Killswitch Engage 31.10 og 01.11

Killswitch Engage har turnert i Europa i noen uker nå. Der har dem spilt  i storbyer som huser alt fra noen hundretusen og opp til flere millioner. Oslo, og Norge, er kanskje blant byene med færrest folk. Og så valgte dem i tillegg Karlstad. Karlstad, en av Sveriges fineste byer, plassert fint ved Vånern, Europa sin 3. største innsjø. Med bare 90 000 innbyggere i hele kommunen, så er det ikke der man forventer å finne 2000-talls sensasjonen Killswitch.
Men der var dem. Der, og Oslo. Og jeg var så klart på begge.

Halloween:
Første konserten var på selveste Halloween. Dagen da dødens rike står nærmest vår egen. Dagen hvor hver eneste bydel og kirkegård blir hjemsøkt av barn som tigger godis og ungdommer som driver med puk. Uansett hva du mener om høytiden, så er den ihvertfall unik. Eller hadde vært unik, om det ikke var for at det før var vanlig å gå julebukk i Norge.
Ikke mye skjedde før konserten. Det var få tegn til huldra, zombier eller nisser.
Det var ikke veldig mye som tydet på at det var noe spesielt med dagen i det hele tatt.
Heller ikke på Rockefeller så en tegn til at det var halloween. Sist, da jeg var på konsert en halloween, sto vi midt i moshen på In Flames med maskene på. Klart, også der var vi heller unntaket enn regelen. Denne gangen hadde ingen av oss noen masker eller sminke.
Første bandet for dagen tenkte derimot å feire halloween og norsk kultur fra scena.

Tenside: Black-metal vibe

Det første oppvarmingsbandet Killswitch har med seg er Tenside. Tenside er ikke et band jeg hadde hørt om. Jeg begynte å høre igjennom sangene demmes på vei til Oslo.
Army of the Dawn, demmes mest populære sang, har faktisk nesten hele 1,8 millioner streams på Spotify. Det er altså noen der ute som har hørt om dem.
Bandet går på scena, i full lik-sminke. Musikken demmes, om så hard, matchet ikke utseendet helt. Det var ikke noe tung, dyster black metal som kom fra scena.
Det var sanger som This Is What We Die For. Låter med trykk, hard vokal, men på ingen måter black metal. Å kalle det melodic death metal, eller ihvertfall melodic death metal inspirert, vil være mer riktig. Bandet hadde mengder av trykk fra scena. Det gikk ikke i å få inn mest mulig blast beats, ha den råeste, kjappeste guitarspillinga eller den dypeste mest groovy bassen. Dette var bare melodisk, tung metall. Enkelt og greit.
Jeg kan ikke se for meg noe annet enn at dem konvertere halve salen til fans. Dem konverterte ihvertfall meg.

Planen hadde vært å drikke øl igjennom oppvarmingsbandene, men under Tenside rakk man ikke noe av det.
Det er herlig da man kan oppdage et band rett før en konsert. Revocation er neste band som skal på.

Revocation på scena

Revocation var enda et band jeg ikke hadde hørt om. Jeg hørte også igjennom en del sanger av dem før konserten. Mens Tenside brukte lik-sminke for å ta del av norsk kultur og feire halloween, så er det Revocation som kunne ha brukt det. Om for ingen annen grunn en kvisthaugen dem har som logo.
Ikke at dem var svart metall. Revocation var nok heller death metal av den kjedelige typen. Den som føles som ikke har noe rettet mål.
Jeg er ingen fasit på musikk, gudskjelov. Det så ut til at det var flere som likte musikken. Jeg tok også tiden til å nyte noen øl, ta et toalett besøk med mer.
Det kan ihvertfall med trygghet sies at dette er utenfor det jeg hører på daglig.

Uansett var det jo Killswitch man var her for. Et band jeg hadde sett to ganger før. Metaltown i 2012 og Trondheim Rocks i 2018. På Metaltown spilte dem tidlig på dagen, jeg sto langt bak, og var ikke en del av folkemengden. I Trondheim var jeg blant dem fremste, med i hver eneste mosh og det var bare et totalt kaos, av energi, alkohol og musikk. En rå konsert.

Killswitch – Også her hadde noen bandmedlemmer fått med seg at det er Halloween

Så var det dags for Killswitch i Oslo.
Det første som må sies er at Jesse ser helt psyko ut. Se for deg Vaas fra Far Cry 3, blandet med en raider fra Fallout serien og psykopat blikket til Bale fra American Psycho.
Hanekammen, øyna og alt, egentlig, ga inntrykk av en person man ikke vil omgåes med. Og ihvertfall ikke en man kødder med.
På mange måter minnet han en del om Hank Moody fra Five Finger Death Punch. Forskjellen er at 90% av sagene til Killswitch ikke handler om hvor uovervinnelig dem er og hvor lite dem bryr seg.
Tvert imot, så handler Killswitch sine låter ofte om å sloss mot sine indre demoner. Det å være ødelagt av angst, depresjon i en verden full av løgner og bedrag. En verden hvor media og politikk spiller på hat for å øke publisitet.

Mens første sang, Unleashed, handler om bedrag og svik, handler Hate by Design om akkurat om hvordan mye av samfunnet baserer seg rundt hat.

Det er tydelig at publikum har ventet på akkurat Killswitch. Det er er mer trykk, færre som bare står bak, passive, og bare mer “liv”.
Det starter med moshpits fra første sang, man kan høre folk som synger (skriker) med til musikken og generelt knuffing og alt som hører med.
Det er derimot en full, stor faen som ikke spiller med alle andre sine regler.
Igjennom dem første fire sangene gjorde han seg hatet blant alle i nærheten, og mot slutten jobbet folk aktivt for å dytte han bakover.
To meter høy, to meter bred, og tohundreogtjueto kilo, så brukte han det stygge vesenet sitt til å dra folk foran han bakover, så han fikk bedre plass.
Som en, som bare var på svømmetur i folkehavet, tok han svømmetak på svømmetak hver gang noen kom foran han. Dytten dem unna hvis det ikke funket, og generelt laget kvalm.

Konserten derimot var bra. Slagere (hvis det er det man skal kalle det), kom på rekke og rad. Mange låter fra Howard sin tid, sånn som This Fire, Rose of Sharyn, My Curse, The End of Heartache med flere.
Det er så klart det nyeste albumet som fikk mest “spilletid”.

Konserten ender, som dem nesten alltid gjør, alt for fort. Jeg kjøper meg en Tenside t-skjorte og ei plate. Bare for å støtte oppunder oppvarmingsbandet.
Jeg får plata signert, og sier til dem at vi ses i morgen.

 

Fredagen er en slitsom dag.
Etter å ha kommet hjem, finner jeg ut at jeg må varme opp til kvelden med  å sove noen timer.
Så bærer det til Karlstad.

Både Tenside og Killswitch kjører med samme setlist. Det var som forventet. Veldig få band som varierer setlsiten noe veldig fra konsert til konsert. Den eneste som aktivt varierer, til det ekstreme, er vel Bruce Springsteen. Selv om det å fremføre samme låtene dag etter dag blir veldig rutine, så er det også en utfordring i å perfeksjonere showet. Gjøre hvert show bedre enn det forrige. Noen hater det, andre elsker det.

