Guns N’ Roses – Del 2 – Gøteborg

Jeg har lurt litt på hvordan band oppfører seg annerledes i dem forskjellige landene. Du har jo band som sier «You are the best crowd ever» til absolutt alle. Så her tenkte jeg at jeg har muligheten til å erfare forskjellen. Hvis det er noen. Band som Rival Sons og Bruce Springsteen kan variere setlista si fra dag til dag, mens andre gjør det ikke. Av praktiske årsaker er det vanskelig for band som Iron Maiden å gjøre akkurat dette. Guns derimot har ikke så mange gimmiker. Det eneste er at Axel skifter hatt, forkle og jakke innimellom. Uansett vet jeg at sangene nesten garantert blir dem samme. 

Dag 1:

Etter Guns N? Roses i Oslo, gikk altså turen videre til Gøteborg. Altså blir det Guns N? Roses to ganger på bare tre dager. Ikke verst.
Turen startet akkurat så bra som det man ville tro. Altså med at jeg søler varm kaffe over hele meg selv og busssetet. Det var ikke veldig godt når det var varmt og ubehagelig når det ble kaldt.
Resten av bussturen går med på øldrikking, mye prating om alt og litt planlegging av de to neste dagene.

Fremme i Gøteborg kommer vi oss straks til hotellet. Ikke noe problem med innsjekkingen denne gangen.
Hotellrommet var trangt, det ble brukt vanlig nøkkel og vi fikk bare en nøkkel.
Det er mye som tyder på at dem bare skrudde opp prisene drastisk i forbindelse med konserten.
For prisen som ble betalt, bruker en å få mye bedre kvalitet enn dette. Man burde forlange mye bedre kvalitet enn dette. 

Etter noen øl på rommet, en dusj, så drar vi ut for å møte noen kjentfolk. Det skal sies at jeg har byttet ut mine kaffenedsølte klær med noe tørrere og renere.

Dem sitter et sted på Avenyn, så vi beveger oss dit. Et stykke unna, men langt ifra taxi langt. Alle utestedene vi hører musikk ifra spiller Guns N? Roses låter. Vi stopper på Lilla London. Her møter vi dem andre, og tar oss noe mat. Livemusikk har dem også. Et Guns coverband av noe slag.

Etter maten går turen videre til Sticky Fingers. Dette var et sted vi hadde blitt anbefalt. Det var visst ofte band som spilte der, bra stemning og det skulle være mye folk også.

Det var vanskelig å finne sitteplasser, men utpå kvelden ble det plutselig litt lite folk rundt oss. Det var konsert i etasjen over. Jeg gikk opp for å se noen sanger, før vi fant oss en sittegruppe lengre ned.
Jeg fikk med meg de siste låtene av bandet som spilte også, og først da la jeg merke til at dette var det samme bandet som er oppvarming for Guns. Jeg hadde ingen planer om å se dem dagen etter, så da var det vel greit jeg fikk sett noe av dem nå.

Etter dette dro vi videre til en annen rock bar. Vi var fem, og det var plass til fire i taxien. Kiloen var i dårlig form, så han ville uansett ikke videre sa han. Vi dro derfor videre uten han. Denne rockbaren var ikke helt på høyde med Sticky Fingers, men den var bedre enn det meste jeg var vant til. Det var i hvert fall lettere med sitteplasser. De andre jeg var med ble stående å prate med noen dem kjenner. Jeg satte meg med en random gruppe svensker. Jeg er glad i å sitte hvis jeg har muligheten.
På mitt kjente vis, så satt jeg og mobbet dem. På en humoristisk måte. Dette var jeg visst så flink til at flere av dem ville ha meg som venn på snapchat, facebook eller sa dem måtte møte meg dagen etter.

Jeg legger merke til at dem jeg var med ikke er der lengre. Jeg går en tur rundt for å se etter dem. Ene sier at dem er i andre etasjen, i baren. Dette stemte jo ikke helt, for det var jo der jeg var. Dagen etter finner jeg ut at dette er fordi dem har dratt tilbake til Sticky Fingers.
Jeg handler meg uansett en øl til. Det viser seg at klokken er 02:58. Jeg får ølen i hånda, samtidig som en vakt kommer bort og sier at jeg må drikke opp, fordi dem stenger.
Jaha ja. Nei da får en vel bare sluke den i seg og komme seg tilbake til hotellet.

Tilbake på hotellet er det ingen Kilo. Baggen hans er også borte, men laderen ligger i senga. Merkelig. Prøver å ringe uten hell.
Dagen etter får jeg ei melding om at han har dratt tilbake til Hamar. Det gikk visst en buss rundt 3 på natta til Hamar. Han følte seg ikke helt bra og hadde da bestemt seg for å dra hjem til dama. Klokka 3 på natta. Dritings.
Nei vel, da sitter jeg der alene da.

 

Dag 2:

Hotellet som har kostet 3000 kroner natta hadde ei helt OK seng. Frokosten besto av noe dårlig eggerøre, ikke særlig god bacon, hardkokte egg, ellers brødskiver med pålegg. Ikke imponert. Dem hadde tent noen stearinlys da i det minste.

Jeg drakk noen øl på hotellet, samtidig som jeg planlegger litt til noen fremtidige helger. Litt utpå drar jeg ut for å møte dem andre.
Dem er ekstremt fyllesyke, og sliter med å få i seg noe som helst viser det seg.
Det ender i hvert fall med at jeg og en av dem handler 3 liter med mojito på deling, men dem siste stikker på shopping. Tre liter senere, skal dem på hotellet og gjøre seg klar. Jeg henter noen øl på rommet mitt, før jeg stikker bort til hotellet demmes. Jeg tok med meg alt for mye øl, i forhold til at vi dro for å spise nesten med en gang.

Da vi finner et sted å spise, er det omtrent så første oppvarmingsbandet begynner å spille. Biff, Irish og øl, så videre til konserten igjen.

Denne gangen har jeg Golden Circle også. Da får jeg stått litt nærmere enn 30-40 meter unna scena.
Golden kostet jo omtrent like mye som vanlig i Oslo, så da er det like greit å betale en slant ekstra. 

Konserten:

Det å gå inn gikk lett. Vi prøvde oss på en ølkø, men den var evig lang. Vi går derfor fremover i mengden i stedet. Graveyard er noen sanger inn i konserten sin. Det er bra groove i sangene, men ikke mange i publikum som reagerer noe særlig. Det er tross alt ikke et av verdens mest kjente band som spiller heller.

Så går jeg for å finne et toalett. Det viste seg å ikke være så lett som jeg hadde trodd. Det er ingen toaletter inne på golden circle. Alle toalettene er på andre siden av arenaen. Man må altså UT av arenaen, på MOTSATT SIDE av scena. Jaha ja. 

Jeg gikk derfor alt for langt, for å komme til en alt for stor folkemengde som har tenkt akkurat det samme. Vanligvis er vi gutter veldig bortskjemte. Skal vi tisse, er det nesten aldri køer. Det var der her. Jeg sto der i godt over 30 minutter. Det lønner seg altså å stå i kø, før man må på do. Enormt dårlig planlagt og gjennomført vil jeg påstå. 

Jeg får gjort mitt og prøver å få tak i de andre for å høre om dem vil ha øl. Dette ga jeg opp, mest fordi det viste seg at ølen dem selger bare er 3,5%. Det er bare vann som gjør at man må på do. Umulig å få noe promille ut av.
Jeg finner utrolig nok igjen resten i folkemengda. Jeg hadde regnet med at jeg kom til å bli stående der alene hele konserten.

Toalett mulighetene var mye dårligere gjennomført her enn i Oslo. Vet det er flere som klaget der også, men her var det mye verre. Golden Circle størrelsen er derimot kanskje halvparten av det den var i Oslo. Dette er positivt, selv om jeg denne gangen faktisk har Golden.

I samme stil som i Oslo, kommer tanksen som bakgrunn. Forskjellen fra forrige konsert er at jeg ikke står i noen kø da dette skjer.
Jeg er usikker på hvor lenge tanksen står der og skyter, men det virker som minst 20 minutter. Det var ikke så veldig tøft etter de første 10 minuttene egentlig. 

Så kjører tanken tilslutt videre, og bandet tar endelig inn scena igjen.

Axel skyter fart med It?s so Easy. Publikum er med og synger og til og med litt hopping.
Foreløpig virker det som dette publikumet har litt mer energi enn Oslo publikummet. Det kan også hende jeg ikke så mye nok av Golden Circle i Oslo, så det kan hende jeg dømmer Oslo ned uten grunn. Meeen det tror jeg ikke helt på.

Igjen skyter det fart med slagere på slagere.
Jeg tenker her også at Double Talkin? Jive kunne vært tatt ut, men det gir litt mer mening mot resten av sangene denne gangen, føles det ut som.

