Apocalyptica i Oslo Konserthus 17.03.18

Det meste jeg hører på av Apocalyptica er de sangene dem har fått mye hat for. Der dem blander inn ?dårlige? vokalister. Enten er vokalistene metal-core-shit eller så er dem ikke-rock-i-det-hele-tatt.
Det at et band som spiller cello får beskjed om at musikken demmes ikke er rock nok er jo ganske underholdende i seg selv.
Metallica albumet demmes, som ble gitt ut da jeg var 3 år gammel, er det flere år siden jeg hørte igjennom sist. Nothing Else Matters er eneste Metallica cover låta jeg har i en spilleliste, og den er ikke fra det første albumet.

Hele konsert opplevelsen var en helt annen enn det jeg var vant til. Konserten var på Oslo konserthus, et lokale jeg aldri har vært i før. Jeg og kameraten min var 
-underdressed- i forhold til dem fleste.
Sjeldent har jeg sett så mange kledd så pent for å høre på rock. Med sjeldent så mener jeg aldri. Før dørene åpnet sto folk å hvisket med hverandre. Ingen høylytte samtaler, ikke noe bråk. Det føltes veldig som å være på biblioteket.
Ikke som forventet i det hele tatt.
Kanskje bra det ble holdt seg til bare øl på vorset i denne omgang.

Første halvdel spiller dem alle sangene fra det første albumet dem ga ut, sånn som det ble spilt inn. Andre halvdel legger dem til trommer og fortsetter med andre metallica låter.

Første sangen er Enter Sandman. Dem klapper i gang publikum, og får sine ?hey, hey, hey, hey? med mer. Hele opplegget er ganske stilig.

Master of Puppets, Harvester of Sorrow, The Unforgiven, Sad but True, Creeping Death, Whereever I May Roam, Welcome Home (Sanitarium) er sangene fra første halvdel.
Det går fra å være veldig rocka, til mer symfoni.
Dem får celloene til å høres ut som alt fra el-gitarer, keyboard til faktisk cello. Hele opplegget er imponerende og mye mer moro, rocka og underholdende enn jeg hadde trodd.

Det var vanskelig å huske tekstene fra sangene, når melodien ble hørt i en så uvant sammenheng.
Metallica har mange elementer som passer overraskende bra inn med cello. Noe jeg tror mange metal-band egentlig har. Metal og klassisk har mye til felles.
The Unforgiven, det meste av Welcome Home (Sanitarium) og mellompartiet i Master of Puppets er prakteksempler fra første halvdel.

I mellom første og andre halvdel er det en pause på 20 minutter.

Konserten begynner igjen med Fade to Black, etterfulgt av For Whom the Bells Tolls, Fight Fire With Fire, Until It Sleeps, Orion, Escape, Battery og Seek And Destroy.
Fight Fire With Fire la dem på en intro som viser hvordan cello skal høres ut, før sangen tar skikkelig av. Battery sin intro er ekstremt kul på cello og det er egentlig resten av sangene også. Trommene gjorde alt litt mer heavy, og det har jeg ikke noe i mot. Noen synes dette er å ødelegge stilen demmes, men jeg er uenig. Det er også demmes musikk, så dem skal da få gjøre den sånn som dem vil.

Det skal sies at jeg ikke kunne huske at Metallica hadde en sang som het Escape. I følge Apocalyptica er sangen ekstremt vanskelig å spille live. Dem kunne tenke seg at det er samme grunnen til at ikke engang Metallica har spilt sangen live. Her er det altså et coverband som spiller Metallica sanger til og med Metallica ikke spiller. Det er litt ekstra kult.
Det å se noen langhåra rockere headbange mens dem spiller cello er noe eget.

Encore sangene demmes var Nothing Else Matters og One.
Kameraten min ble oppgitt over et dansende par under Nothing Else matters som han følte ødela stemningen for hans del. Det ble foreslått å henge dem opp på et lokalt slakteri i nærheten, men fant vel ut at det ikke ble noe bra mat ut av det.
Bortsett fra den mindre irritasjonen, var både Nothing Else Matters og One verdige avslutninger på konserten. Det gikk ikke ut med et vrak, men det skal man vel heller ikke forvente av fire karer som spiller cello.

 

Konsert opplevelsen var helt unik. Det gikk fra headbaning og synge med, på om ikke annet, refrenget, til å bare lene seg tilbake og nyte det. En herlig opplevelse alt i alt.

Resten av kvelden ble brukt på alt for dyre drinker. Siden vi var i et dannet humør gikk praten i språk. Vi møtte to personer som kunne japansk, så noen som var utdannet innenfor noe med tysk å gjøre. Hjem fra byen snakket kameraten min russisk med alle vi møtte, samt med sin far, som ikke kan russisk.. Det er en jente på trikken som fikk en trikktur hun sent vil glemme. Noen fra Polen som vil prate om den dansende norsken, med ei veikjegle på hodet, som pratet gebrokkent russisk.

 

#rock #metal #rockekonsert #metalkonsert #apocalyptica #øl #fylla #metall #oslokonserthus #cello #rockekonsert #headbanging #konsert #metallica #coverband