Tenside – Ikke fullt så black-metal denne gangen

Da Tenside starter er det omtrent en rekke med folk som følger med.
Under showet klarer Daniel (vokalisten) å få dratt flere og flere nærmere. Hadde det ikke vært for talentet til hele bandet, så ville det så klart ikke ha fungert. For hver sang kom det noen flere, og mot slutten var det mengder av folk som hadde stilt seg for å headbange, moshe og generelt bli en del av musikken.

Med en pause før Killswitch, gikk det i brennevin, øl, dopauser og alt som må til. Igjen, så var ikke Revocation noe for meg. Og heller ikke noe for resten av dem jeg var med.

 

Killswitch brilljerer denne gangen også. Et mindre lokalet, med mindre folk, og uten noen som laget kvalm, gjorde det generelt til en mye bedre konsert.
Det er personer i publikum som har tatt “viking looken” helt ut, med tradisjonelle tattoveringer, barberte sider med hestehale og helskjegg, yngre garden som kanskje er på konsert for første gang og generelt et herlig publikum. Folk tar vare på hverandre i moshen og det er mye energi i omløp.
Og det ikke bare fra publikum. Man kunne se og nærmest føle på energien Jesse la inn i vokalen. Trommene, guitaren og bassen traff som kanoner.
Det var definitivt verdt turen for å se dem en gang til!
Dem har noe artig “barter” på scena og konserten var på ingen måte dårligere fordi man visste hva som kom.

Igjen så tenker en på for en forferdelig fyr Jesse hadde vært å møte i en bakgård. Uansett herlig, og gleder meg til neste gang dem besøker traktene!

 

Killswitch – Se for deg å møte Jesse i en bakgård

 

 

Etter konserten, sa jeg takk for showet til Tenside, før turen bar hjemover.
Ei helt OK helg altså.

 

Ukens musikk 45

Reklame |

Noen uker er det mye nytt, andre mindre. Jeg hører fortsatt på fullt av tidligere utgivelser, så det passer meg bra at det ikke er fullt så mange nye låter jeg må forholde meg til.
Det er nye EP og singler fra band som Foo Fighters, Black Stone Cherry, Apocalyptica og Red. Det meste utgitt 1. november.
Og så klart, sjefen over alle sjefer selv, Ozzy.

Foo Fighters har siden i sommer gitt ut en rekke EPer med dvs. sanger fra “arkivet”. Her er det en del live, noen demoer og mange coverlåter.
02050525 er nummer 7 i rekka av utgivelser fra arkivet. Jeg har funnet flere sanger jeg liker bedre i tidligere EPer gitt ut i år, men for en Foo Fighters fan er det verdt å høre igjennom!

Black Stone Cherry burde ikke være et ukjent navn for noen som liker sørstat rock, blues rock eller country rock. Eller generelt bare rock.
Black To Blues, Vol. 2 er nok en hyllest til blues og musikk som har inspirert dem. EPen sin første låt, Big Legged Woman, er for min del sangen som fenger mest.

Apocalyptica har gitt meg en av de beste Metallica konsertene jeg har vært på. De nye singlene demmes er ikke Metallica coverlåter, men står på egne bein. De nye singlene minner om en blanding av Apocalyptica albumet, med stor inspirasjon fra klassisk musikk, som Wagner albumet dem ga ut, injisert med spillmusikk.

Red, et band som ikke er veldig kjent i Europa, har gitt ut The Evening Hate. Det er en samling av singler dem har gitt ut tidligere i år, med en akustisk versjon av From the Ashes.
Sangen som skiller seg ut er den alternative versjonen av The Evening Hate. Ved å fjerne trykket og roe ned tempoet, har dem fått til en sang som er stemningsfull og dyster.
For dem som ikke kjenner til bandet, ville jeg dermed heller ha startet med sangen Breath Into Me, fra demmes første album; End of Silence.

 

 

Til slutt, så har selveste kongen av metal kommet med en ny singel.
Ozzy Osbourne! Ozzy har gitt ut Under the Graveyard, første nye sangen på 9 år!
Når jeg først hørte ryktet om at Ozzy laget et nytt album, var jeg ganske i tvil om kvaliteten det ville ha.
Jeg må si at Under the Graveyard lover bra for resten av albumet. Kanskje ikke så rart, når Ozzy har med seg Duff McKagan fra Guns’N Roses og Chad Smith fra Red Hot Chili Peppers.
Overaskelsen må ligge i Andrew Watt. En gitarist jeg ikke har mye kjennskap til, men som har jobbet på album fra mange store i pop verdenen, samt spilt i band med blant annet Glenn Hughes.
Under the Graveyard er uansett en overraskende bra sang, av en legende som kommer til å leve lengre enn oss alle.
Det gjør det bare ekstra synd at han har utsatt Europa turneen sin ENDA et år..

 

Ingen store utgivelser, men noen tegn på at det kommer noe stort i fremtiden.
Noen utgivelser jeg burde tatt med? Noen jeg har glemt av? Sleng inn ei klage!
Ha en rocka helg!

Problemet med Telenor Arena

Boikott Telenor Arena

 

Hvis du har lest en eneste kommentar om at Slipknot kommer til Norge,så er det unngåelig å ikke lese om hatet for Telenor Arena.
Alt fra transport til og fra, til selve arenaen og lyden. Det er ikke noe som ikke får tyn. Disse kommentarene gjelder for alle band som spiller i Telenor Arena.

Norge er ikke det landet i verden med flest personer. Vi er heller ikke på toppen av hvor mange konsertgåere det er per capita. Vi er generelt et lite marked.
Alikevel selger mange band ut store arenaer i Norge. Metallica har brukt å spille to konserter i Oslo etterhverandre!
Men en del av dette er på vei til å snu.

Etter en årrekke som det stedet store artister velger å spille i Norge, ser det endelig ut som folk har sagt at nok er nok.
Mens Slipknot har solgt ut ståplasser i alle andre land, er det fortsatt igjen ståplasser i Norge.
Mens Slipknot har solgt ut VIP, Plantinum og sitteplassene med best sikt i dem fleste land, er det fortsatt igjen i Norge.
Metallica, som før solgte ut to konserter på to minutter, hadde igjen billetter i flere uker.

Har den norske befolkning fått nok? Er vi mettet av rock?
Det kommer stadig flere store band til Norge.
Det kommer faktisk så mange at en kan ende opp med konserter hver dag i en uke, eller ikke vite hvilken man skal dra på, fordi det spilles samme dag.
Så det kan være at Metallica og Slipknot viker for band som ennå ikke er giganter. Men hvorfor selger dem da ut i andre land? Er dem mindre populære i Norge? Tvilsomt.
Slipknot og Metallica er giganter. Dette er band som kan få en festival til å gå i pluss på egenhånd.
Det her handler om bare en ting: Telenor Arena.

Telenor Arena er stedet der musikk kommer for å dø.
Jeg har hørt mono innspillinger fra 1930, over like gamle høyttalere, med bedre lyd enn det et av verdens største band, Metallica, klarer å få til i Telenor.
Animal-Covers på youtube har hatt bedre, renere, lyd enn det man hører i Telenor Arena.
Jeg har stått og hørt hver eneste strofe i Hardwired, Seek & Destroy, Welcome Home (Sanitarium) bli sunget av personen som står foran meg på Metallica, uten å høre stemmen til Hetfield jome igjennom en gang. Første muligheten jeg hadde til å høre James Hetfield var For Whom the Bell Tolls.
Vi prater 7 sanger, hvor jeg måtte høre på publikum synge, fordi Telenor Arena er kryptonite for lyd.
Hvis jeg vil ta med noen på en konsert, for å få dem til å like det mindre, drar jeg dem med på Telenor Arena.