Better hadde jeg mye mer positivt å si om denne gangen også. På flere av sangene hittil, vil jeg påstå lyden hadde vært mindre grumsette på Valle Hovin. Dette kan være fordi jeg sto mye nærmere nå, eller det kan være lyd innstillingene.
På Better vil jeg påstå dem gjorde det bedre denne gangen. Stemmen til Axel traff bedre og jeg hørte vokalen mye bedre.

Estranged var etter dette igjen. Jeg har det ikke som en av mine favoritter, men det er mange som har dette som sin favoritt. Man merket også på publikum at dem liker sangen.

Selv om jeg i Oslo mente at Misfits coveren fint kunne bli byttet ut, og til en grad mener det enda, føler jeg det gir mer mening etter denne konserten. Det gir et avbrekk for Axel og gir Duff muligheten til å vise seg frem som vokalist. Sangen blir også gjennomført helt OK. Kanskje ble den gjennomført kjempe bra, men jeg er egentlig ikke noen Misfits fan.

Slash har igjen en ekstremt lang solo. Noe av den kan nok være improvisert, men det var tydelig at det var deler som var planlagt. Uansett fantastisk å se på. Jeg kunne sett en hel konsert bare med Slash leke seg med gitaren. For noen blir det kanskje for lenge, men jeg synes det fungerer greit. Slash holder det spennende.
Dette er også litt annerledes enn jeg tenkte i Oslo. Muligens fordi jeg er nærmere scena og faktisk får se guden på nært hold.

Publikum er mye mer med denne gangen føles det ut som, men heller ikke her er jeg veldig imponert. Stort sprik i alder, mange eldre, og kanskje ikke den musikken folk tar mest av på. Hva enn det er, så synes jeg det kunne vært bedre. Betydelig bedre enn i Oslo, men alikevel.

Da dem kommer til Knockin? on Heavens Door, filmer dem igjen publikumet på fremste rekke. Her var det i hvert fall bedre enn i Oslo. Det var mange flere som var litt mer med. Det var minst 50% som man kan være sikre på at sang eller på andre måter var med i musikken. Sammenlignet med Oslo var det milevis bedre! 

Nighttrain tar av som bare det! Man ser folk over alt som hopper, synger og headbanger. Dette er sånn det skal være! Før dem går av scena, og overlater det til oss å skrike dem på scena igjen.

Han ene som er med er ikke så konsertvant. Han skjønte ikke helt poenget med at dem går av scena for så å la oss skrike dem på igjen. Godt poeng, men det er nå sånn kulturen er. 

Encore er også de samme sangene. Det er ikke mye variasjon i showet som Guns gjør, men det ser ut til å fungere. Hvis repitisjon hver kveld er det dem synes er moro, så skal en ikke stoppe dem fra fortsette.
Madagascar er igjen en sang jeg egentlig ikke har hørt på. Den låter helt greit, men det er så mange andre sanger jeg heller skulle ha hørt enn akkurat den.
The Seeker funker helt greit denne gangen også, men jeg hadde fint kunne høre noen flere Guns låter i stedet.

Avslutninga er så klart Paradise City. En fantastisk låt som, sammen med Welcome to the Jungle, er noe av demmes mest ikoniske sanger. Sangen er omtrent verdt billetten alene. 

Jeg vil påstå at Guns var bedre i Gøteborg. Det er noen sanger som stemmen hans ikke var like bra på som i Oslo, men det kan være plasseringen av hvor jeg sto. Alt fra Better og utover synes jeg derimot låt bedre. Stemmemessig. Spillingen demmes hadde jeg ikke noe å utsette på. Slash skuffet i hvert fall ikke!

 

Vi går tilbake til hotellet. Når man først får satt seg, er det vanskelig å komme seg opp igjen. Vi klarer til slutt å tvinge oss til å dra på Sticky Fingers. Han som er DJ i øverste etasjen er en bekjent av de andre. Trivelig type.
Vi tvinger i oss en øl, før vi finner ut at nok er nok. Flere av dem føler jeg fyllesyke enda, og mener en like greit kan gi opp med en gang.

Jeg går til mitt eget hotell, og sovner omtrent med en gang.

Hjemturen så jeg frem til å gjøre uten å være nedsølt i kaffe. Det ble jeg heller ikke. I stedet så bruset brusen min over, og jeg ble sittende våt fra den i stedet..

Guns N’ Roses – Del 1 – Oslo

Guns N? Roses har vært et band som har vært på ønskelista over å se i mange år. Det er en av de store ikoniske banda. En av verden største band. Dette beviser dem også ved at de er en av dem som tjener mest. Med en omsetning på over 500 millioner dollar og en fortjeneste på over 100 millioner, så gjør dem det bra. Veldig bra.

Dagen begynner med at hotellet ikke er klart til innsjekk klokken 15:00. Planen var å drikke noen øl og kanskje litt sprit på hotellet før konserten. På en tre timers lang konsert, som Guns skal spille, vil man ikke stå i ølkø eller gå på toalettet. Dessverre var det først klokken 16:45 vi faktisk fikk rom. Vi spiste på forhånd, og tømte Gin og Tonic i øl glassene mens vi venta. Siden vi skulle ha hatt rom klokken 15, så brydde jeg meg ikke så mye om skjenkebevilgningen demmes. Her må vi kompensere for tapt tid.

Vi rekker en øl og en liten blanding til, før turen må gå til konserten. VI møter på noen kjentfolk som vi går inn med. I kjent stil, mister jeg omtrent alle av disse allerede da Ghost starter. Med to øl i henda, kommer jeg meg så nærme Golden Circle som mulig.

Konserten

Og fy faen så stor Golden Circle det er. Den går jo 30-meter fra scena. Man ser jo så vidt bandet utenfor Golden Circle. Med prisen man betaler i Norge får man Golden Circle andre steder, og så ender man med å så vidt se noe. For dårlig.

Ghost begynner med den skumle introen sin fra det nyeste albumet. Den minner veldig om den sjømansvisa (eller hva det er) som ofte blir brukt i spill og film for å lage en creepy stemning.

Det går fort over i Rats. En av de beste sangene fra det nye albumet. Ghost sitt nye album er nok et mesterverk. Dem går bort ifra sine satanistiske, gospel sanger og går for «end of the world» pop-rock i stedet. Det er ikke på langt nær noen Meliora, hvor mange av demmes absolutt beste sanger er, men alikevel et veldig bra gjennomført album.

Rats er en fengende låt, laget for å få publikum med. Få dem i stemningen Ghost prøver å lage.
Publikum i Golden Circle var ikke der for Ghost i hvert fall. Et ekstremt tamt publikum, som ikke gjorde forsøk på å være en del av showet engang.
Der jeg sto var det noen få som var skikkelig med på Ghost, men vi var i få tall.
Ghost gjør det uansett bedre som hovedband, ikke som oppvarming. Klokken 00:00, i mørket, med seg selv som hovedattraksjon. Det er der Ghost virkelig skinner!Det kom god låt på god låt av Ghost etter dette også. Absolution, Ritual, Pinnacle to the Pit.

Pinnacle to the Pit har en av de beste introene av noen sang jeg vet om.
«Dette er den beste bass introen jeg vet om på noen sang» sa jeg, til noen som sto ved meg.
«Vet du om flere?»
Jeg kom ikke på noe i farta da i hvert fall. I ettertid har jeg kommet på noen få, men Pinnacle er uansett bedre.
Dem avslutter setlista si med Square Hammer. En fantastisk bra sang, fra et mellom album dem ga ut.
Fortsatt ikke mye liv fra Golden Circle gjengen. Dessverre.
Det var noe scene-banter fra Ghost. Dette fungerte ikke helt som jeg tror Ghost forventet. Klart, når publikum står der som statuser, så skjønner jeg det.

Det som forundret meg, er at dem ikke avsluttet med Monstrous Clock. Som dem selv har sagt tidlgiere, så er dette sangen dem alltid avslutter med. Ikke her virket det som. Om det er tidsmangel, eller om dem fikk bskjed om å kutte ned på showet, vet jeg ikke.
Ikke at det er blant mine favoritter, men synd at dem må bryte med tradisjoner.

 

Etter Ghost er det rett i øl køen. Mens jeg står der hører jeg at introen til Guns starter. Jeg stresser litt, uten at dette gir utslag, for køen går jo ikke fortere. Kommer frem, kjøper to øl, og en av disse 16% shot greiene dem har. Springer opp for å tisse for så å trykke meg ned igjen.

Vi trykker oss så langt frem som vi kommer, men siden det ikke bare er meg, er det begrensa hvor langt frem du kommer.
Denne taxien så ut til å skyte i all evighet. Klart, en fordel da jeg først skulle kjøpe øl og så gå på toalettet før Guns.

Dem starter med It’s so Easy. Visst nok har dette vært standarden omtrent i alle år.
Igjen hadde jeg forventet mer trykk av publikum, men blir skuffet. Det er kanskje så publikum her også, har kommet litt for langt opp i årene til å være veldig med på konsertene dem er på. Kanskje er dem der mest for nostalgi, og ikke for selve opplevelsen. Uansett skulle jeg ønske dem gjorde mer.

