dem har hatt en Tysklands turne samt noen konserter i Sverige, Frankrike og Danmark. Men nå gikk da turen altså til flere land. Inkludert Norge.
Band navnet kan sies å være hentet fra Led Zeppelin låta Night Flight, men er nok også inspirert av Night Flight TV-serien fra 80-tallet.
Bandet ser ut til å hente inspirasjon fra begge deler.

Da bandet begynner finner jeg meg en plass helt fremst. Dette er noe jeg vil nyte fullt ut.
Best utsikt over scena, best lyd, best alt.
Det er overraskende mange på konserten. Mange flere enn jeg hadde forventet.
Alle jeg kjenner som liker musikken har hørt om bandet via meg. Ingen av dem hadde muligheten til å bli med denne gangen..
Men jeg er langt fra alene på konserten!
Det er ikke utsolgt, men det er nok folk til å lage skikkelig trøkk.
Det holder i massevis.

Bandet går på scena, for en stor jubel fra publikum.
Første sangen dem starter med er Sometimes the World Aint Enough.
Dette er tittelsporet til det nyeste albumet demmes. Det er en veldig fengende låt. Speed synger også bra. Han har en stemme som gjør seg bra både høyt og lavt.

Neste sang er Living for the Nighttime.
Hvis man tenkte at det var mye 80-talls inspirasjon i Sometimes The World Aint Enough er det fordi du ikke har hørt denne enda.
Med innslag av kleine telefonsamtaler, som kunne vært tatt rett ut av en 80-talls B film, til den fengende melodien eller teksta.
Sangen grenser på å være så 80-tallet at det er kleint. Men gud så bra det er!
Dem vet det er fjollete og går fullt ut!

Tredje sangen er Speedwagon.
For å finne ut hvor dem har hentet inspirasjonen til denne låten trenger man bare lese navnet. Trengs det mer hint enn det?

Midnight Flyer kommer etterpå. Sangen som nærmest definerer temaet dem har valgt som band.
Björn «Speed» Strid går kledd i en lilladress med pilotbriller og noe som kan kalles ei pilotlue.
Midnight Flyer er også den sangen hvor Björn viste bra han faktisk kan synge.
Han går til toner han ikke gjør noen flere ganger under konserten, noe som grenser på å være en tragedie. For denne karen kan virkelig synge!
Jeg har lenge hatt Björn «Speed» Strid som en av mine favoritt vokalister.
Jeg tror mange som var på konserten kan ha lignende oppfatninger.
Om dem ikke hadde det føre, så vil jeg tro mange kan ha det i ettertid.

Det kommer grom låt på grom låt etter dette også. Nå er jeg ganske forutinntatt og svært lite upartisk.
Jeg har omtrent ikke hørt på noe annet enn Night Flight Orchestra i flere uker. Så klart kommer jeg til å digge alt dem kommer med!
Om det er Turn to Miami, som hadde passet inn i en hver 80-talls serie eller film satt til byen, eller kjærlighets sangene Gemini, Moments of Thunder eller Jospehine.
Kjærlighetsbalader som fint kan gå på repeat en hel kveld.

Encore består av This Time, Lovers in the Rain og West Ruth Ave.
This time viser igjen hvor bredt spekter Björn har i stemmen, mens Lovers in the Rain er en kjærlighetsbalade som går all-in. Denne sangen er så «over the top» at det faktisk funker. Det går til å bli klisje, tilbake til å være litt kult igjen.
West Ruth Ave er kanskje den første sangen jeg hørte av dem. Det er litt mer 70-tallet, kanskje starten av 80 av denne.
Det er dette albumet som har gjort at jeg, og mange andre har forelsket oss i dette bandet. Bandet spiller bedre og synger bedre i de nyere albumene, men Internal Affairs forblir mitt favoritt album.

Konserten er ferdig alt for fort.
Dem kunne fint spilt resten av diskografien sin, uten at jeg hadde kjedet meg et sekund.
Dessverre går livet videre, og alt som er gått har jo en ende.
Mens folk presser seg ut, ser jeg en kjent figur komme gående inn igjen.
I klær som ikke har vært i moten på tretti år. Keyboardisten i bandet!
Det virker ikke som noen andre får med seg denne skikkelsen, som er på vei inn i lokalet fra siden.
Jeg stopper og prater med han, og vi blir stående i ti minutter før noen andre reagerer.
Så det neste kvarteret står jeg og en til og prater med keyboardisten til Night Flight.
Han må videre, vaktene vil ha oss ut, så jeg går ut av John Dee og rundt hjørnet til Tilt.

Etter å ha fått kjøpt en øl bartenderen anbefaler, blir jeg sittende å prate med en figur som ikke klarer å skryte konserten nok opp i skyene.
Jeg er jo så klart enig.
Han spør om det er lenge siden jeg først hørte om dem.
Jeg har jo fulgt med på dem siden før første albumet.
Så vi blir sittende å prate om bandet og konserten.
Dem, den vennegjengen, hadde hørt om bandet for første gang på grunn av at en av dem hadde vært på Soilwork tidligere i år.
På den konserten møtte kameraten en person med litt sær dialekt, som hadde skrytt av dette sidespranget til to av Soilwork medlemmene.
Denne personen hadde vært på mange konserter i det siste og hadde et excel-ark med alle konsertene han hadde vært på.
Det viser seg da at disse personene, som hadde flydd ned hit bare for denne konserten, hadde hørt om bandet på grunn av meg.
Verden er liten og jeg må si jeg er litt stolt over akkurat denne bragden.
Personen jeg pratet med sa at det hadde blitt en av favoritt bandene hans.
Blir man ikke litt stolt? Da man kan introdusere noen til et band på den måten?

Dem sa dem skulle videre, men jeg hadde uansett en baktanke med å sitte på Tilt.
Det sto nemlig noen varebiler på utsiden. Jeg så dem ble kjørt rundt hjørnet, til utsiden av John Dee og gikk derfor ut.
Der var det to personer som bar ut utstyr fra lokalet. Jeg spurte om han kunne trenge litt hjelp, noe han sa ja til.
Jeg brukte derfor den neste halvtimen på å bære ut høyttalere, gitarer, miksebord med mer.
Og så kom selveste Björn «Speed» Strid ut også.
Jeg fikk snakket med han i en ti minutter og fikk tatt en selfie, før jeg ønsket dem lykke til videre og jeg gikk på Kniven for å høre på litt mer rock og ta noen øl til.

 

En av de beste kveldene jeg har hatt på lenge!
Til dere som ikke har hørt bandet. Hva venter dere egentlig på?