Dave Grohl, med sin sjarm, klarte ikke å få ut noe som minnet om bra lyd fra scena i 2015.
Disturbed og Avenged Sevenfold låt overraskede bra, for Telenor Arena å være, i 2017. Der virker det som jeg bare var heldig med plasseringa, for også her klaget dem fleste på lyden.

 

Så drit i alle som klager på transporten. Drit i dem som klager på køer inn og ut. Alt det er verdt det for en bra konsert opplevelse. Det tar ikke noe bort i fra det fundamentale. Fra grunnen til at du dro dit. Men det gjør lyden.
Og nå ser det ut som folk har skjønt det. Dem velger heller å drite i hele konserten, eller reise utenlands, bare for å slippe Telenor Arena.

Jeg sier dette fordi jeg er glad i musikk. Fordi jeg elsker konserter! Jeg sier det fordi ting burde forandre seg. Band burde finne nye arenaer. Telenor Arena burde forandre seg.
NOE MÅ SKJE.

Derfor velger jeg å ikke dra på Telenor arena.
På Slipknot ses vi i Stockholm og Manchester.

For mye av det gode? Hva man burde høre på i helga!

Innimellom kan man gå evigheter uten noe ny musikk. Man føler et tomrom, at noe mangler. Noe som er spennende og pirrende.
På den måten så leter man etter ny musikk som gir man den kjente gledesfølelsen. Den man får da en av dine favoritter gir ut et nytt album, ny singel eller annonserer et nytt prosjekt.
Det er i sånne tørkeperioder man ofte oppdager nye band og artister.
I år har det vært et problem.Og spesielt ikke denne fredagen.

I dag har det kommet ut en mengde ny musikk. Alt for mye egentlig.
Alt kom på en gang, og man vet ikke helt hvor man skal starte.
Airbourne har kommet med sitt etterlengtede nye album Boneshaker, Jinjer har gitt ut Macro, Bad Wolves har gitt ut N.A.T.I.O.N, . Phil Campbell har gitt ut et album med Rob Halford, Alice Cooper, Dee Snider med flere på vokal, Rival Sons ga ut en ny musikkvideo og Soilwork kom med en ny sang (og en ny versjon av Stålfågel med Alissa White-Gluz).
HVIS DET ikke er oppskriften på en bra start på helga, da vet ikke jeg!

Airbourne – Boneshaker: 
Dette er eneste av dagens utgivelser jeg var forberedt på at kom i dag. Albumet har gått på repeat store deler av dagen.
Airbourne burde ikke lengre kreve noen introduksjon. Dette er nåtidens AC/DC. De regjerende kongene av Australsk rock!
Airbourne hadde nylig en fantastisk konsert i Oslo (som jeg kan prøve å få opp et kort innlegg om), hvor dem viste frem to av låtene fra albumet.
Boneshaker (sangen) ble gitt ut for en stund siden, og har vært en sang som har blitt spilt mye.
Live hadde sangen enormt trykk (selv om konserten i sin helhet ikke hadde det trykket jeg har følt på Airbourne før)
Burnout The Nitro, som dem også spilte live, ble aldri gitt ut som singel.
Sangen trykker bra, men er ikke blant dem beste sangene Airbourne har gitt ut.
Albumet sine høydepunkter: Boneshaker, Sex To Go, Backseat Boogie og Blood in The Water

 

Bad Wolves – N.A.T.I.O.N.
Et album jeg visste var på vei, men som jeg alikevel ikke hadde klart å få med meg datoen på.
Bad Wolves har vært et band som har fanget oppmerksomheten til flere og flere.
Man kan med trygghet si at det er en av rocken sitt raskest voksende band. NATION er bare bandet sitt andre album!
Spesielt er det demmes versjon av Zombie, av The Cranberries, som dem fleste har fått med seg. Fra demmes første album er også Remember When, som har vekt en del oppsikt blant demmes egen komponerte sanger.
I det nye albumet ser det ut til at dem har raffinert lyden sin og treffer bedre med miksen mellom rap og rock.
Albumet sin første låt (og første singelen fra albumet), starter med en intro jeg kunne kalt inspirert av Jinjer, som også har gitt ut et album i dag.
Så fort Tommy Vext (vokalisten) begynner med rapstrofene sine, er sammenligningen glemt.
Albumet har tendenser til nu-metal sine rap-rock dager, rolige balader og alt i mellom. Konvensjonell metal/rock vil nok ingen anklage dem for.
Dem er Norges aktuelle neste år, som oppvarming for Five Finger Death Punch!
Albumet sine høydepunkter: No Messiah, Learn To Walk Again, Better Off This Way

 

Jinjer – Macro
Jinjer er også et ungt og ferskt band. Jinjer ser ut til å vokse fort, og får nye fans ved hver konsert og utgivelse. Det er også fortjent, siden dem er blant dem mest hardt arbeidende bandene for tiden. Siden starten av 2017 har dem spilt 53 konserter, bare i Tyskland!
Jinjer har gått fra Micro (utgitt tidligere i år) til Macro. Om dem fokuserte på det mikroskopiske ved forrige utgivelse, og dem når ser på langtidsperspektivet og den store helheten, vet jeg ikke. Det er ikke mye i musikken som viser til en stor endring i demmes fremgangsmåte på disse månedene.
Macro, som tidligere Jinjer utgivelser, veksler sømløst mellom hardslående, intens med dyp growling til melodisk, rolig og clean.
Tatiana sin stemmer alt fra skremmende til sexy, utifra hva hun ønsker å oppnå.
Judgement (& punishment) er et et prakt eksempel på dette. Her leker dem seg også med reggae, noe som jeg bare har sett et fåtall ganger før i metal.
Absolutt et band som man burde følge med på videre!
Albumet sine høydepunkter: Pit of Conciousness, Judgement (& Punishment), Retrospection.

 

Phil Campbell – Old Lions Still Roar
Phil Campbell burde være et navn dem som vet noe om rock burde ha noe kjennskap til. Etter 30 år som Lemmy sin høyre hånd, har han gjort et respektabelt navn for seg selv.
Phil Campbell ga i fjor ut et album med Phil Campbell and the Bastard Sons, bestående av han og sønnene hans og Neil Starr på vokal.
Nå har han også gitt ut et album uten sønnene sine.
Dette er nok jeg som ikke har fulgt med, men dette kom som en overraskelse på meg i dag. Med seg har han en mengde legender på vokal, som leverer alt fra feelgood rock til metal til country rock.
Albumet sine høydepunkter: Rocking Chair, Straight Up, Theese Old Boots

 

Soilwork – Feverish
Av alle utgivelser denne helga, så er det bare Soilwork sin som faktisk burde være det.
Soilwork ga ut en ny sang, Feverish, og en versjon av Stålfågel, med Alissa White-Gluz fra Arch Enemy, på backup vokal.
Feverish er første sang i det dem kaller “The Feverish Trinity. Over en fem måneders periode, skal dem lansere totalt tre sanger, som skal hylle den babylonske dødsgudinnen.
Om de to andre sangene også vil ha nye versjoner av gamle sanger, med hjelp av kvinnelige vokalister, vites ikke, men det er lov å håpe!
Personlig likte jeg veldig godt elementene stemmen til Alissa brakte inn i sangen. Det er en versjon jeg garantert må høre mer på!
Feverish, er en sang i veldig kjent Soilwork stil. Trommene minner veldig om stilen fra Verkligheten, og det er tydelig at Bastian prøver å ikke være for lik Dirk Verebauen (nåværende trommis for Megadeth) i sin stil. Ellers blander sangen fint inn elementer fra Verkligheten med mye av det man kjenner igjen fra skivene fra Figure Number Five og utover, da spesielt Living Infinite.