Axel demonstrerte derimot at han fortsatt kan, hvis han vil. Det var flere sanger som han ikke gjorde en veldig god jobb på, men jeg ble positivt overrasket over stemmen hans. Han gjorde et forsøk på å få kontakt med publikum, men det virker som dette kom til å være en umulig jobb.

Dem spilte slager på slager. Mr. Brownstone, Welcome to the Jungle, Estranged, Live and Let Die.
Noen sanger gjorde Axel veldig bra, andre traff ikke stemmen hans helt. Han det bedre enn jeg egentlig hadde forventet. Axel er litt sliten i stemmen i noen partier, han sang Brownstone i et annet tempo enn forventet, og noen andre særheter. Alikevel var dette bedre enn forventet.
Den massive Golden Circleen fortsatte derimot å irritere.

Det jeg synes var dem dårligste delene av konserten var alle de ukjente sangene og andre coverlåter. Eller ukjente for oss. Her snakker vi om cover-låter av ikke så veldig kjente sanger, samt noen av sangene til Guns som ikke er så populære. Noen av disse kunne dem spart seg for og heller gått inn med noen sanger vi heller ville høre. Dust N? Bones, My Michelle og flere kunne dem heller hatt. Er min mening i hvert fall.

Blant coverlåtene jeg liker, er jo dem som Guns har spilt inn før. Ellers spilte han også Slither av Velvet Revolver og Black Hole Sun gjorde Axel bra. Jeg ble veldig positivt overrasket over Black Hole Sun. Her hadde jeg forventet en mye dårligere gjennomføring av Axel, men han klarte å vise frem at han virkelig er et multitalent.

Jeg hadde nok ikke vært på Guns uten at Slash var med. Han er jo en gud på gitaren og han skuffet heller ikke! Han var, og er en av de beste. Alikevel ble nesten gitarsolen for lang. Han viste frem mange forskjellige knep, spilte deler av forskjellige sanger, samt mye improvisert.
Det var fantastisk å se på, og det er nesten utrolig at man kan gå litt lei. Dette var bare første av to veldig lange gitarsoloer.
Det blir spennende å se forskjellen da dem spiller på Ullevi i Gøteborg. Om det er noe annerledes, eller om soloen blir veldig lik.

Det blir spilt for mange bra sanger til å nevne alle. Guns har mange flere bra sanger enn det man tenker over. Guns har alltid vært blant artistene jeg har hørt på. Siden jeg først ble interessert i musikk, har det alltid vært i noen spilleliste jeg har hatt. Dem har på en måte alltid vært en del av musikken jeg har hørt på.

Guitar solo #2

Dem filmet publikum under Knocking on Heavens Door. Det som skuffet var at ingen på fremste rad på Golden Circle sang med. Det var kanskje 2-3 som så ut til å synge frem til kameraet kom på dem. Alikevel, er ikke 3 av 40 veldig bra. Noen få andre gjorde litt ut av seg, men det imponerte ikke.
Er dette folk som står der for nostalgi? For å kunne skryte, resten av livet, av at dem har vært fremst på Guns N? Roses?
Jeg ser for meg at, hvis dem fikk spørsmålet, at favoritt sangen demmes fra Guns N? Roses er «Rocket Man».
Det hadde ikke forundret meg.

Encore starter med Patience. Allsang fra dem fleste i publikum, og det er bra allsang i publikum. Madagascar og The Seeker er de neste sangene. Begge kunne for min del vært byttet ut med noen andre sanger. Jeg hadde ikke gått glipp av noe særlig om disse ikke ble spilt.
Siste sang ute, var vel den flest hadde ventet på. Paradise City.

Selv om det er litt skuffende med hele publikum over dette, så synes jeg Guns gjorde en bra jobb. Halve stemningen er jo så klart publikum, men det er ikke alltid bandet sin feil at publikum ikke er med. Se hva jeg hadde å si om Metallica der. Det var varierende alder i publikum, men jeg hadde håpet på mye mer liv av alle aldersgrupper. Men, man får ikke alt man vil her i livet.
Det er sikkert barn som har blitt unnfanget til Guns sin musikk der, samt damer som fantaserte om Axel igjennom hele 90-tallet.

Etter konserten skjer det ikke mye spennende. Det er mat, før vi rett og slett legger oss. Skuffende, jeg vet. Var ikke mitt valg, men disse jeg var med.
Disse to hadde heller ikke klart å finne hotellet på egenhånd, så da kan det være greit jeg var med for å geilede dem på rett vei.

 

 

Hvor mange konserter er for mange?

Hvor går grensa for hvor mange band man egentlig trenger å få med seg i løpet av et år? 
Hver gang jeg ser at et band jeg liker skal spille i nærheten, er det nesten så jeg kjøper billetter med en gang. 
Jeg endte tidligere i år å kjøpe billetter til både Steel Panther og Arch Enemy. Dem skulle spille samme dag. Nå har jeg fått høre om Skogsröjet.

På Skogsröjet spiller Dee Snider fra Twisted Sister, Dokken, Steel Panther, Engel, DragonForce, Danko Jones, med flere. For å være en mindre festival, som koster halvparten av det en festival vanligvis koster, er det utrolig mye bra der i år. 
Jeg har kommet frem til at det er 11 band jeg vil se der. Det  uten å ha gjort et forsøk på å høre på dem som er, for meg, ukjente enda. 
Det vil i så fall bli telt denne gangen. Mindre komfort, men lettere å få med seg. Spesielt da det blir noen timer en vei. 
Den som lider mest av alle disse konsertene, bortsett fra lommeboka, må nok være leveren..
 

Mye kan tyde på at turen fort kan gå til nok en festival i år!
Noen som har vært der? Andre konserter en absolutt skulle dratt på om en hadde tid, penger og en udødelig lever?

 

 

Neste konsert er nå Guns’N Roses. Konserten vil bli skrevet om etter jeg har sett dem både i Oslo og i Göteborg.
Stay tuned!

#Konsertfrelst #konserter #konsert #Skogsröjet #TwistedSister #SteelPanther #Engel #DragonForce #Dokken #festival

The Offspring 03.02.2018

Jeg og Lykketrollet våkner slitne etter gårsdagen. Jeg skal på Offspring, men det skal dessverre ikke han. Uansett har vi ikke noe stress med å sjekke ut. Starten av dagen går med til random youtube clips, diskutering av konserten dagen før, samt se igjennom begge av våre, alt for lange, mystories på snapchat.
Jeg lider kraftig av det å filme og sende alt for mye bilder av konserter. Det ser ikke ut til å ha blitt bedre med årene.
Lykketrollet drar og jeg drar på butikken. Jeg trenger en ny shorts. Den jeg hadde på i går er enda ikke tørr, og jeg regner med at den ikke lukter som roser.

Etter å ha sittet med noe jobbrelatert noen timer mens jeg tar noen øl, kommer etter hvert Kiloen. Han har jobbet full dag og er derfor relativt sent ute. Musikken går i The Offspring. VI hører igjennom det som mest trolig blir setlista. Det er sånn det er når man er med Kiloen, setlista må leses.
Det er noen sanger vi ikke kjenner igjen, men for det meste er det slagere. Sangene vi tross alt har kommet for å høre.

Mange øl senere er vi på vei til, også i dag, Sentrum Scene. Vi kommer så vi slipper kø i dag også og kan høre oppvarmingsbandet spille. Ikke et band noen av oss er interessert i uansett.
Inne slenger vi i oss en vodka redbull med en gang. Kjapt toalett besøk før det blir et par til.
Vi stiller oss midt i trappeseksjonen på høyre side av lokalet uten å prøve å komme oss lengre ned.
Kiloen er både arbeidssliten og forkjøla, så energinivået er ikke helt på topp.
KONSERT

Det starter med at dem spiller Americana. Ikke en av mine favoritter, men det var en av både Lykketrollet og Kiloen sine. Lykketrollet er dessverre ikke med, men Kiloen følger bestemt med mot scena. Lyden er litt dårlig, eller det vil si vokalen er nesten ikke hørbar over instrumentene.
Man får håpe lydteknikkeren fanger opp dette fort og at det blir bedre utover de neste sangene.

All I Want er neste sang. Introen av sangen legger opp til å få publikum fult av energi og til å hoppe med. Det var noe av dette, men ikke så mye som forventet. Om det er jeg som har fått alt for høye forventinger etter gårsdagen eller om det er publikum som trenger litt tid på seg, vet jeg ikke.
Come out and Play begynnet til jubel av pulbikum, men heller ikke her er det, det energinivået jeg hadde håpet på.
Lyden er fortsatt noe jeg og Kiloen skurrer på. Vokalen blir helt overdøvd, og til tider blir også gitaren overdøvd. Da sitter man og bare hører trommer og ikke noe annet. Veldig sært.
Blir ikke dette betraktelig bedre i løpet av konserten, er det en lydteknikker som burde finne seg noe annet å jobbe med.