Soilwork sin post om Feverish Trinity konseptet.

Satser på alle får en rocka helg!
Så ses vi på neste konsert!

Slipknot på Europa turne!

Norske og svenske fans av Slipknot har i mange måneder irritert seg over at dem ikke har hatt oss med på sine turneplaner.
Copenhell i København var nærmeste sted man kunne oppleve dem, og der ble dagspass utsolgt god tid føre.

Nå skal vi igjen få muligheten til å se Slipknot, men denne gangen på norsk og svensk jord!
Det er ikke gitt noen dato for konserten eller hvilken arena dem spiller i.
Vi får krysse fingrene for at det ikke blir Telenor Arena, og at det blir ei helg!

 

 

 

Det har vært stille en stund pågrunn av arbeid og sommerferie.
Det betyr ikke at det har vært stille her, musikkmessig.

Konserter jeg var på, og hadde planer om å skrive om, men ikke ble noe, er blant annet Disturbed, Tenacious D, ZZ Top og Tons of Rock.
Det er mulig det blir noen utdrag fra konsertene i andre anmeldelser eller at jeg publiserer dem på senere tidspunkt

 

Avatar 02.03.2019

Alle som vet noe som helst om meg, vet at jeg er en stor fan av Avatar. Fra første konserten jeg så dem og helt til nå, har dem vært et helt sinnsykt bra live band.

Kiloen, som jeg har nevnt her før, har vært en enda større fan av dem enn meg.
Han var den som hørte på dem før Metaltown da vi så dem første gangen. Det var han som overtalte oss til at vi MÅ dra på dem. Når vi hørte musikken var vi heller ikke så vanskelig å overtale.

På den tiden gikk Johannes Eckerstöm på scena med bødelmaske og dekt til helt i svart. Det alene gjorde for en spennende, litt annen fremtoning. Da han etter to sanger kastet anntrekket, for å vise oss verdens skumleste klovn i stedet, ble det ikke mindre spennende.
Jeg kan fortsatt huske mye av konserten svært tydelig.
«Nu bjuder vi upp på dans Göteborg!!». Før dem går inn i Let it Burn.
En sang som er like heavy som den er groovy og fengende.

Avatar på Metaltown i 2012 ( Tatt fra rockfoto)

En konsert jeg husker mindre av, men som minnene har brent seg som den beste konserten jeg har vært på, var da dem året senere spilte på John Dee for første gang.
Når man ser hvor mange fans Avatar har nå, så vil ikke folk tro hvor få personer vi faktisk var der.
Vi var fire personer som sto omtrent helt alene fremst. I lokalet var det mindre enn femti personer. VI sto fremst, kjøpte oss øl og stilte oss fremst igjen.
Vi snakket med Avatar leeenge etterpå, og det var nok til at dem kjente igjen senere det året, da dem spilte for et utsolgt Oslo Spektrum.
«Dere var fullere sist vi så dere» var kommentaren vi fikk.
Noe som var hundre prosent rett.
På et tidspunkt skal jeg skrive ned hele den konserten på John Dee. Det skjedde så utrolig mye på den turen, at folk har vanskeligheter for å tro at alt er en kveld.
Alt dette, er jo også grunnen til at vi har norskeflagget med Avatar logoen.
På en måte har vi vært en del av Avatar Country lenge før dem selv begynte å ta det til de høydene dem har nå.

 

Uansett, så var det igjen tid for Avatar. Denne gangen var det kjøpt inn billetter både til Karlstad og til Oslo. Problemet kom noen måneder senere, da Rival Sons annonserte konsert i Norge, med samme dato som Avatar skulle spille. Valg ble gjort, og dessverre måtte Avatar vike denne gangen.

Vi dro tidlig-ish, mot Sverige. Jeg hadde vært på Jinjer bare to dager føre, og energireservene mine var lave.
Hotellet var i vanlig stil bestilt bare dager i forveien. Det viste seg at nesten alt i Karlstad var utsolgt, men vi klarte å oppdrive et ganske så labbert vandrerhjem.
Jeg ble kjent med noen på Jinjer, Soilwork og Amorphis i Oslo (som du kan lese om HER), som også viste seg å være en stor fan av Avatar.
Han skulle se Avatar i Oslo, Stavanger og Bergen. Etter å ha snakket litt etter konserten, bestemte han seg for at «Fuck it. Det blir Karlstad også». Med Stavanger dialekt, så det er ikke godt å si om det var det han faktisk sa, men her på man prøve å tolke så godt man kan.

Avatar fanen fra Stavanger fikk med seg en kompis på konserten. Denne flydde inn fra Stord bare for å se Avatar, og så reise tilbake til Stord igjen dagen etter. Prat om dedikasjon!

Vi drikker på hotellet, før vi drar på Texas Longhorn. For dere som skal til Karlstad: Spis der! Disse folka kan biff! Øl til maten, Irish til dessert, en bråtur på hotellet for å drikke litt til, før vi drar til konserten.

Dørene har ikke åpna enda, men vi blir sittende med noen jeg kjenner fra Sverige og prate drit.
Sist jeg var på Nöjesfabriken (der som konserten blir holdt) endte jeg backstage med Carburetors og Hank von Helvette. Blir nok lite med backstage denne gangen.

Dørene åpner og vi beveger oss snart inn. Oppvarmingsbandet som Avatar har med seg er langt ifra det man hadde forventet.

Bandet som varmer opp for Avatar er; The Mahones.
et band som spiller keltisk punk. Eller mye som vi bare ville kalt irsk drikkemusikk.
Det er fengende, men vi står så langt bak at vi ikke får med oss alt for mye. Lokalet er litt feil for den type musikk. Her skulle man ha sittet i en bar med en nydelig pils i hånda. Eller en irish.
Helst whiskey, for dem som drikker det.

Jeg møter på flere kjentfolk inne i området før Avatar går på scena.
Jeg går fremover tidlig, og vi blir stående på andre til tredje rekke.
Første rekke er fylt av langhårede karer som holder i gitteret, rundt dama.
Helt greit. Vi trenger ikke gå nærmere.

Avatar går på scena og begynner med «Glory to our King» fra høyttalerene. Kungen står der, vinker pent til oss, før bandet kommer inn til Statue of the King.

Avatar i Karlstad

Dem fortsetter med mange sanger som virkelig setter pumpa i gang. Her er det Paint Me Red, Bloody Angel med flere låter dem ikke spilte sist vi så dem.

Johannes begynner etterhver med lang preken om hvordan vi måtte gi litt mer energi. Hvordan vi måtte være litt sinte! Hvordan vi måtte HATE MER! HVORDAN VI MÅTTE RØRE PÅ OSS! RØR PÅ DERE! RØR PÅ DERE! GET IN LINE KARLSTAD!

Det å se bandet headbange for fult, omtrent synkront med damene og «vaktene» demmes på dem to første radene er faktisk rå-tøft å se på.
Alikevel kunne publikum fint ha gitt mye mer her. Jeg føler sangen KREVDE mer. Dessverre ble det ikke sånn. Jeg sto der og hevet flagget pliktoppfyllende i visse øyeblikk, eller headbanget jeg meg både støl og vond.

Avatar i Oslo

Største overraskelsen, og den som fikk meg og Kiloen til å ta mest av, var at dem spilte Blod.
En sang dem nok ikke spiller mye utenfor Norge og Sverige, men som er beintøff, steinhard og alt mulig annet av mineraler og kroppsdeler du kan tenke på. Blodig rå?
Vi tar av, utlendingene fra Stavanger tar av, og det er mye headbanging. Mye synging.
En bra ting at musikken er høy, for den gaulinga unner jeg ingen!
Jeg trenger vel heller ikke nevne hvor bra Let it Burn er live. HVER. ENESTE. GANG?

Black Waltz er en annen sang det var fantastisk å høre og som aldri er feil. Den beste, mest fengende sangen (som er litt som en low-energy Let it Burn) er The King Welcomes You to Avatar Country.
Her var flagget mitt i sitt ess!
Den Norske Stat av Avatar Country. Hvor hovedeksporten er metall, inneblandet med noen grus- og steinlass.

Dem avslutter med en lang, lang, lang monolog av Johannes. Da mener jeg lang. Sånn litt over fem minutter lang.
Den handler om ferden om hvordan Avatar ble Avatar. Hvordan dem sakte og sikkert fikk flere som fulgte med. Hvordan rocke og metalfans overlever alt. Hvordan en musikkjournalist i Sverige skrev at dem eneste som overlever en atomkrig er kakkerlakker og hard-rockere.

Det avsluttes med Smells like a Freakshow.

Avatar i Karlstad

Ut av lokalet måtte vi igjennom et diskotek der som den store scenen i Nöjesfabriken i Karlstad er.
Der hvor Avatar hadde fortjent å spille. Der jeg synes det er rart dem ikke spilte! Hvordan drar Avatar fortsatt ikke nok folk til å fylle dette lokalet? Men en DJ som spiller generisk musikk, alt for likt alt annet, han spiller? Vi går forbi Blackjack bordene, og jeg tror alle som gikk ut fra Avatar, igjennom diskoteket tenkte det samme.
Hvordan i svarte helvette spiller denne driten her på store scena, og Avatar på den lille?

Neste gang. NESTE GANG! DA skal Avatar på store scena. Neste gang burde Avatar selge ut alle konserter. NESTE GANG EROBRER AVATAR VERDEN!

 

 

 

Nytt Slipknot 9. august!

Slipknot annonsert at demmes nye album kommer ut 9. august!
Dette midt i konfliktene dem for øyeblikket har med Chris Fehn, som ikke ser ut til å få noen avklaring før rettsaken begynner senere i år.
Om dette forandret på lanseringsdatoen for albumet, eller om dem alltid har planlagt 9. august, er ikke godt å vite.
Slipknot skal spille flere konserter i Europa i sommer. Nærmeste er på Copenhell, i København, hvor dem spiller fredag 21. juni.

 

Tidligere i år har band som In Flames, Soilwork, Children of Bodom, Demon Hunter og flere gitt ut fantastiske album.
Med andre album som er ventet i år, ser det ut som 2019 kommer til å bli nok et utmerket musikkår, for oss som liker rock og metal!

Slash 27.02.2019

Et av fjorårets beste album, eller i hvert fall en av albumene jeg hørte mest på, er Living the Dream av Slash og Myles Kennedy. Albumet er fengende og lett å synge eller nynne med til. Skikkelig «feelgood rock».  Her har du et band som består av en av verdens beste gitarister og en av de beste vokalene innenfor noen sjanger.
Så da billetter ble lagt ut kjøpte jeg på sekundet.

Jeg er ikke en person som er kjent for å ha flaks, men akkurat når det kommer til oppholdet til Slash så kan jeg si meg selv heldig. Ettersom jeg hadde fått spørsmål om å jobbe i Oslo hadde jeg gratis overnatting. Det betydde også at jeg skulle jobbe dagen etter, men det klarer man å bite i seg.

Han jeg skulle på konsert med, har måtte kansellere på grunn av jobb. Han solgte billetten videre uten problemer. Spol frem i tid ei uke, så har jeg ei venninne som vil være med på konserten og lurer på om jeg vet om billett. Dessverre, så nei.
Men flaks som hun skulle ha, så blir det lagt ut flere billetter i siste liten. Jeg kaster meg på ticketmaster og kjøper en billett.
Hun er helt frelst av Slash og alt han gjør, så hun var overlykkelig for dette.
Hun klarer å få med seg ei venninne og kaster seg i bussen, og så toget, til Oslo.
Jeg har jo et dobbeltrom, så det blir til at vi deler dobbeltsenga.
I utgangspunktet betaler man jo ekstra per person, men det skal litt til for at dem merker det. Derfor tenkte jeg at det gikk greit.

Mellom Whoredom Rife/Djevel og Slash, har jeg også vært og sett Bokassa, Spidergawd og Sirenia.
Jeg ble invitert med av skjegget på Spidergawd, og med ikke noe annet planlagt den lørdagen, hørtes det ut som en grei plan.
Trommeslageren i Spidergawd så helt syk ut!
Det virket som Spidergawd hadde som mål å la alle i bandet synge minst en sang, som var ganske interessant. Overraskende nok fungerte saksofon helt greit også. Første gangen jeg har vært på en konsert med saksofonsolo. Og så hadde dem hele to!

Spidergawd på rockefeller

Bokassa var tøft, og er noe jeg burde høre mer på.

Sirenia var en helt grei konsert det også. Oppvarmingsbandene sang på fransk, men var uansett ikke noe jeg var der for å se. Under Sirenia irriterte det meg at det var keyboard i sangene, uten at det var noen som faktisk spilte keyboard.
Jeg vare der uansett for to sanger, og dem fikk jeg hørt.

Så kommer vi til dagen da Slash faktisk skal spille:

Jeg gir meg på jobb så tidlig som jeg kan. Jeg får handlet meg noe blandevann, nye sokker og drar på hotellet. Dem kommer frem en halvtime senere.
Vi blir sittende å drikke på hotellet og bruker dataen til å se på forskjellige live opptredener av Slash og Myles Kennedy, Guns N’ Roses og av Motley Crüe.
Jeg kaster meg i dusjen, før dem begynner å spraye ned badet med hårsprayen sin.
«Vil du ha en ferdigblanda jack og cola? Jeg blir alltid så jævlig full av dem»
Jeg takker nei. Jeg holder meg til GT. Jeg er for glad i cola til at jeg vil ha det blandet med noe. I tillegg bruker ikke disse ferdigblanda boksene å være like bra som dem man blander selv.