It Won?t Get Better er en ny sang dem har. Helt OK, men uten mulighet til å ha hørt sangen før blir det fort litt tamt.
Her skal det sies at jeg ikke er en veldig bra Offspring fan. Jeg hører med slagerene, men dem fleste sangene dem har går utenfor det jeg liker. De fleste band har ofte noen bra sanger, mens dem fleste er dårlig. Dette ser spesielt ut til å være noe 90-tallet var flinke på.
Nå har Offspring mange flere bra låter enn dem fleste andre band på 90-tallet klarte å dytte ut. Dem er på ingen måte et «one hit wonder».
Av de neste sangene har jeg i det minste hørt litt på Original Prankster, Staring at the Sun og Want You Bad. Original Pranskter er også i en av spillelistene mine. Publikum reagerer også mer på de mer kjente sangene enn de mer ukjente. Uansett så ser jeg at dem reagerer tydelig positivt på sanger som er omtrent ukjente for meg.

Praten med publikum fungerer bra og det ser ut til at dem trives på scena. Publikum er fortsatt litt tamt, men jeg går utifra at det er den ekstreme varmen som gjør folk litt mer tilbakeholdene. Det at dem hadde et energinivå uten like på Prophets of Rage er heller et unntak. For det er varmt. Like varmt som i går. Jo mer energi man bruker, jo varmere blir man. Så det smarte valget er å spare kreftene til de momentene som «teller mest». The Offspring har heller ikke mange sanger som krever, og gir, så mye energi til publikum som det Prophets of Rage spilte.

Setlista fortsetter i akkurat den rekkefølga vi hadde sett på nettet. Det er litt synd. Kiloen liker å vite sangene som kommer, men jeg liker overraskelser. Om ikke annet, så i hvertfall på rekkefølga. Derfor leser jeg ikke opp setlister så nøye.
Whole Lotta Rosie av AC/DC og Gone Away i pianoversjon kom, akkurat som forventet. Dette som kanskje er noe man ville ha trodd var konsertavhengig, og ikke standard for helle turneen.
Jeg har lenge påstått at Five Finger Death Punch er et særdeles bra coverband. I det at dem fleste av demmes populære sanger er akkurat det. Coverlåter. En av de beste sangene, som skiller seg mest ut, av demmes nyeste album er sangen Gone Away. Dette viste seg jo å være en The Offspring cover.

The Offspring på Scena

Konserten ble avslutta av slager på slager.
Hele topplista demmes på Spotify er blant de siste sangene.
En kunne ha forventa at dem avslutta med You Gonna Go Far Kid, men Self Esteem ble faktisk siste.
Det var flere i publikum som var enig at den siste delen hadde de beste sangene. Kanskje viste dem også at det nærmet seg slutten. Dermed kunne dem bruke opp kreftene dem hadde spart på hele konserten. Det var enda ikke på nivå med gårsdagens konsert, men det forventer jeg ikke av noen konsert.

Konserten ble ferdig og vi beveget oss ut. Kiloen skulle ha ei t-skjorte, men det var utsolgt.
Tilbake til hotellet tar vi en kjapp dusj, slenger i oss noen øl og beveger oss ut.
Igjen er det John Dee hvor det offisielle nachet er. Det er samme dørvakta som i går, så jeg prater noen ord med han om konsertene.
Inne, kjøper vi oss noe mer sprit, drikker opp den og finner ut av vi beveger oss et annet sted i stedet.

Kiloen er sulten, så vi beveger oss til Cafe Sara. I dag tenkte jeg, skal jeg få meg burger.
Det er samme dørvakta som i går. «Har du en ny tinder-date i dag?» spør han. Usikker på om han var seriøs eller ikke, nevnte jeg noe om konserter og gikk inn.
En annen kamerat blir med oss, og vi tar et par drinker og en øl. Kiloen skal absolutt ha kebab, og det duger visst nok ikke med burger. Dermed gikk turen videre, og heller ikke i dag ble det noen burger på meg.
Så heller ikke i dag ble det noe spennende nachspiel, men sånn kan det gå.

Lyden på Offspring ble aldri bra. Det at trommene var hele fokuset varte bare i en og en-halv sang, men vokalen var aldri tydelig. Dette gjør hele konsertopplevelsen mye mer negativ. De eneste gangene jeg visste hva han sang, var hvis jeg visste hva hans sang fra før, eller hvis det var veldig lite instrumenter i det øyeblikket. Dessverre ble ikke konserten så bra som jeg hadde håpet, men det er fortsatt en opplevelse å ha sett Offspring. Jeg hørte mye mer på dem før, men det kommer til å endre seg fremover. Som med dem fleste konserter, blir musikken litt bedre igjen etterpå!
Nå er det noen uker pause, før det blir Guns N? Roses. Først i Oslo, og så ei Gøteborg helg for å se dem igjen på Ullevi. Hvis jeg føler det er verdt det, skal jeg skrive en sammenligning mellom konsertene. Både bandet på scena og publikum. Sier dem at begge deler er «the best crowd ever» vet du at dem er fulle av dritt. Vi får nå se! Håper alle har ei fortreffelig uke, så ses vi på Guns!

 

 

Prophets of Rage 02.07.2018

Jeg kom hjem fra Sverige klokka et på natta. Jeg var i utgangspunktet lovet fri dagen etter, men fikk beskjed om at jeg minst må jobbe noen timer. Jeg trengte ikke være produktiv, bare sørge for at andre var det, samt løse eventuelle konflikter. Veldig lite søvn og akkurat drukket i fem dager gjorde meg akkurat så produktiv som man skulle tro.

Først Tons of Rock, så Höljes og nå Prophets of Rage. Ikke mange muligheter for pust i bakken de siste ukene.
Planen var å jobbe til 10, senest til 11. Så kunne jeg sove en time, dusje, pakke og rekke toget til Oslo.
Halv 12 fikk jeg dratt. Klokken var over 12 da jeg ble ferdig i alle telefoner og annet styr som møtte meg.
Jeg fikk sovet en halvtime, før jeg måtte kaste meg i dusjen. Jeg styrte og klarte å få med meg det meste og kastet meg mot togstasjonen. Bilen ble parkert, jeg fikk tatt en parkeringslapp og stilt meg på stasjonen. Toget ankom helt likt som meg.
Planen var å sove på toget, men flere telefonsamtaler, for så å måtte sitte med dokumentasjon, varebestilling med mer gjorde dette umulig. Jeg tok meg derfor en kopp kaffe, tok to svelger og tømte så, på en veldig lite diskre måte, vodka oppi. Lykketrollet, som skulle med på denne konserten, var allerede på shopping i Oslo med dama og hadde hatt en del pauser for å holde væskebalansen vedlike. Jeg lå etter.

Vel fremme i Oslo begynte turen mot hotellet. Shortsen min hadde ligget i bilen og hadde derfor bare blitt kastet i bagasjen. Jeg gikk derfor igjennom Oslo, i 30 varme, i bukser.
Jeg sjekket inn, tok meg en av de få kalde ølene jeg hadde og satte deretter resten i kjøleskapet.
Dusje før jeg dro kunne jeg ha spart meg for, for jeg trengte en ny dusj.
Jeg satte på Cypress Hill og tok meg en øl til.
Tony ble endelig ferdig med shopping, kom seg til hotellet og ble med å drikkinga.
Etter så mange dager med fyll i det siste, visste jeg at det trengtes sprit for å få til noe. Uten glass tømte jeg ut en del av blandevannet og tømte vodka i boksen. En smart løsning? Nja. Det blandet seg ikke bra, og man er avhengig av å etterfylle for at det ikke skal bli for tamt.
Musikken gikk i Public Enemy, Cypress Hill, Rage Against the Machine, Prophets of Rage og litt Offspring.
Klokken går fort i fra oss og vi haster derfor til konsertlokalet.

Det er ikke noen kø som venter oss, og det er bra. Jeg har et hat for de fleste køer.
Inne i lokalet tar Tony en runde i baren, mens jeg haster på toalettet. Vodka-redbull for å holde oss gående. Sprit har noen fordeler. Nummer 1: Etter flere «festival» uker, kommer man bare til et visst punkt uten veldig, veldig mye øl. Nummer 2: Man slipper å kjenne på at blæra har lyst til å tvinge deg ut av folkemengda. Jeg setter øreproppene i og jeg og Tony beveger oss nedover.