Før konserten stikker vi på Peoples. Bare fordi det er nærme konsertlokalet. Jeg drikker en irish og noen øl, mens dem bare holder seg til øl.
En time før konserten starter beveger vi oss ut av peoples.
Og her begynner dagens første utfordring.
En av dem slipper ikke inn.
For å gjøre ting lettere å holde styr på, kan vi kalle henne for Blondy1.
Blondy1 er i følge vaktene for full til å slippe inn. Min mening om at hun ikke er det, hjelper visst ikke.
Men vakta sa at hun kunne slippe inn etter hvert. Om en time og ti minutter kunne hun slippe inn.
Jeg ser på klokken. Slash og Myles begynner om akkurat en time.
Da vi spurte om hun kunne slippe inn om en time, i stedet for en time og ti minutter, sier han: «Nei! En time og ti minutter! Da er hun edru nok»
Slask. Dette gjør han fordi han vet konserten starter om en time. Dette er bare for å vise frem «makta» han har. Noen som går inn, er ei venninne av Blondy1. Jeg blir stående å prate med henne om at Blondy1 ikke slipper inn.
Hun mener også at hun ikke virker så ille.
Det burde nevnes at Blondy1 og Blondy2 er svenske. Noe som gjør at dem ikke alltid skjønner hva vaktene sier, og vaktene aldri skjønner hva dem sier.
Jeg prater høyt om min missnøye. Spør en av de andre vaktene hva han synes.
«Jeg har ikke gjort meg noen formening. Har han sagt hun ikke slipper inn, så holder jeg meg til det»
Jeg går dermed bort til vakta som nekter dem inngang og spør om det er mulig å få to meninger. Spørre en annen vakt hva han synes.
«Vi har allerede to meninger på dette. Jeg, og han der, mener begge hun er for full»
Han peker på vakta jeg akkurat har snakket med.
Jeg sa at da lyver en av dere, men han bare ignorerte meg.
Så mye passivaggressiv dritt jeg slang mot vaktene, så er det rart ingen av dem kastet meg ut.
Jeg fikk tilsnakk av en vakt på det, som ble så sint så han gikk. Uten at det gikk utover meg.
Du verden.

Konserten

Jeg hører musikken begynner, og ser det at Blondy1 ennå ikke kommer inn. Jeg sier unnskyld, men jeg er nødt til å gå. Blondy2 blir der for å holde henne med selskap.
Jeg føler meg litt som en drittsekk der jeg går nedover, men jeg vet at ingen av dem ville ha ventet på meg.
Jeg trenger meg nedover og kommer meg til en helt grei plassering.
Jeg går glipp av introen på The Call of the Wild, men sånn er livet.
Etter at sang nummer tre er ferdig, tenker jeg at nå kommer kanskje Blondy1 seg inn.

Myles og Slash

Mye fra det nyeste albumet og så klart mest fra de albumene Myles er med på.
Det gjør meg ingen verdens ting, siden dette er mange av de beste sangene Slash har.
Alt fra det nyeste albumet er bare fantastisk. Noen av de andre sangene, som er fra tidligere i solo karrieren til Slash har jeg hørt for lite på. Ghost, Doctor Alibi med flere.
Det som overrasket meg med disse var at Todd Kerns sang på dem. Han gjør en fremragende jobb med koring og han gjorde det greit som hovedvokalist også.

Sanger som Boulevard of Broken Hearts og The Great Pretender er til å få frysninger av. Myles Kennedy er rå på vokal. Backup og koringen til Todd er også spot on. Disse gutta er samkjørte.
Så klart er det også mye gitarsoloer og gitarjoking fra Slash sin side. Det er tross alt han sitt show.
Dette er jo så han skal kunne vise frem hva han faktisk duger til.
Slash ser alltid så ung ut på bilder man ser av han, og man skulle ikke tro at han var over femti.
Hvis man sto et stykke bak i salen, kan det hende den illusjonen fortsatt var intakt, men det var den ikke hvis man sto foran. Han er ikke ille, men man ser tydelig tegn til alderen.

Slash, Todd og Frank (Slash)

Man merker også at publikum liker det nye albumet. Samtlige sanger fra albumet gir koring og allsang. Det burde dem også, for det er som sagt et fantastisk album.

Like etter The Great Pretender får jeg øye på Blondy1 i mengden. Hun står nesten helt fremst et stykke til høyre for meg.
Jeg presser meg sidelengs i mellom folkemengden til jeg er ved der hun står. Blondy2 ser jeg ingen tegn til.
Hun gir meg en klem og fokuserer så på scena igjen.
«Mannen» som står bak henne tok derimot ikke dette godt.
Han dytter meg unna og stirrer stygt på seg.
Jeg løfter opp henda mine og prøver å gi han et blikk som sier: «Hva faen?»
Han er av typen som ikke har ordentlig skjeggvekst, men alikevel lar ugresset vokse fritt. Det vokser flekkvis og minner mer om et utslett enn noe annet. I tillegg går han med en sixpence.
Jeg synes sixpence er tøft. På noen personer. På dem fleste av oss ser det bare ikke helt bra ut.
Jeg blir stående ved siden av han og fokuserer igjen på musikken.
Da starter han med å sette albuen mot siden min for så å presse. Så gir han seg, og bestemmer seg for å dytte, halvveis slå den mot ribbeina mine i stedet. Jeg flytter meg lengre unna, og prøver igjen med et «Hva faen?» uttrykk.
Det hjelper ikke. Neste sang presser han skikkelig i mot meg. Han gjør albuen sin spiss, setter den mot siden min og presser det han orker. Jeg setter meg i mot. Plasserer beina med god avstand for å stå stødig. Han presser hardere.
Jeg tar et skritt bakover.
Han går rett inn i mengden til venstre og detter langflat.
Han ser stygt opp på meg.
«Ville du ikke flytte deg mot venstre, så burde du kanskje ikke prøve å presse deg mot venstre?»
«Jeg skulle jo bare beskytte henne»
«Jøss. Fra en som kjenner ho fra før?»

Jeg så han senere på konserten også, men han holdt avstand etter det.
Det eneste er at dette ødela for noen av sangene som jeg ikke fikk fokusert ordentlig på. Jeg ville mye heller ha fokusert på scena enn denne dusten.

Nighttrain er den eneste Guns N’ Roses låta dem spiller. Ikke den låta jeg synes stemmen til Myles passer best til, men man tar det man får. Sweet Child of Mine eller Paradise City kunne ha vært mer interessant. Eller en av en haug andre.
Siste sang før encore er World on Fire.
Igjen er det en bra reaksjon fra publikum. Dem spiller ekstremt bra sammen og det låter fenomenalt.
Så klart går dem på scena igjen like etterpå og gir oss noen sanger til. Avalon, og til slutt, Anastasia.
Anastasia.

Etter dem er ferdig med Anastasia driver Todd, åpenlyst sint, og peker og skriker noe til noen i publikum. Han inviterer vedkommende til å komme bort og ser ut til å be dem om å gjøre det opp med å sloss. Han peker gjentatte ganger mot noen i salen og så ned. Viser fingeren til han og skriker noe man ikke kan høre over publikum. Dette foregår lenge etter at alle andre bandmedlemmer har gått av scena. Til slutt går Todd også.
Jeg fikk ikke med meg hva som gjorde han sint, og heller ikke hvem han pekte på.

Todd, sint på noen i publikum (Slash)

Veldig fornøyd med konserten, selv om jeg ikke var fornøyd med alle jeg møtte på, går vi ut.
Jeg synes godt dem kunne ha byttet ut noen av sangene med noen andre. Bent To Fly og Dirty Girl er to låter det er synd dem ikke tok med.
Men uansett skal dem jo ikke spille bare det jeg vil høre. Alt i alt er det dem som velger musikken og hva dem har lyst til å spille. Uansett en fantastisk fremvisning.
Vi finner igjen Blondy2 som har stått litt lengre bak. Hun er litt fortvilet. og litt på gråten, fordi hun nesten ikke har sett noen ting. Jeg sa at hun kunne gått til andre etasjen, som ikke gjorde ting bedre. Hun hadde ikke visst at det var noen andre etasje.
Det er ikke lett å være kort på konsert.

Etter konserten – Fylla

Vi går til John Dee. Det er der After-Party skal være. Vakta spør oss om vi har det bra, var vi på konserten osv. Blondy1 slipper rett inn, det samme gjør jeg. Blondy2 blir spurt noe av det samme og ser spørrende på vakta og svarer så på noe helt annet. Hun slipper ikke inn. Hun er for full.
Oh happy days.
Jeg prøver å si til vakta at hun er svensk og dermed misforsto spørsmålet. Blondy2, som fortsatt er litt på gråten over å ikke ha fått sett så mye, blir ikke bedre av dette.
Hun kommer ikke inn.
Jeg sier jeg skal hente Blondy1 og så går vi videre.
Jeg måtte love at jeg kom ut igjen både en og tre ganger, men så gikk jeg til slutt inn.

Blondy1 står og prater med en som er kjent som Katt. Katt er vanligvis DJ på rockeutesteder i Stockholm, Gøteborg og lignende, men er i Oslo i forbindelse med melodi grandprix.
Jeg forteller historia til Blondy1. Etter litt om og men så sluker hun til slutt ølen sin. Hun skal prøve å overtale vakta.
Det hjelper ikke at jeg sier at det ikke vil fungere.
Vi går uansett mot utgangen. Katt, snill som han er, blir også med.
Han er enig med tankegangen min, og at det ikke hjelper å prate med vakta.
Til slutt blir Blondy1 med på at vi burde gå til et annet utested.
Katt blir med.

Vi går inn på Flipp. Jeg og Katt tenkte at det går da i hvert fall å spille shuffleboard.
På vei inn blir vi stoppa av vakta.
Han mener Blondy1 er for full.
På dette tidspunktet tenker jeg for meg selv; hva er det for udugelige alkoholikere jeg har med meg?
Så klart er det ikke bare dems feil. Språkproblemer, måten vaktene reagerer på, med mer, veier jo alt opp.
Vi klarer å overtale vakta til at vi kommer inn.
Blondy1 skal da ikke ha alkohol, og hvis han sier ifra så er det rett ut!
Vi sier takk, og jada, det er grei.
Betyr det at vi kan si ifra hvis vi går lei, så kan du ta hun ifra oss?
Han lo ikke. Jeg og Katt syntes det var litt festlig.
Blondy1 går jo da så klart bort og kjøper fire øl. En til hver av oss. Så mye til at hun ikke skal ha noe.

Vi ordner shuffleboard. Jeg og Katt mot jentene.
Dem syntes ikke det var veldig moro. Jeg og Katt derimot syntes det. Jaja

Etter en stund bestemmer Blondy1 seg for at: JO, vi skal inn på John Dee! Dem har sikkert byttet vakter!
Uten mye til valg, blir jeg og Katt med Blondy1 og Blondy2.
Jeg og Katt går fremst. Joda, det er en ny vakt der. Det ser ut til at både jeg og Katt har samme tanken. Vi går bort og begynner å prate med vaktene.
Er det mye folk der inne?
Hvor lenge er det åpent her?
Var dere på konserten?
Blondy1 og Blondy2 går inn uten å bli stilt et eneste spørsmål.

Jeg handler meg en øl og en GT og vi blir sittende ved et bord med noen fremmende. Kan hende Katt kjente dem. Ikke lett å huske.
Uansett så blir vi sittende der en stund. Blondy2 drikker bare vann. Hun følte seg ikke helt bra. Ikke veldig synlig påseilet. Ikke mer enn før vi gikk inn på Sentrum Scene i hvert fall.
Hun vil ha nøkkelen til hotellet og lurer på hva adressa er.
Jeg gir henne begge deler, og så drar hun. Blondy1 er ikke klar for kvelden enda.

Jeg blir pratende med noen rundt bordet der og merker ikke at både Katt og Blondy1 er borte. Jeg kan sikkert se etter dem etter jeg er ferdig med samtalen.
Så får vi beskjed om at John Dee stenger. Det er for få folk til at dem gidder å holde åpent.

Jeg ringer Blondy1. Dem er på Bonanza.
Det kan hende tidsperspektivet mitt er litt forvrengt her, for da jeg kommer til Bonanza er Blondy1 mye fullere enn det hun var bare for litt siden. Det som, i hodet mitt i hvert fall, var for litt siden.
Her snakker vi fem til ti hakk over det hun var.
Katt sier hun har blitt nektet servering i baren. Noe jeg godt skjønner. Hun sjangler og jeg sliter med å skjønne alt hun sier.
En av dem andre som sitter der går på toalettet. Hun tar hvitvinglasset hans og begynner å drikke fra det. Både jeg og Katt jobber med å stoppe henne.
Jeg sitter og prater med Katt, ølen min står på bordet. Hun tar tak i ølen min og tar en svelg.
Det bryr meg ikke. Så lenge bartenderen ikke kaster henne ut for det i hvert fall.
Da jeg skal ta ølen min tilbake, fordi jeg skal ha en svelg selv, så nekter hun.
Jeg må vri ølen ut av hendene hennes.
«Greit. Du kan få en svelg».
Jo takk! Det er MIN øl!
Hun og Katt snakker, og jeg blir sittende å snakke med noen andre.
Plutselig kommer Katt gående inn og spør om jeg kan hjelpe han. Blondy1 klarer ikke stå på egne bein, og vi burde få henne tilbake til hotellet.

Dette var mye lettere sagt enn gjort.
Katt hjalp til ned trappa, men hotellet hans lå i en helt annen retning.
Han spurte om jeg klarte å håndtere Blondy1 på egenhånd. Jeg regnet med at det gikk greit, så jeg svarte ja. Jeg lovet å ringe da jeg var på hotellet, sånn for sikkerhetsskyld.

Blondy1 gjorde seg bare tyngre og tyngre jo nærmere vi kom hotellet. Da jeg så hotellet, sank hun bare sammen som en sakkosekk.
Jeg prøvde så godt jeg kunne å overtale henne til å ta beina fatt. Til å reise seg opp og i hvert fall stå oppreist, så kunne jeg hjelpe til med resten. Neida. Det gikk ikke.
Det endte med at jeg måtte BÆRE henne til hotellet. Dette var ikke på noen måter lettvint. Jeg kom meg inn, opp til der rommet var og la henne i gangen. Jeg tittet igjennom lommene mine og fant ikke nøkkelen til rommet.
Faen! Blondy2 har den!
Ikke noe annet å gjøre enn å gå ned til resepsjonen.

På vei ned, møter jeg resepsjonisten. Han var svært bekymret. Spesielt om det gikk bra med frøknene jeg hadde tatt med meg.
Jeg sa det gikk fint, men at hun hadde fått alt for mye å drikke.
Hun klarer ikke svare på hvor hun egentlig sover, så derfor tenkte jeg å ta henne med til rommet mitt. Jeg ville jo ikke at hun skulle sove på gata.
Han nikket og lagde meg et nytt kort og jeg betalte for en ekstra på rommet.
Men jeg skjønte vel at han måtte bli med opp. Se hvordan det så ut inne på rommet. Jeg visste vel hva det så ut som?
Jo, ja. Jeg skjønte den. Ikke noe problem.
Eneste problemet var jo hvordan jeg skulle bortforklare ENDA ei jente på rommet.