Konserten er på Sentrum Scene. Jeg liker oppsettet sånn passe. Det er sitteplasser på toppen, noe jeg har benyttet meg av for Rival Sons. Man ser og hører konserten bra derifra, men blir fort litt tamt. For Rival Sons var det perfekt. Ikke noe musikk med mosh-pits, mye hopping eller lignende.
For Prophets of Rage er dette uaktuelt. Vi går ned trappene og ender nederst i dem. Det er liten vits i å gjøre seg uvenn med dem fleste i lokalet ved å trenge lengre frem.
KONSERT

Konserten begynner med at DJ Lord går på scena. Kan man kalle det starten på konserten? Man sier ikke at starten på andre konserter er spotify lista dem spiller på forhånd. Litt annerledes er det jo da det er en faktisk DJ som spiller opp før konserten. Jeg kan faktisk ikke huske at dette har skjedd på noen av de konsertene jeg har vært på. Klart, nå er dem fleste konsertene, som jeg teller som konserter, men rockeband. Klovner i Kamp er vel eneste unntaket hittil.
Han spiller en bra blanding av metal, rap og rock. Nirvana, Metallica, mixa inn med låter Public Enemy og Cypress Hill har. Det funker i hvert fall. Publikum blir bare mer og mer med i stemninga han prøver å lage.
Så kommer resten av bandet inn på scena, knyttnevene i været.
Dem begynner med Prophets of Rage, for det er jo tross alt det dem er. Et band laget av missnøyen over at Trump kunne vinne valget i USA. Dette viser Tom Morello ofte. Bak på gitaren hans står det -Fuck Trump. Han snur gitaren ofte for å vise oss akkurat dette, før han senere bytter gitar.
Publikum hopper, synger med og hele bandet er flinke til å få alle med. Foreløpig et av de publikumene jeg har sett som er mest med på konserten og det som skjer på scena.

Prophets of Rage går på scena

Testify er første Rage Against the Machine låta i dag, og blir ikke den siste.
Publikum jubler, synger med og er generelt fulle av energi. Nesten utslitt av den enorme varmen og mangel på luft hopper jeg fortsatt som en gal med til låtene. Testify har ikke vært en av mine favoritter av Rage, men jeg vet om mange som er veldig fan av akkurat denne.
Den blir etterfulgt av Take the Power Back. Som er akkurat det Prophets of Rage faktisk står for.
Jeg er allerede annpusten, utslitt og sliter med å få nok luft nede i folkemengden.

Før dem spiller Hail to the Chief, forteller dem at dem har noe dem MÅ si.
Kort fortalt var det bare -Fuck Trump-. Publikum jubler.
How I Could Just Kill a Man bruker jeg til å prøve å få tak i luft og se om det er noe sted det er mulig å puste bedre. Jeg nekter å bevege meg langt ifra der vi står, så muligheten er begrenset.
Både jeg og Lykketrollet er så svette at det ser ut som vi har sprunget et maraton.
Vi er ikke alene om akkurat det punktet. Alle rundt oss er tydelig svette. Det skal ikke på noe tidspunkt bli kaldere enn 20 grader utendørs, og man merker at ventilasjonsanlegget og luftet i lokalet sliter pågrunn av dette.
How I Could Just Kill a Man er en kul sang, og det virker til at resten av publikum er enig. Folk er fortsatt like aktive og synger med.

Så kommer en montasj av forskjellige sanger av både Public Enemy og Cypress Hill. Det begynner med Dr Greenthumb. «Paging mr Greenthumb», etterfulgt av flere andre klassikere fra banda. Mest reaksjon kom det av -Insane in the Brain-, som fikk hele publikum til å hoppe og synge, og Jump Around.
Alle i nedre del hoppet til Jump Around. Og da mener jeg alle!
Sjeldent har jeg sett så mange personer helt med på en konsert. Tror faktisk ikke jeg har sett det noen gang. Det sto ikke folk som bare ventet på Rage against the Machine låtene, nei her var folk med for alt.
Sjeldent har folk med så blandet musikksmak vært så enig om at både raplåtene og rockelåtene hørte like mye hjemme. Jeg er rett og slett imponert over publikum, og bandet på scena som klarte  få med seg publikum på dette.

Resten av sangene er Rage against the Machine, bortsett fra deres egne Living on the 110.
Jeg var skeptisk til hvordan vokalen kom til å være på Rage against the Machine delen av showet. Jeg var sikker på at jeg kom til å bli skuffet. Der ble jeg motbevist. Dem tok sine deler etter perfeksjon. Dynamikken dem hadde på scena gjorde at alt fungerte perfekt. Lyden var bra og tror du ikke dem sang bra også.
Sleep now in the Fire, Guerrilla Radio, Bullet in the Head. Sanger som fikk det til å bruse over i publikum. Dem som hadde sitteplasser på toppen fikk pent beskjed om å stå for resten av konserten.
Nå kommer det bare slagere sa han, som om dem ikke hadde spilt noe annet hittil.
Etter dem, kom Know Your Enemy. For et liv det er i publikum! Jeg har hatt problemer med å puste i noe som føles som timer allerede. Det svartnet til og med for meg i et halvt sekund på grunn av varmen og luftmangel. Alikevel holdt publikum ut.
Publikum er uten likestykke. Aldri har jeg sett så mye liv. Alle sammen ser ut som dem har sprunget inn i dusjen med alle klær på. Selv om alle sammen liker både Cypress Hill og Public Enemy, er det ikke tvil om at dette er sangene dem er der for å høre.

Bulls on Parade kommer etterpå. Jeg hadde håpet på litt pusterom, men det viste seg å være umulig. Jeg klarte å slenge meg inn i en av moshen som oppsto, i håp om luft. Det var bedre i moshen, og etterpå endte jeg med bare to personer mellom meg og scena. En perfekt plassering.
Freedom ga ikke helt samme mengde liv, og for det var jeg glad.
Så kommer hoved attraksjonen. Sangen alle har ventet på. Killing in the Name.
Det er moshpits, det er hopping, det er synging. Det er mer luft ved scena, noe jeg er glad for. Det gir meg evnen til å synge, være med i mosh og hoppe som en gal!

Man kan nesten se publikum bevege seg

Bandet gir så en encore. Dette har ikke skjedd før sier dem. Dette gjør dem bare for oss!
Om dem er imponert over hvor mye liv lille Norge har gitt i dette lille lokalet, eller om det føler setlisten ble for kort vet jeg ikke. Grunnen er ikke så viktig, det som er viktig er at vi fikk Bombtrack i tillegg!
Publikum ga seg sitt siste. Folk har ikke mye energi igjen, men dem gjør et forsøk.
Så blir det alt for brått slutt og Prophets takker for seg.
Hvert medlem får litt jubel av publikum. Den som fikk mest var så klart Tom Morello. Mannen. Legenden. Grunnen til at folk fattet interesse i bandet.

Dem gikk av scena og ryddingen av scena begynte med en gang. Ikke et eneste plekter ble kastet ut. Heller ikke noen trommestikke. Jaja. Jeg bruker ikke få tak i noen uansett, men det er en liten nedtur at ingen i publikum fikk et plekter av Tom Morello.

Vi stikker tilbake til hotellet. Det er nach på John Dee, men vi er for svette for å gå direkte dit.
Klærne ble hengt på tørk over stoler. Shortsen min var ikke tørr dagen etter engang.
Ny dusjet, parfymert og påkledd var vi klare.
Det var ikke mange på nachet, men det var allsang fra dem som var der. Det ble spilt mye forskjellige rap, RNB, rock og metall. Forfriskende blanding.
Vi bestemte oss så for å gå videre. Cafe Sara har god burger, så det var et naturlig valg.
Da vi kom dit, fikk dessverre Lykketrollet beskjed om at «Du har det ikke bra», dermed fant vi ei kebab sjappe. Da vi var ferdig med å spise var det få steder som hadde oppe. Vi gikk derfor rundt en times tid for å lete, men fant ingenting.
Dermed var det tilbake til hotellet.
Vi tok oss et par øl til, hørte på litt på musikk og pratet om alt som var å snakke om i verden.
Kjedelig avslutning at vi ikke kom oss inn på Cafe Sara, men for en konsert vi fikk oppleve!

 

Tips, kritikk, spørsmål og kommentarer tar gjerne i mot. Ukjent med formateringen på denne sida og endringer jeg gjør av teksten ser ikke alltid ut til å komme frem. Uansett! Offspring kommer senere. Ha ei fortreffelig helg!

Akkurat nå ligger lista på nesten 40 konserter bare i år!

 

Tons of Rock 2018 – Del 2

 

Torsdag og Fredag på Tons of Rock

Jeg har prøvd å redigere skriftstørrelse og lignende for å få det hele mer lesbart. Det har visst ikke fungert. I tillegg kan jeg ikke redigere bort -BOLD- fra det jeg har skrevet i et annet program. Beklager at dette går utover lesbarheten.

Da kom jeg endelig  så langt at jeg har skrevet andre del av Tons of Rock 2018. Teksta er ikke lest igjennom og sjekket etter skrivefeil eller andre feil. Det er mye alkohol inne i bildet, så plutselig kan jeg ha skrevet et band på feil dag uten at jeg har tenkt over det. Er det for frustrerende å lese; ta en øl og prøv igjen. Fortsatt frustrerende? Finn brennevinet. 

TORSDAG

Torsdagen begynte med en tur på apoteket for allergi-medisiner, for så å kjøpe mer gin.
Taxi opp til vogna, så fant jeg resten av gjengen med nylig kjøpt pizza. Jeg satte på kaffe for å lage Irish Coffee til oss, og jeg og Even tok en vente GT mens vi kaffen kokte.
Vi ble overtalt til å ta en tur tidligere opp til scena i dag. Noen vi kjenner på telt-campen maste så mye på oss at vi så oss nødt. SIBIR var dermed første band ute. Konserten var bedre enn forventet, og det hele virket litt som Kvelertak. Ikke helt sjarmen som Kvelertak har, men greit nok at jeg har skrevet dem opp på konsertlista mi over sette konserter.

Etter SIBIR ga vi Imperial State Electric et forsøk. Både jeg og Even fant ut vi likte alkohol bedre, og gikk dermed tilbake til campen.
Det hadde begynt å bli ganske så dårlig vær, og det holdt ikke med bare alkohol til å varme oss. Vi handlet oss regn-ponsjoer, men det var fortsatt kaldt.
Da vi var oppe på scena igjen, ble det dermed ikke mye av Epica vi så på, før vi gikk ned til teltscena istedet.

Her må jeg skryte litt av arrangørene. Jeg vil oppsummere min mening om selve arrangementet, og mine meninger om det over flere år, på slutten, men slenger inn noen kommentarer ellers også.

Det er mengder av boder hvor man får kjøpt øl, og øl kan man drikke hvor man vil på området. Ingen dedikerte øl-soner og det er nesten aldri kø. Kjempe flott!
I tillegg solgte dem på to av bodene litt forskjellige annen øl! Her handlet vi mye. Ikke at vi handlet lite med vanlig pils, men en blond øl, ipa eller noe annet gjør seg innimellom.
Mer enn en type øl og det at man kan gå fritt med øl, selv om arrangementet er for alle aldre, er kjempe bra!

 

Etter to band inne på teltscena, som vi ikke brydde oss om, var det At the Gates for tur. Disse var vi mest på for den ?historiske verdien?.

Man merket tydelig på publikum at regn og kulde hadde satt en demper på stemningen. Dette trakk konserten ned mer enn man skulle ha forventet. Alikevel en helt grei konsert.
Abbath, som var neste band, ga vi faen i.

 

Siden det ikke var noe mer vi skulle se før Alice in Chains, ble tiden brukt ved campingvogna. Vi satte oss inn med naboene våre som kjente meg igjen meg fra Metallica. Dem hadde fortelt, hatt på en varmeovn tidligere på dagen, og så på fotball. Jeg gir faen i fotball, men glad i varme. Øl hadde jeg jo selv, og det gikk i mye shit-snakk i tillegg. Mye moro frem til Alice med andre ord, selv om fotballen skulle forstyrre litt.
 

Alice in Chain er en opplevelse. Treige som vi var, hørte jeg at dem hadde startet med første låt før vi kom over bakken og kunne se scena. Var ikke en av sangene som var essensielle, så ingen stor nedtur.
Neste sang derimot var Them Bones. Igjen gikk jeg bort fra dem jeg var med inn, og befant meg plutselig blant dem fremste. Etter Them Bones kom det 3-4 sanger jeg ikke hadde kjennskap til. Det kan hende jeg sona ut litt for en periode, helt frem til Nutshell kom på.


Man merket også på publikum hvilke sanger de fleste hadde hørt før, og hvilke dem var der før å høre.
Bandet oppførte seg også på scena omtrent som forventet. Her er det ikke et band som legger opp til store mengder energi i hver låt, med hver låt et forsøk på å få publikum til å hoppe enda høyere. Nei, her går det meste i en groove. Ganske sakte til tider, men det er det som er sjarmen.
Man in the Box, Would? og Rooster er jo også sanger man må nevne. Det er noen andre kjente dem spilte også, men dette er mange av sangene jeg kom for å høre.

Kan også nevnes at dette er første konserten jeg har fått tak i et brukt plekter, uten at noen har dyttet det ut av hendene mine rett etterpå. Det tok bare 160 konserter altså.

Annet enn mer alkohol skjedde det ikke så mye mer spennende før W.A.S.P.
Jeg kan ikke skryte på meg å være demmes største fan. Jeg har tre sanger av dem jeg hører litt på, og bare to av dem ble spilt. Det var konserten sine to siste sanger.
Wild Child og I Wanna Be Somebody.
Herlige sanger som skapte liv og mengder av energi i publikum. 

WASP

Etter WASP gikk for å finne nach. Jeg ble sittende med forskjellige folk rundt omrking på campen en stund. Så en fra nabovogna på et nach da klokka nærmet seg 4, og sa han fikk ta en Irish i morgen tidlig hos oss før jeg fant senga. Overraskende begivenhetsfri avslutning på kvelden.
En far og sønn jeg har hatt som tradisjon å hilse på hvert år jeg har vært der nevnte senere at Gåte hadde et fantastisk bra show. Ikke min type musikk, men det virker som jeg kan angre på at jeg ikke dro på det. Jeg fant også ut at jeg helt hadde gått glipp av Witchcraft. Kan man skylde på det dårlige været?

 

FREDAG

Dagen begynte igjen med Irish og polarbrød. Første band i dag er Skambankt, og det er heller ikke noe vi absolutt måtte se.

Naboen jeg inviterte kom over på en Irish, og vi brukte tida på å skravle mye dritt. Det ble blant annet bestemt at skjegget hans var gammel nok til å være far til en som var i vogna. 
Etter det som var en evighet, bestemte vi oss å dra opp til Skambankt. Vi begynte å gå rett før dem begynte å spille.

Dette var første bandet for dagen, og det viste seg at det ikke var noe vi skulle se på i teltstage. Dermed tok vi med ?niste? som vi skulle legge igjen på telt-campen. Det var bare en time i mellom banda vi skulle se, så det var viktig å være forberedt. Uten mat og drikke og alt det derre.
Dermed fikk vi bare med oss halve Skambankt konserten. Like greit, for da fikk jeg bare sangene jeg ikke hadde noe i mot å høre.  Ikke helt mitt type band.

Etter Skambankt var det ned på telt campen for å drikke litt øl, før vi gikk opp til Soulfly.
Soulfly har en sang jeg har si spillelista mi. Der har dem med seg Corey Taylor fra Slipknot som hjelpevokalist. Liten sjanse for at Corey skulle bli med på denne konserten, men det var hovedsangen jeg ville høre.
Dessverre spilte dem bare deler av Jumpdafuckup. Jeg husker sangen veldig godt fra Metaltown 2012, men deler av den er bedre enn ingenting. Resten av sangene var bra, og jeg burde nok ha hørt mer på dem før konserten. Jeg visste uansett at det kom til å bli liv, og det ble det. Det var flere moshpits, og jeg skulle gjerne slengt meg ut om jeg ikke hadde tråkket over på vei opp til konserten.

 

Soulfly

 

 

Ned til campen igjen for å trykke i oss alkohol før Opeth og den store Mikael Åkerfeldt tar scena.
Sist jeg så Opeth var dem oppvarming for Iron Maiden på Ullevi i Gøteborg. Det jeg husker best er humoren han hadde fra scena. Denna gangen var ikke noe unntak.
Sangene demmes er ofte mye hardere og mer heavy live enn dem er på Spotify. Det utrolige med måten han synger på er at det ikke ser ut som han tar i. Andre vokalister når det kommer med dype growls på synes det veldig. Mikael bare gaper og så kommer det ut.
Mot slutten skriker noen i publikum, ?One more song!?
?Vil du ha en sang til?? kommer det fra Mikael
Et overdøvende JAAAA fra publikum.
?Da må dere se oss igjen.?
Så enkelt så greit. Vil du høre mer, dra på flere konserter.

 

Vi hastet ned til campen igjen. Nista vi hadde med oss begynte å bli tom, og vi følte for mer sprit. Vi sprang dermed over til bobil-campen før vi gikk tilbake til telt-campen. Det ble pratet om mye som ikke burde skrives på papir. Mye humor som var svartere enn de fleste bandene som spiller på Tons.

Vi gikk inn igjen for Helloween.
Jeg har hørt en del på Helloween, men det viser seg at sangene jeg liker best, ikke er de sangene alle andre mener er det.
Alikevel fikk jeg høre sanger som I?m Alive, If I could Fly og Eagles Fly Free som jeg har hørt før. Bare If I Could Fly er i spillelista mi av disse.
De to siste sangene hoppet vi over, for heller å få i oss mer øl før de neste konsertene.
Viste seg at vi var ikke eneste som hadde tenkt den tanken. Vi ble dermed sittende med andre kjentfolk og prate om alt mulig. Fortsatt ting som ikke burde skrives ned, i tilfelle noen tar det feil.