Vi går opp, han titter inn på rommet og kommer ut igjen.
«Alt ser fint ut her»
Han holder døren oppe for meg og jeg får med meg Blondy1 inn på rommet og får lagt henne i senga.
Jeg takker han for hjelpa og lukker døra.
Det smeller bak meg. Blondy1 datt ut av senga.
Jeg prøver å få henne opp igjen, men er helt tappet av krefter.

Jeg vet ikke om resepsjonisten så Blondy2 eller ikke. Enten så enset han ikke at det lå noen i senga, eller så er det hun som reddet meg fra å bli politianmeldt.
Det så ikke bare litt ut som jeg hadde brukt roofies…
Mens jeg pusser tennene ringer Katt. Jeg får forsikret han om at vi har kommet frem og at alt gikk (nesten) smertefritt.

 

Jeg legger på, legger meg og gruer meg til jobb om noen timer.
Tre timer etter jeg har sovnet bestemmer Blondy1 seg for at hun skal sove i sengen alikevel.
Hun kunne vært med i WWE med den bodyslamen hun gjorde der. Jeg våknet av å få en kropp landende midt på magen min og med hår over alt.

Dagen etter går greit, dog noe klein.
Jeg må gjenfortelle tilbaketuren til Blondy1, for hun husker såklart ikke noe av dette.

Chris Fehn saksøker Slipknot – Intervju med Chris Fehn sin advokat!

En av advokatene til Chris Fehn har latt seg intervjue av youtube kanalen Rock Feed.
Her svarer han på spørsmål om søksmålet og hvorfor det det oppsto.
Hele intervjuet kan dere høre her.

Her får dere noe av det som ble sagt under det 30 minutter lange intervjuet:

Chris Fehn har det bra, og at han setter pris på all støtten han har fått av fansen.
Dette er en uenighet i mellom partnere i en virksomhet.
Advokatene føler sterkt at Chris, som ble medlem av Slipknot tidlig, fortjener å bli behandlet rettferdig for innsatsen han har gjort i Slipknot i over 20 år.

Under innspillingen av det nye albumet, fikk Chris lagt frem en avtale/kontrakt. Det var tydelig at han måtte si seg enig i denne for at han fortsatt skulle få være en del av bandet.
Avtalen gjorde det klart at han ville være en mindre verdt del av bandet, sammenlignet med andre medlemmer. Dette er grunnen til at han går til søksmål mot sitt eget band.

Da Slipknot startet var Chris et likeverdig medlem av Slipknot. Det var først etter at bandet startet å tjene penger, at Chris ble behandlet som mindre verdt enn resten av bandet.
Dette så dem på som urettferdig. Hvis han var et fullverdig medlem på starten, burde han fortsatt bli behandlet som et fullverdig medlem.

Chris, da han spurte, fikk beskjed om at han ikke ville få innblikk i finansene til Slipknot.
Dette gjorde det vanskelig for advokatene hans.
Manageren til bandet, ser ut til å ha satt noen medlemmer av bandet foran andre, og bandet som en helhet. Manageren tilbakeholdt informasjon til noen medlemmer av Slipknot, sånn som Chris, men ikke andre.
Advokatene begynte derfor å se på hvordan både Slipknot, bandet, og forretnings-manageren behandlet Chris rettferdig.

Advokaten vet ikke om Chris har lyst til å fortsette i bandet. Det virket som bandet var tydelig på at Chris var ute, og at det ikke var noe som ville få han inn igjen.
Chris har ikke fått noen skriftlig beskjed om at han er ute av bandet.
Han fikk beskjed om at hvis han ikke skrev under på kontrakten trengte han ikke møte opp på neste innspilling.

 

Hva er grunnen til at Slipknot reagerte så strengt? Det virker som Chris spurte sine advokater om dem kunne lese igjennom kontrakten som han ble presentert og at dem derfor spurte om innblikk i bandet sine finanser. Noe som dem er avhengig av for å kunne gi sin klient så korrekte råd som mulig.
I den anledning ser det ut til at Slipknot (eller medlemmer/representanter for bandet) har tatt dette som et «angrep» på bandet.
Noe advokaten i intervjuet ikke så bort ifra.

 

Dette er fortsatt bare en side av saken. Først da representanter fra Slipknot har uttalt seg, kan vi finne ut hva som faktisk har skjedd

Vi får håpe at det viser seg at dette er en overreaksjon på noe veldig simpelt.
Et problem med kommunikasjonen i bandet som førte til at dem tok det som beskyldninger.
Uansett vil nok ikke forholdet mellom Chris Fehn og resten av Slipknot være som det en gang var.

 

Mer fra Rock Feed finner dere her.
Rock Feed gir ut historier og nyheter fra rock og metal verden flere ganger i uka.

Rammstein ute med ny singel!

Rammstein har en stund hintet til ny musikk. Dem har lagt ut bilder av videoinnspillinger og bilder fra studio. I den forbindelse kom dem for noen dager en kryptisk beskjed som tydet på datoen 28.03.
I går ble det klart at det i dag kom en ny musikkvideo og singel, og i dag ble det klart når hele albumet blir lansert.

Den nye sangen heter Deutschland. Som navnet tyder på, virker det til å handle om fortiden og fremtiden til Tyskland.
Dem har ennå ikke gitt ut navnet på det nye albumet, men den kommer på selveste 17. mai!

Musikkvideoen finner du nederst i artikkelen. Den finnes også på spotify.

 

Videoen viser groteske scener, nazister som driver med henrettelser og tortur under andre verdenskrig, med mer.
Sangen ser ut til å vise en dualitet mellom nasjonalisme, men også med et forakt mot tidligere historiske hendelser.
I refrenget synger dem følgende:

Tyskland! 
Mitt hjerte i brann
Jeg har lyst til å elske deg og fordømme deg
Tyskland!
Din ånde er kald. 
Så ung, men også så gammel 
Tyskland!

Elske og fordømme. Ung og gammel.
Det virker som Rammstein tenker tilbake på Tyskland sin historie og hva dem har gjort tidligere. Tyskland i dag er ikke den samme som da. Tyskland har reist seg etter andre verdenskrig og bygd seg opp etter Berlinmuren sitt fall. Sånn sett er dagens kultur i Tyskland relativt ung. Gammel referer da tydelig til Tyskland sin historie.

Man hører det mye igjennom teksten.

Jeg kommer aldri forlate deg
Man kan elske deg
Og har lyst/kommer til å hate deg

 

Deutscland uber allen blir nevnt flere ganger. Her referer dem tydelig til et refreng fra nasjonalsangen demmes som ikke lengre blir brukt.
Dette fordi det gir sterke assosiasjoner til nazistene.

 

Om sangen bare er ment som et tegn mot fortiden, eller om det er en advarsel mot politiske forandringer i Tyskland og verden generelt, vet jeg ikke.

Deutschland har også en av de best produserte musikkvideoene jeg har sett på lenge.
Det er lagt mye arbeid og penger i å flage denne!

Musikkvideoen kan være et grotesk sammenslåing av Tyskland sin historie og et stikk mot den mulige dystopisk fremtiden.
Det skjer alt for mye i musikkvideoen til at det lett kan formidles med ord.

Jeg anbefaler derfor alle å se musikkvideoen og ikke bare høre sangen!

 

 

 

 

Rammstein kommer til Norge i August. Billettene ble revet unna på rekordtid og det er tusenvis som ikke klarte å få seg billett.
Rammstien vil ha med seg den største scene-produksjonen noen gang gjennomført i Norge.

Mye tyder dermed på at Gene Simmons var langt ifra korrekt i sin påstand om rock og metal sin død.