Kvelertak

Siste hovedbandet for dagen var Kvelertak. Vi brukte opp det meste som var igjen på cashlesskortene våre. Even skulle drikke litt til, men jeg var sjåføren hjem. Dermed ble min siste øl rett før Kvelertak.
Dette blir fjerde gangen jeg ser Kvelertak i år. Nå vet jeg ikke om det forfølger alt jeg skal på, eller jeg dem, men det har blitt mange ganger. Først spilte dem på Sebs på Hamar. Omtrent foran 100 personer, mens dem akkurat hadde spilt for flere titusen med Metallica. Så var dem oppvarming for Metallica pluss at dem spilte på Trondheim Rocks.
Jeg og Even kom oss langt frem på høyre side. Her ble jeg stående til første mosh, hvor jeg takket adjø til Even og slang meg inn.
Forkjølelsen var bedre og jeg var full nok til at mosh hørtes moro ut.
I moshen møtte jeg på kjentfolk. Derifra ble jeg slengt ut av moshen og endte med bare to personer foran meg og scena.

Rett til venstre for meg, så jeg også en faren og sønnen jeg har kontakt med hvert år jeg er på Tons.
Første Wall of Death kom til 1985. Ikke akkurat det jeg vil kalle en Wall of Death sang, men alikevel.
Jeg ble med i noen andre mosher også, men det sliter fort ut en stakkar.

Erlend Hjelvik, vokalisten, ligner på noen måter på Jesus. Kanskje ikke, men det så sånn ut da han gikk over publikum. Jesus gikk på vannet, Erlend gikk på publikum.
Han gikk tilbake til scena igjen, men gjorde dette flere ganger i løpet av konserten.
Så plutselig får vi beskjed om å dele oss. Nå kommer en planlagt Wall of Death. Jeg slenger meg med.
Ender på magisk-vis tilbake på plassen jeg hadde på forhånd en gang til. Jesus, jeg mener Erlend, gikk ut på publikum igjen. Han stilte seg et stykke ut i publikum for å synge. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig falt publikum rundt han. Jeg regner med det var noen som mistet grepet. Dermed lå han plutselig midt i en sirkel, med minst 50 personer liggende rundt seg. Det minnet veldig om en kornsirkel. Ikke at det stoppet Erlend fra å synge. Han fortsatte i samme humør.

 

En fallende Erlend

Så brått var konserten over, og jeg hadde fått tak i en trommestikke. På 160 konserter har jeg ikke fått tak i noe før året Tons. Nå har jeg plutselig to plektere fra Alice og en brukt trommestikke fra Kvelertak.
Jeg møter opp igjen med Even, og går på Black Debbath. Sangene var OK, men vitsene mot publikum var fantastiske. Dem hadde quiz hvor ingen svaralternativer egentlig ga helt mening, men veldig humoristisk.

 

Jeg ble så med nabovogna på et langt nachspiel. Bare for at jeg begynte å føle meg edru etter flere timer uten alkohol, betydde ikke det at jeg ikke kunne feste!
Jeg tok med meg høyttaleren inn til dem, og det ble derfor jeg som styrte musikken. For vært musikkønske, spilte jeg en eller to låter selv.

På den måten introduserte jeg dem til band som Soilwork, Avatar, Night Flight Orchestra, Black Berry Smoke, samt at jeg spilte demmes ønsker. Jeg spilte også Ghost, i tilfelle dem ikke hadde konvertert enda.
Her fikk jeg for første gang se noen som var dårligere til å ta hint enn meg.
Dem snakket, så hverandre dypt i øynene, hun lente seg inn for et skyss, og?.
Han la øret til som om hun hvisket noe.
Noen minutter senere skjedde det samme igjen. Da tittet han opp på henne etterpå og uttalte: ?Jeg hører ikke hva du hvisker jeg!?
Det var ekstremt komisk, men han var helt naiv.
Hun prøvde hardt for å få han med tilbake til vogna hennes, men uten hell. Til slutt gikk ut, og da hun var nesten ute av døra skrek han: ?Vent!?
Hun snudde seg, og du kunne se håpet i øynene hennes.
?Du glemte ølen din!?

Så var alt håp knust.

Jeg la meg da dem til slutt kastet ut alle for at dem skulle legge seg. Fikk høre jeg var en del av kveldens høydepunkt, der hvor jeg satt med historiene mine og musikken min midt i rommet. Jeg fortalte dem at dem burde se meg fullere en gang. Mye mer underholdende.

Med det takket jeg for meg og tok kvelden.

 

Oppsummering av arrangeringen av Tons of Rock

 

Campen: Jeg har vært på Tons of Rock tre år på rad nå. Første året var campen helt alright arrangert. Vi kom sent, og kanskje var det det som gjorde det?

Året etter var det verre. Alle vogner over 6 meter (Eller noe annet latterlig kort), MED DRAGER, teltes som busser. Det viste seg derimot at det gjorde man ikke alikevel. Så det var da 300 kroner ekstra uten grunn. Det var biler som var parkert ulovlig som gjorde at køen ble veldig lang. Da jeg kom opp til innkjøringen til campen, hvor man bytter til seg bånd, sa jeg at jeg hadde billett som buss. Da fikk jeg beskjed om å kjøre ned igjen. Der nede fikk jeg beskjed om at ?HA! Denna lille vogna der er da ikke stor nok til det?.
Ikke det som står på sidene til Tons of Rock. Jeg har også sendt spørsmål til dem om dette og andre ting, men det er UMULIG å få svar av dem. Dette var ikke bedre i år. Dem svarer nesten aldri på spørsmål på facebook eller noen av mail adressene demmes. Det er faktisk helt latterlig dårlig.

Det var mye bedre i år, men ingen av dem som slapp inn vogner kunne reglene. Vi ble plassert vilkårlig, noe som gjorde at dem som kom senere måtte rygge 50 meter istedet for å kjøre rett inn. Folk parkerte med drageren innover, noe vi fikk avbrutt. Ikke noen informasjon fra dem som drev der. Samme med parkering av biler foran dragere. Ikke lov.
Skal man da altså regne med at det er deltagere som vet dette og ordner opp, eller at dem som eier bilen eller vogna er edru nok i løpet av dagen etter for å løse dette?
Jeg så folk kjøre beruset for å flytte biler i ettertid! IKKE OK!

 

Festivalområdet: Det er mye bra her. Inngangen kunne vært raskere. Spesielt foran dem største bandene burde det vært flere folk som tok i mot. Ellers gikk det smertefritt.
Inne på området var det bra med matutvalg, selv om det var varierende hvor mye mat man fikk for pengene. Man fikk mer om man gikk ned til Esso for å si det sånn.
Det var lite med ølkø, selv om all øl kø er irriterende. Ikke var det lang kø for å måtte på do heller. Ikke hvis man er gutt ihvertfall,
I tillegg var det mer enn bare vanlig øl å velge i! Dette er en stort pluss. Spesielt da det ikke er priser på 180 kroner halvliteren for en IPA sånn som på Trondheim Rock.

På bobil-campen kan omtrent alt bli bedre,mens festivalen gjør det aller meste ekstremt bra!

Dem må lære å svare på spørsmål. Dette er faktisk det største problemet med det hele, og jeg skjønner at folk blir oppgitt. Nesten alle spørsmål blir besvart, fordi noen “slet med det samme i fjor” og dermed selv hadde brukt langtid på å finne ut akkurat dette. Ekstremt dårlig.

 

#metall #metal #rock #rockekonsert #metallkonsert #metalkonsert #konsert #konserter #kvelertak #aliceinchains #wasp #soulfly #helloween #øl #fylla #tonsofrock #festival #festivallivet #camping #campinglivet #fylleflørt #annmeldelse #dritings #nachspiel #halden #fredrikstenfestning #opeth #konsertfrelst

Tons of Rock 2018 – Del 1

Planen var at jeg skulle lage en lengre oppsummering av hver dag på Tons og legge dette ut i løpet av uka etter. Problemet var at den uka gikk turen til Höljes i Sverige. Rallycross, og årets største fest. Det blir veldig sporadisk oppdateringer av sånn. Spesielt da jeg har vært på både Offspring og Prophets of Rage i etterkant. Tenkte å gi en samlet oppsummering av de to konsertene senere.
Dermed blir dette bare delt i to. 

 

Tirsdag og Onsdag på Tons of Rock

 

Tons of Rock er en årlig begivenhet. Selvsagt er det camping som gjelder. Da jeg først begynte å dra på festivaler, som var en årlig tur på Metaltown, var det telt som gjaldt. Nå som en er eldre og visere, er det komfort i en campingvogn. Alt koster en del mer, men er verdt det.

 

Vi var to stykker i vogna i år. Det var en tredje som for mange måneder siden fikk tilbudet, men ikke bestemte seg for festivalen før rett før. Dermed endte han i telt. Kjedelig for han, når det tross alt var regn og dårlig vær for stort sett alle dagene.
Planen var jo å skrive et innlegg som oppsummerte hver dag, men siden det har vært mye som har skjedd, så blir hele oppsummert i et innlegg.

 

TIRSDAG

Vi dro nedover på tirsdag. Turen gikk innom systembolaget på veien, hvor det ble handlet alt for mye alkohol for noen sitt beste. Mindre enn tidligere år, men alikevel nok.

En vodka, whiskey og en gin burde jo tross alt holde, samt to brett med øl på hver.
Spoiler alert; vi måtte ha mer gin.
Vi parkerte vogna, rigget oss til og fikk hilst på den første naboen. Han hadde drukket hele veien fra Trondheim. Vi var på første øl.
Oppriggingen av vognene var som alltid kaos. Arrangørene gir ingen noen form for opplæring, og brannreglementer som vi, fra tidligere år, vet må følges ble ikke sagt til noen. Vi nevnte det til dem vi så, før dem rakk å ty til alkoholen, men dette burde jo ikke være vår jobb. Neste vogn som vi snakket til kjente visst igjen meg.
?Jaa, jeg var jo her i fjor?? Neida. Han kjente meg igjen fra Metallica tidligere i år. Jeg satte meg ned med noen tilfeldige på en bar etter konserten, mens resten av følget var på ?Maccern?.
Disse husket meg visst fra da. Sånn er det da jeg er sosial og absolutt skal snakke med alle.
Vi i vogna tok et par GT, noen øl før turen går videre.

 

Vi snakket litt med naboene, og endte med at vi tok følge ned til sentrum for oppvarmingen for Tons of Rock. Her var det noen lokale blues, rock band og lignende som spilte. Helt OK. Mesteparten av tiden ble derimot heller brukt på alkohol. Ikke noe dramatikk, eller spennende som skjedde her.

 

Tilbake til campen snakket vi videre med forskjellige naboer. Vi fikk besøk av andre kjentfolk, det ble mer GT, mer øl.
Vi snakket mer med nabovogna fra Trondheim. Han som hadde drukket hele veien fra Trondheim var fortsatt våken og i farta. Der satt trommisen til et av bandene som skulle spille i Tent-Stage rundt klokka 15 dagen etter. Vi la oss i 3-4 tida. Even, den andre i vogna, var oppe på toalettet i rundt 6 tida. Da satt dem fortsatt og drakk. Så klart måtte vi da få med oss han tromissen i action dagen etter. Drikke sprit til bare noen få timer før konserten må jo være en utfordring.

 

ONSDAG

Onsdag begynte i en litt klam vogn, med en breezer før frokost. Videre spiste vi bare polarbrød. Vi har lært fra tidligere at vi alltid kjøper for mye mat. Planen er at det meste av mat blir kjøpt på bensinstasjonen eller inne på området. En dyrere løsning? Nei ikke når man tenker på at det er det vi endte med uansett tidligere år.
Vi gikk så over på å lage oss litt tonic med gin i. Så noen flere øl. Så klart ble det jo også en Irish Coffee etter frokosten.
Vi hoppet over Girlschool og Føss for heller å få i oss mer alkohol. Ikke noen dårlig plan. Vi så på Whoredome Riff, hvor tromissen tross alt drakk til langt på natt. Han hadde overlevd natta, og vi la ikke merke til noen feil. Nå har ikke vi hørt noe på dem før natten i forveien, så hva som er riktig og feil kan være vanskelig å bedømme.

Første bandet som var et must, var Alestorm.
Alestorm var alt jeg håpte det skulle være. Det begynte med sekkepipe spilt på et keyboard. Sangen Keehauled var først ute. Alestorm er en bra drikkesang og man kunne høre publikum sang med.  The Sunk?n Norwegian, handlet ikke om noen fra Norge i det hele tatt, som han poengterte, men sto fortsatt fast som en av de beste fra konserten.
De to siste sangene satte også publikum i fyr. Drink og Fucked with an Anchor slo ann. Spesielt den siste hvor hele publikum viste fingeren mot scena. En prakt å beholde.
En skikkelig energirik måte å starte festivalen på! Likte spesielt banneren dem hadde som var herlig barnslig.

 

Alestorm på Tons of Rock

Ettersom det ikke var noen flere band før Arch Enemy, gikk turen tilbake til vogna. Vi bestemte oss for en kort blund, som varte i hele 15 minutter, før vi fikk besøk i vogna.
Ettersom vi uansett var forstyrra, så ble det heller flere gin and tonic og øl.

Vi kom frem akkurat da Arch Enemy begynte. Even, som ikke er så ivrig etter å presse seg frem, lot jeg være igjen lengre bak. Jeg beveget meg fremover, og kom meg til en plass rundt 6-8 rekke etter noen sanger.
War Eternal, You Will Know My Name, The Eagles Flies Alone og Nemisis var sangene dem spilte som jeg absolutt ville høre.
Jeg ble stående vedsiden av noen som lignet veldig på han som spiller Bjørn i Vikings. Høyden stemte også. Nå er ikke den skuespilleren norsk, så det var nok bare likheter. Jeg holdt meg utenfor moshpits her. Vært forkjølet ei ukes tid, og tenkte å spare på energien.
Det var et bra show, og Alissa var like pen å beholde som sist gang.

Før Ozzy måtte vi ha oss noe mat. Vi satt derfor utenfor tentstage og spiste pizza under hele Wardruna. Vi fikk høre at showet var episk, men det får være til neste gang. Pizzaen var dessverre ikke episk, men bare OK.

Så til Ozzy! Nå var det tre av oss før Ozzy. Denne gangen var dem villig til å bli med på min jakt fremover i folkemengden. Jeg presset meg ikke fremover, men fant sprekker hvor det er lett å bevege seg imellom. Etter å ha kommet oss til en så bra plassering som vi kunne klare uten å presse, ga vi oss.

Og for en intro. Bark at the Moon etterfulgt av Mr. Crowley. Etter dette presset noen ekstremt irriterende personer seg forbi oss. Dette gjorde at flere rundt oss mistet litt av fokuset på Ozzy. Da vi endelig klarte å få dem til å flytte seg, hørte jeg ?takk gud? og ?endelig? fra flere i nærhten av oss. 
Selv om Ozzy dro frem flere sanger som ikke er av mine personlig favoirtter, gikk det gullkorn på gullkorn fra scena.
Det var mye mer liv i Ozzy denne gangen enn det hadde vært sist, og han gjorde en prakt jobb. Nå synes jeg ikke han var så ille sammen med Black Sabbath heller, men han viste mer energi nå. Gubben er 69 år gammel og har mer energi enn mange i publikum! Og ihvertfall mer energi enn dem fleste i publikum  under Metallica for noen måneder siden. Jeg vet ikke hva folk forventer av en mann i den alderen, men jeg tviler på at jeg er så sprek i den alderen. Det uten dopbruken.
Det er for mange bra sanger til å nevne, og det aller meste var strålende.

The Prince of Darkness på scena

En kan jo heller ikke nevne Ozzy uten å nevne Zach Wylde! En legende i seg selv. En blanding av biker og guitar-jesus sto han der på scena. Han headbanget så man aldri så annet enn håret hans. Jeg hadde lest annmeldelser fra andre konserter, og det mest negative dem fleste klarte å skrive om Ozzy var at Zach spilte for mye guitar. Hvis man ikke finner noe mer negativt enn det, må det jo være fantastisk!
Selv om guitar-soloen hans varte i evigheter, var det fortsatt herlig å se på. Han er en legende, nærmest en gud, og det prøvde han hardt å bevise.
Ozzy klarte ikke engang å vente på oss å skrike ?One more song? på egenhånd, så han startet det hele selv. Paranoid var siste sangen, og en av dem som sto med oss gikk glipp av Black Sabbath. Han var derfor overlykkelig for de Black Sabbath sangene som ble spilt.
Selv var det mange flere sanger jeg gjerne ville ha hørt, men man kan ikke få alt man har lyst på.

Siste band for dagen var Audrey Horne. Sist så jeg dem for omtrent akkurat ei uke siden i Bergen. Konserten fulgte akkurat samme setlist, og det ble brukt omtrent akkurat samme prat i mellom sangene. Alikvel en bra konsert, selv om det ikke var lenge siden jeg så den sist. Annet publikum, annen stemning og fortsatt et bra show.

Etter konserten ble jeg med ei venninne. Kjæresten til hennes vennine knakk beinet rett før Ozzy begynte og var derfor på sykehuset. Han knakk det med å gli ned på gresset. Uflaks ut av en annen verden altså.
Jeg lurte selv på hva jeg ville gjort i en lignende situasjon. Mest trolig mast meg til smertestillende, men nektet å bli med før jeg hadde fått sett Ozzy. Nå vet jeg ikke hans smerte, men jeg liker å tro det er sånn jeg ville ha utspilt det. Mest trolig har jeg for mye tro på meg selv, og hadde sikkert hylt etter både å komme meg på sykehuset og etter smertestillende. 

 

 

#metall #metal #rock #konsert #konserter #festival #tonsofrock #metallkonsert #metalkonsert #rockekonsert #alkohol #øl #fylla #campinglivet #camping #ozzyosbourne #zakkwylde #alestorm #dagsfylla #archenemy #audreyhorne #ginandtonic #ozzy #fredrikstenfestning #konsertfrelst